Henning Remme
Max Horkheimer (t.v.) og Theodor Adorno, begge tilknyttet Frankfurterskolen. Wikimedia Commons, Jeremy J. Shapiro, 1964.
Hvis man vil forstå opphavet til woke-ideologien og politisk korrekthet, må man tilbake til radikale bevegelser på vestlige universiteter i tiden etter andre verdenskrig. Særlig i USA – som fra denne tiden og utover ble stadig mer kulturelt dominerende – var det mange marxister og andre radikale intellektuelle hvis arbeid fremmet ideer som har vært med på å danne grunnlaget for dagens politisk korrekte ideologi. Et spesielt viktig eksempel på dette er Frankfurter-skolen og deres bidrag til samfunnsvitenskapen. Dette var intellektuelle som opprinnelig holdt til ved universitetet i Frankfurt, men som måtte flykte fra Tyskland da nazistene kom til makten i 1933. De etablerte seg da i USA, ved universitetet Columbia i New York hvor de fortsatte å utvikle sine ideer. Flere av disse endte senere opp i California.
En av de mest kjente bøkene som ble skrevet av intellektuelle knyttet til Frankfurter-skolen (i samarbeid med forskere ved universitetet i Berkeley) er The Authoritarian Personality. Denne boken har blitt svært innflytelsesrik innenfor samfunnsvitenskapen og er sitert utallige ganger siden den ble publisert i 1950. Som den amerikanske sosiologen Nathan Glazer skrev i en artikkel publisert i Commentary: «No volume published since the war in the field of social psychology has had a greater impact on the direction on the actual empirical work being carried on in the universities today.»1 I tiårene etter har boken vært svært toneangivende og har fortsatt å påvirke samfunnsforskningen helt opp til i dag.2
Men det at The Authoritarian Personality har blitt sitert mange ganger betyr ikke at boken holder god vitenskapelig standard eller at sannhetssøken var forfatternes primære motivasjon. Som jeg kommer inn på i denne artikkelen, er det tvert imot mye som tyder på at boken er politisk aktivisme forkledd som vitenskap.
The Authoritarian Personality er skrevet av Theodor Adorno, Else Frenkel-Brunswik, Daniel Levinson og Nevitt Sanford. Boken er en del av serien Studies in Prejudice som ble satt sammen av Max Horkheimer og Samuel H. Flowerman, og finansiert av interesseorganisasjonen The American Jewish Committee.
Utgangspunktet for boken var å forsøke å forstå hvordan nazistene kunne komme til makten i Europa på 1930-tallet. I sin forklaring på hvordan dette kunne skje, søkte forfatterne etter en personlighet med flere samlede trekk, og utviklet i den sammenheng flere ulike skalaer som skulle måle autoritære tendenser hos befolkningen. Personer som skåret høyt på disse skalaene skulle ifølge forfatterne ha en mer autoritær personlighet, derav navnet på verket.
De ulike skalene er F-skalaen (der f står for fascisme), etnosentrisme-skalaen, antisemittisme-skalaen og en skala for politisk og økonomisk konservatisme. På overflaten virker det relativt uproblematisk å gjøre et forsøk på å måle disse tendensene, men kritikken mot The Autoritharian Personality – i tillegg til kritikk mot metodologi 3 – ligger i hva forfatterne knytter til det å ha en personlighet som er tilbøyelig til fascisme. Blant annet fremstilles det som problematisk å ha sterke positive følelser overfor sin familie. De som skårer høyt på etnosentrisme, har som regel et positivt syn på sine foreldre og omtaler dem med ros og beundring. De som skårer lavt har typisk et mer negativt syn, uttrykker å ha blitt forlatt av sine foreldre og har generelt en mer opprørsk innstilling overfor sin nærmeste familie. Dette gir mening siden barn som har positive opplevelser med sine foreldre og sin familie, med stor sannsynlighet vil få et positivt syn både på sin nærmeste familie, sin utvidede familie og sannsynligvis også til en viss grad sin nasjon. De kan dermed bli ansett for å være etnosentriske, men trenger det å være noe sykelig ved dette?
Etnosentrisme og oppvekst
I boken avdekkes en forskjell mellom familieforholdene til de som skårer høyt og lavt på etnosentrisme-skalaen, men forfatterne snur sammenhengen på hodet. Dataene peker i retning av at de som skårer høyt innen etnosentrisme kommer fra funksjonelle, kompetente og godt tilpassede familier. Disse individene identifiserer seg med sin familie – noe de fleste vil se på som sunt og ønskelig – og ser på dem som en inngruppe hvis verdier de selv vil videreføre til neste generasjon. De som har lav skår på etnosentrisme-skalaen, har gjerne mer negative forhold med sine familier, og identifiserer seg mye mindre med dem som en inngruppe. Flere av dem beskriver å ha blitt forlatt av sine foreldre, bruk av rus, at foreldrene ofte krangler og er voldelige, og generelt en manglende evne til å sette barnas behov foran sine egne. I The Authoritarian Personality fremstilles det som at de som skårer høyt på etnosentrisme «glorifiserer» sine foreldre, mens de som skårer lavt har et mer objektivt syn på sine foreldre, og er bedre tilpassede individer fordi de tør å være ærlige om sin families mangler.4
Forfatterne bruker psykodynamiske forklaringer inspirert av Freud til å snu opp ned på sammenhengen mellom familieforhold og etnosentrisme.5 På denne måten kan forfatter Else Frenkel-Brunswik beskrive funnene på en måte som passer bedre med hennes synspunkter. Hun sier at de som skårer høyt har undertrykt aggresjon mot sine foreldre, og at dette er grunnen til at de beskriver sine foreldre positivt. De med lav skår ses på som mer veltilpassede (fordi de angivelig er mer ærlige) til tross for at flere av disse beskriver flere typer negative opplevelser i barndommen, inkludert å ha blitt forlatt av sine foreldre.
Barna til de velfungerende foreldrene føler seg sterkt knyttet til sin inngruppe (altså familien), og vil gjerne videreføre foreldrenes verdier til neste generasjon. Dette fremstilles som problematisk, tilsynelatende fordi det å ha et positivt forhold til denne inngruppen sannsynliggjør et positivt forhold til større grupper, som for eksempel til kirke og nasjon. Frenkel-Brunswik beskriver for eksempel stolthet over egen familie som «a setting off of a homogeneous totalitarian family against the rest of the world».6 Akkurat hvorfor hun beskriver en homogen familie som totalitær, kan enhver spørre seg, men det mer enn antyder en forutinntatthet hos forfatteren i dette spørsmålet.
Frenkel-Brunswik ser ut til å fra starten av se på etnosentrisme som noe negativt, og tilpasser sin tolkning av resultatene basert på dette. De som skårer høyt kan ikke være så funksjonelle og veltilpassede som de fremstår, derfor må det være noe de skjuler, antyder forfatteren. Tydelig negative beskrivelser av foreldrene hos de lavtskårende gjøres til noe positivt fordi de tør å være ærlige om sin familiesituasjon. Men påstanden om at de høytskårendes positive beskrivelser av egne foreldre bare er en maske som skjuler undertrykt fiendtlighet har lite hold i dataene. Frenkel-Brunswik lander på denne konklusjonen fordi hun ser ut til å ville fremstille etnosentrisme i et negativt lys ved å stemple det som et sykdomstegn. Forfatterens tolkning er i så måte et skoleeksempel på å la egne fordommer og meninger komme i veien for nøytral og nøyaktig dataanalyse (se for eksempel på s. 346 der Frenkel-Brunswik beskriver det eneste tilfellet hvor en som skårer lavt viser ekte hengivenhet overfor sine foreldre). Det Frenkel-Brunswik ser på som for autoritære foreldre, ville i dag blitt beskrevet som autoritativ oppdragelse, hvor barn er villige til å ta til seg en god del korreks fra foreldre så lenge helheten av relasjonen er positiv.7
Den mer negative beskrivelsen av forholdet til familiemedlemmer blant de lavtskårende (se for eksempel s. 369)8, rasjonaliseres av forfatteren som at de er mer åpne og objektive om sine familiers problemer. Dette får det til å virke som om Frenkel-Brunswik antar at problemer som alkoholisme, vold, regelmessig krangling og konflikter er noe som skjer i alle familier, men at det bare er de lavtskårende som tør å være ærlige om det. De høytskårende skjuler sin families problemer, og har egentlig en underliggende aggresjon mot sine foreldre bak masken av positivitet. Forfatteren snur altså sammenhengen opp ned for at dataene skal passe med hennes forhåndsbestemte konklusjon. Men for en nøytral leser ser de høytskårende ut til å være både mer velfungerende og veltilpassede enn de lavtskårende.
I kapittel 4, hvor Daniel Levinson skriver om etnosentrisk ideologi, forklarer han at de som skiller mellom grupper av mennesker typisk vil se mer negativt på andre som de anser for å være utgrupper enn de som ikke gjør dette skillet.9 Dette gir til en viss grad mening siden det er en forutsetning at man først ser på grupper som noe av betydning før man kan behandle mennesker fra ulike grupper ulikt. Men at dette uten videre skal måtte være noe patologisk slik Levinson beskriver, fremstår som urimelig. Alle mennesker kjenner til en viss grad på gruppetilhørighet, enten det er knyttet til familie, landsmenn, skoleklasse, medlemskap i en menighet eller andre ting som kan utgjøre en del av et menneskes identitet i relasjon med andre mennesker. Vi kjenner at vi har mer til felles med noen mennesker enn andre og dette er med på å forme vår identitet. Vi er medlemmer av noen grupper og ikke medlemmer av andre. Levinson og de andre forfatterne prøver å gjøre dette til noe patologisk ved å knytte slike trekk til det å ha en autoritær personlighet, og dermed være tilbøyelig til fascisme. De som skårer høyt på skalaene gjøres til psykiatripasienter, uansett om de ellers gir inntrykk av å være godt tilpassede individer fra velfungerende familier.
Det bør dessuten påpekes at E-skalaen kun ser på hvites grad av etnosentrisme. Hvis noen med for eksempel afroamerikansk eller jødisk bakgrunn hadde svart på en måte som fremmet sin gruppes interesser ville dette ikke blitt sett på som etnosentrisk fordi hvite og kristne (USAs majoritetsbefolkning) er brukt som utgangspunkt, og blir dermed også den eneste gruppen som patologiseres av forfatterne.10
Patologisering av normal oppførsel og samfunnsnormer
Det er mange normale ting som sykeliggjøres i The Authoritarian Personality. Frenkel-Brunswik patologiserer flere av mennenes ønske om å finne en kone som sannsynligvis vil holde seg til én mann. Men både fra et utviklingspsykologisk og evolusjonsmessig perspektiv gir det åpenbart mening å søke ut en partner som vil være trofast. Å ha sikkerhet knyttet til farskap vil fremstå som fornuftig i manges øyne, men ikke for Frenkel-Brunswik som avfeier dette som «anti-Id moralisme».11 Videre påstås det at å ha typisk maskuline forbilder er et tegn på usikkerhet. Mange vil kunne kjenne igjen denne typen patologisering av tradisjonell maskulinitet også i nyere tid, både i akademia og populærkulturen. I tillegg har de som skårer høyt typisk et positivt selvbilde, mens de lavtskårende sliter med usikkerhet og selvfordømmelse. Igjen forklarer forfatteren dette med at de høytskårende undertrykker hva de egentlig føler, og at de lavtskårende er i stand til å være mer objektive om seg selv.12
Det å ha konvensjonelle holdninger til ekteskapet karakteriseres også som «patologisk», og var typisk blant de som skåret høyt på skalaen. De høytskårende hadde dessuten en tendens til å vektlegge sosioøkonomisk status, kirkemedlemskap og å tilpasse seg til konvensjonelle verdier. Frenkel-Brunswik omtaler de høytskårende kvinnenes ønske om å få en mann til å investere i forholdet som «opportunistisk» atferd.13 Å holde seg unna folk som kan påvirke deg i negativ retning virker som en fornuftig ting å lære barna sine, men i The Authoritarian Personality fremstilles dette som å være sykelig opptatt av å status. På s. 204 er Levinson inne på noe av det samme når han oppsummerer sammenhengen mellom etnosentrisme og sosial mobilitet på følgende måte: «We are led to suspect, on the basis of results in numerous areas, that upward class mobility and identification with the status quo correlate positively with ethnocentrism, and that downward class mobility and identification go with anti-ethnocentrism.»14 Dette virker i utgangspunktet som en sunn innstilling å ha, både for mennesker generelt og for eliten spesielt. Fra dette kan det følge et ønske om å ta vare på befolkningen fordi man ser på dem som en del av sin utvidete inngruppe. Eliten har større sjanse for å bli godt ansett av resten av befolkningen hvis de ivaretar den øvrige befolkningens interesser. Det blir naturlig å spørre seg om dette vil gjelde for dagens vestlige elite. Kanskje har dette snudd ved at de idéene som bokens forfattere forfekter har blitt mer og mer aksepterte, særlig blant eliten ved USAs mest prestisjetunge universiteter. Sykeliggjøringen av etnosentrisme og patriotisme har etter alt å dømme hatt stor effekt.
Så hva er egentlig tegn på god mental helse ifølge forfatterne av The Authoritarian Personality? De som har et turbulent og negativt forhold til sine foreldre, som sliter med lav selvfølelse og usikkerhet, som har et problematisk forhold til egen seksualitet,15 som har negativt syn på høy sosial status og å skaffe seg ressurser,16 og som sist, men ikke minst, er sosialt isolerte.17 Det er med andre ord mange tilsynelatende negative ting som fremstilles positivt, hele tiden fordi de lavtskårende angivelig er mer ærlige enn de høytskårende. Samtidig som det bedrives en patologisering av normal oppførsel, forsøker forfatterne å normalisere flere typer dysfunksjonell atferd. Ta for eksempel en titt på det Frenkel-Brunswik skriver i oppsummeringen på s. 405:
«Such subjects refer rather frankly to their inadequacies, inhibitions, and failures in sex adjustment. There also is evidence of ambivalence toward one’s own sex role and toward the opposite sex although this ambivalence is of a different, more internalized kind from the combination of overt admiration and underlying disrespect characteristic of high scorers. Its clearest representation is the conflict of the man about his passivity and of the woman about her tendency to follow masculine interests. Ambivalence toward the other sex seems in low scorers often to be the consequence of an overly intense search for love that is not easily satisfied.»18
Ser dette ut som en beskrivelse av veltilpassede individer? Likevel kommer hun med følgende karakterisering like etter:
«However, in spite of these conflicts, retardations, and ambivalences, there seems to be more actual or potential heterosexuality in low scorers. The interview material reveals a more genuine and more personalized relationship to members of the other sex, more fondness and ability to love in sexual relationships, more ego-accepted sensuality. Conflicts and inadequacies, being faced more openly, have a greater chance of being worked out successfully. Since the typical low-scoring man more readily accepts his own femininity than the high scorer, and the low-scoring woman her masculine strivings, one important source of hidden aggression toward the opposite sex—and toward other people generally, as it seems—is reduced.»19 [min utheving]
De høytskårende har på den annen side positive erfaringer med sin familie, noe som gir dem en emosjonell sikkerhet i deres personlige forhold. Dette gjør dem i stand til å fokusere mer på å oppnå sosial status og å skaffe seg ressurser. De er ute etter å gjøre sin familie stolt og er motiverte for å lykkes. Deres bekymring er følgelig knyttet til å skuffe sin inngruppe, altså familien. Enhver nøytral leser vil bli slått av hvor mye mer velfungerende de høytskårende er på en rekke ulike områder sammenlignet med de lavtskårende, men forfatterne av The Authoritarian Personality fremstiller det helt motsatt. Som Altemeyer påpeker: «It is at least possible… that [foreldrene til de høytskårende] really were a little better than most, and that the small relationships found have a perfectly factual, nonpsychodynamic explanation.»20
Forfatternes patologisering av de høytskårende leder dem til påstanden om at det å gjøre opprør mot foreldre er sunt fordi det kan bryte med etnosentrisme og tradisjonalisme. Levinson peker på data som viser at individer med annen partitilhørighet enn sine fedre skårer lavere på etnosentrisme.21 Levinson ber leseren forestille seg to generasjoner der den ene er relativt etnosentrisk og politisk konservativ og den andre ikke er det. I hvilken grad barna vil ha de samme meningene som sine foreldre avhenger av hvorvidt de gjør opprør mot fedrene sine. Levinson beskriver sammenhengen mellom etnosentrisme og underdanighet overfor autoriteter på følgende måte:
«Ethnocentrists tend to be submissive to ingroup authority, anti-ethnocentrists to be critical or rebellious, and that the family is the first and prototypic ingroup. The individual’s relation to parental authority, particularly his disposition to be submissive or critically independent, appears to be a basic personality trend which partially determines his political party preference and his ideology about group relations.»22
Gitt utgangspunktet til forfatterne, vil det ses på som positivt at et barn gjør opprør mot sine foreldre fordi dette vil føre til lavere skår innenfor etnosentrisme. Det blir av forfatterne sett på som et tegn på psykologisk sunnhet å gjøre opprør mot sine foreldre, mens det å ikke ha en rebelsk innstilling patologiseres. Denne ideen er helt sentral i boken. Frenkel-Brunswik er inne på noe av det samme på s. 482 når hun snakker om hvordan barn kan ha et negativt syn på foreldrenes opplæring mens det oppleves i situasjonen (selv om de senere gjerne ser på opplevelsen som positiv):
«Forced into a surface submission to parental authority, the child develops hostility and aggression which are poorly channelized. The displacement of a repressed antagonism toward authority may be one of the sources, and perhaps the principal source, of his antagonism toward outgroups. That is to say, the prejudiced subject’s ambivalence toward his parents, with a repression and externalization of the negative side of this ambivalence, may be a factor in determining his strongly polarized attitudes, such as his uncritical acceptance of the ingroup and violent rejection of the outgroup.»23
Hvis det blir allmenn aksept for at barn bør ta avstand fra eller gjøre opprør mot sine foreldre, vil den kulturelle overføringen fra en generasjon til den neste svekkes betydelig. Familier med sterke bånd sees på som et opphav til undertrykkelse, og en viktig bidragsyter til fremtidig fascisme. Kulturell kontinuitet avhenger av at verdier overføres fra foreldre til barn, og dette skjer i størst grad hvis barna ser på sin familie som en inngruppe de vil identifisere seg med. Det er vanskelig å se på dette som noe annet enn et forsøk av forfatterne på å undergrave kjernefamilien nettopp for å hindre denne overføringen av tradisjoner og verdier. Bokens betydelige innflytelse kan derfor være med på å forklare hvorfor familien som institusjon har blitt utsatt for stadige angrep i tiårene etter andre verdenskrig. Forfatterne har vært med på å oppnå dette, ikke ved å bedrive åpen aktivisme, men ved å spre et slikt budskap under dekke av å holde på med samfunnsvitenskap.
Det er få tradisjonelle institusjoner som slipper unna kritikken fra forfatterne. Sanford kritiserer også kristne ved å knytte kirkelig gruppetilhørighet til «conformity, conventionalism, authoritarian submission, determination by external pressures, thinking in ingroup-outgroup terms and the like vs. nonconformity, independence, internalization of values, and so forth».24 Slik svartmales den kristne delen av befolkningen som mer autoritært anlagte enn den ideelle, sekulære og liberale verdensborger som forfatterne foretrekker. Dette er en del av forfatternes konstante kritikk av samfunnet de lever i, og har vært med på å plante frøene til radikal endring av amerikanske og vestlige normer i tiden etter andre verdenskrig.
En fascistisk personlighet?
En av de viktigste motivasjonene i The Authoritarian Personality ser ut til å være å knytte en sammenheng mellom sterk gruppetilhørighet blant majoritetsbefolkningen, og fascisme og antisemittisme. De har lykkes med det da det i dag er blitt en stereotypi å knytte antisemittisme til dårlige forhold med foreldre.25 Dette til tross for at resultatene som presenteres i The Authoritarian Personality peker i en helt annen retning enn forfatterne påstår. Det mange vil se på som en sunn gruppetilhørighet sykeliggjøres ved å knytte det til en autoritær eller fascistisk personlighet. Helt normal og velfungerende oppførsel patologiseres og angripes av bokens forfattere.
Det kan dessuten virke som noen av feilene i The Authoritarian Personality er mer enn bare utilsiktede. Valget av spørsmål kan ha vært gjort delvis for å få autoritarianisme til å korrellere med antisemittisme. En påstand26 som var med i tidligere versjoner av F-skalaen ble fjernet, tilsynelatende fordi den ikke passet med forfatternes hensikter siden den ikke korrellerte med antisemittisme.
«Despite the statement… that the most discriminating items on the initial form were carried over to the next model ‘in the same or slightly revised form,’ the ‘books and movies’ item simply disappeared, forever. It is not hard to construct a scale which will correlate highly with another if you eliminate items that are insufficiently related with the target.»27
Sett i sammenheng med et tilsynelatende ønske om å sykeliggjøre sterke familieforhold og inngruppepreferanser, taler ikke dette til forfatternes fordel. Det mer enn antyder at de ikke har vært objektive, og at deres primære motivasjon ikke har vært å finne sannheten. Tvert imot har de etter alt å dømme hatt en samfunnsmessig agenda, og latt dette farge deres tolkning og analyse av dataene. Den kanadiske professoren Bob Altemeyer har kritisert hvordan forfatterne tolker svarene til intervjuobjektene, og hvordan tolkningen varierer med hvor godt svarene passer til det forfatterne søker etter. Han påpeker at ros av foreldre hos de høytskårende ses på som tegn på «overglorifisering» og undertrykt aggresjon, mens fiendtlige utsagn aksepteres som fiendtlige.28 En annen som har kritisert forfatternes metodologi og manglende objektivitet er sosiologen John Levi Martin ved Universitetet i Chicago. I sin artikkel «The Authoritarian Personality 50 years later» kommer han med følgende karakterisering: «Political psychologists should regard The Authoritarian Personality as a cautionary example of bias arising from the choice of methodological assumptions.»29
Adorno bekrefter selv at han og de andre forfatterne utviklet skalaene på en ganske annen måte enn det som er vanlig innenfor vitenskap:
«In Berkeley, we then developed the F-scale with a freedom which differed considerably from the idea of a pedantic science which has to justify each of its steps. The reason for this was probably what, over there, might have been termed the “psychoanalytic background” of the four of us who were leading the project, particularly our familiarity with the method of free association. I emphasize this because a work like The Authoritarian Personality… was produced in a manner which does not correspond at all to the usual image of positivism in social science… We spent hours waiting for ideas to occur to us, not just for entire dimensions, “variables” and syndromes, but also for individual items for the questionnaire. The less their relation to the main topic was visible, the prouder we were of them, while we expected for theoretical reasons to find correlations between ethnocentrism, anti-Semitism and reactionary views in the political and economic sphere. We then checked these items in constant “pre-tests,” using these both to restrict the questionnaire to a reasonable size, which was technically necessary, and to exclude those items which proved not to be sufficiently selective.»30
Her innrømmer altså Adorno at de var mindre opptatt av å opptre etter vitenskapelige standarder enn det forskere pleier å være. Med tanke på verkets store innflytelse er dette svært uheldig. Idéer som ikke er basert på god forskning har fått spre seg gjennom akademia, og fått mulighet til å påvirke svært mange menneskers syn på disse spørsmålene. En patologisering av kristen, amerikansk kultur har gjennom dette og lignende verker blitt normalisert og fått slå rot hos USAs kulturelite. Senere har dette spredd seg videre ut til befolkningen ellers, både i USA og i andre deler av Vesten.
Hensikten med boken
Det er rimelig å stille spørsmål om hva bokens egentlige hensikt var fra starten av. Var den ment som et forsøk på å finne sannhet, og øke kunnskapen innenfor det feltet den undersøker eller var det andre motiver som var viktigere? Var feilene utilsiktede eller hadde forfatterne fordommer da de begynte arbeidet? Christopher Lasch kommer med et mulig svar i sin bok The True and Only Heaven fra 1991:
«The purpose and design of Studies in Prejudice dictated the conclusion that prejudice, a psychological disorder rooted in ‘authoritarian’ personality structure, could be eradicated only by subjecting the American people to what amounted to collective psychotherapy – by treating them as inmates of an insane asylum.»31
Det er mye som tyder på at forfatterne hadde bestemt seg for hva de skulle finne da de begynte med arbeidet.32 De mente at mennesker som hadde disse “autoritære” trekkene (som kunne måles ved at de skåret høyt på skalaene som forskerne laget), hadde en psykiatrisk diagnose og at befolkningen måtte – slik Lasch beskriver – utsettes for kollektiv terapi. Diagnosen kunne blant annet påvises ved å observere om personen hadde tette bånd til sin nærmeste familie og beskrev dem på en positiv måte, noe de fleste andre vil se på som oppførselen til et normalt og velfungerende individ.
Forfatterne har sitt eget ideal som har de motsatte egenskapene av den autoritære personlighet og som karakteriseres som «den liberale personlighet». Lasch skriver følgende om hvordan forfatterne benyttet seg av denne beskrivelsen:
«By identifying the ‘liberal personality’ as the antithesis of the authoritarian personality, they equated mental health with an approved political position. They defended liberalism… on the grounds that other positions had their roots in personal pathology.»33
Hvorfor argumentere når man istedenfor kan patologisere motparten? Lasch (sitert av Blake og Phelps, 1994) understreker innflytelsen boken hadde på liberale intellektuelle, inkludert hans egen mentor Richard Hofstadter:
«The Authoritarian Personality [1950] had a tremendous influence on [Richard] Hofstadter, and other liberal intellectuals, because it showed them how to conduct political criticism in psychiatric categories, [and] to make those categories bear the weight of political criticism. This procedure excused them from the difficult work of judgment and argumentation. Instead of arguing with opponents, they simply dismissed them on psychiatric grounds.»34
En person som ikke er liberal nok etter standarden til forfatterne av The Authoritarian Personality, bør ta dette opp med en psykolog slik at vedkommende kan bli kvitt sine autoritære tendenser. Forfatterne slipper å forsvare liberalisme ved å bruke argumenter. I stedet kan de som ses på som illiberale – og disse defineres så bredt som forfatterne kan slippe unna med – avfeies som psykiatripasienter med umiddelbart behov for terapi.
Noen vil kanskje spørre om dette fortsatt er relevant. I skrivende stund er det tross alt over 70 år siden boken ble utgitt. Men selv om boken har mottatt kritikk helt fra den ble publisert, fortsetter ideene å ha innflytelse på samfunnsvitenskapen. Som Altemeyer sier:
«The reader familiar with the matter knows that most of these criticisms are over 25 years old, and now they might be considered little more than flaying a dead horse. Unfortunately the flaying is necessary, for the horse is not dead, but still trotting around – in various introductory textbooks, for example. Methodological criticisms seem to travel a shorter circuit and die a much quicker death than “scientific breakthroughs.” In conclusion then, no matter how often it is stated that the Berkeley investigators discovered the childhood origins of authoritarianism, the facts of the matter are anything but convincing.»35
Selv om Altemeyer skrev dette i 1988, er det fortsatt nødvendig å kritisere The Authoritarian Personality, ikke bare på bakgrunn av hvor lite dekning forfatterne har for sine påstander, men også fordi verket fortsetter å påvirke samfunnsforskere. Når en bok har oppnådd en slik status – selv om det er helt ufortjent – skal det en del til før den tas ned fra sin pidestall. Forhåpentligvis vil det bli tydelig for flere fremover at bokens primære hensikt alltid var å endre samfunnet, ikke å beskrive mennesker slik de er. Boken var – og er – propaganda forkledd som vitenskap.
Fotnoter
1 Glazer, «New light on The Authoritarian Personality», s. 294
2 Et raskt søk med Google Scholar viser at boken har 25 635 henvisninger.
3 Encyclopedia of Violence, Peace, & Conflict (Second Edition). «Conformity and Obedience», Sheldon Levy. 19.02.2025. Link: https://www.sciencedirect.com/topics/social-sciences/authoritarian-personality
4 Theodor Adorno m. fl., The Authoritarian Personality. (New York: Harper, 1950), s. 340 og 792.
5 Bob Altemeyer, Enemies of Freedom: Understanding Right-Wing Authoritarianism. (San Francisco: Jossey-Baas, 1988)
6 Adorno, The Authoritarian Personality, s. 356
7 Baumrind. “Current patterns of parental authority”
8 Adorno, The Authoritarian Personality
9 Adorno, The Authoritarian Personality, s. 104
10 Etnosentrisme-skalaen er delt i tre underskalaer, en som ser på holdninger til afroamerikanere, en som går på holdninger til minoriteter generelt og en som handler om patriotisme. Patriotisme-skalaen er ment å undersøke «blind attachment to certain national cultural values, uncritical conformity with the prevailing group ways, and rejection of other nations as outgroups» (Adorno et al., 1950, s. 107).
11 Adorno, The Authoritarian Personality, s. 395
12 Adorno, The Authoritarian Personality, s. 423-426
13 Adorno, The Authoritarian Personality, s. 401
14 Adorno, The Authoritarian Personality, s. 204
15 Adorno, The Authoritarian Personality, s. 405
16 Adorno, The Authoritarian Personality, s. 433
17 Adorno, The Authoritarian Personality, s. 439
18 Adorno, The Authoritarian Personality, s. 405
19 Adorno, The Authoritarian Personality, s. 405
20 Altemeyer, Right Wing Authoritarianism, s. 43
21 Adorno, The Authoritarian Personality, s. 192
22 Adorno, The Authoritarian Personality, s. 192
23 Adorno, The Authoritarian Personality, s. 482
24 Adorno, The Authoritarian Personality, s. 220
25 Altemeyer, Enemies of Freedom, s. 53
26 Påstanden som ble fjernet var som følger: «Books and movies ought not to deal so much with the sordid and seamy side of life; they ought to concentrate on themes that are entertaining or uplifting.»
27 Bob Altemeyer, Right Wing Authoritarianism (Winnipeg: University of Manitoba Press, 1981)
28 Altemeyer, Enemies of Freedom, s. 54
29 Martin, «The Authoritarian Personality, 50 Years Later»
30 Rolf Wiggershaus, The Frankfurt School: Its History, Theories, and Political Significance, overs. M. Robertson. (Cambridge, MA: MIT Press., 1994), s. 373.
31 Christopher Lasch, The True and Only Heaven: Progress and Its Critics (Norton, 1991)
32 For et innblikk i motivasjonen bak bøkene i Studies in Prejudice-serien, se gjerne på Max Horkheimers og Samuel Flowermans forord som er å finne i starten av The Authoritarian Personality.
33 Lasch, The True and Only Heaven, s. 453
34 Blake og Phelps, «History as Social Criticism»
35 Altemeyer, Enemies of Freedom, s. 38
Referanseliste
Adorno, Theodor., Else Frenkel-Brunswik, Daniel Levinson, Nevitt Sanford. The Authoritarian Personality. New York: Harper, 1950.
Altemeyer, Bob. Right Wing Authoritarianism. Winnipeg: University of Manitoba Press, 1981.
Altemeyer, Bob. Enemies of Freedom: Understanding Right-Wing Authoritarianism. San Francisco: Jossey-Baas, 1988.
Baumrind, Diana. “Current patterns of parental authority.” Developmental Psychology, 4 (1, Pt.2, 1971), 1–103. 20.02.2025. https://doi.org/10.1037/h0030372
Blake, Casey, Christopher Phelps. “History as Social Criticism: Conversations with Christopher Lasch”, Journal of American History 80, No. 4 (Mars 1994), s. 1310–1332.
Glazer, Nathan. “New light on The Authoritarian Personality: A survey of recent research and criticism.” Commentary 17 (Mars 1954), s. 289–297.
Lasch, Christopher. The True and Only Heaven: Progress and Its Critics. Norton, 1991
Levy, Sheldon. “Conformity and Obedience” i Encyclopedia of Violence, Peace, & Conflict (Second Edition), 2008. 19.02.2025.
Link: https://www.sciencedirect.com/topics/social-sciences/authoritarian-personality
Martin, John Levi. “The Authoritarian Personality, 50 Years Later: What Questions Are There for Political Psychology?”. Political Psychology, No. 22 (mars 2001): s. 1-26. 19.02.2025. https://doi.org/10.1111/0162-895X.00223
Wiggershaus, Rolf. The Frankfurt School: Its History, Theories, and Political Significance, oversatt av Michael Robertson. Cambridge, MA: MIT Press, 1994.
