Nadan C. Dervoz
Styremedlem i Trondheim Senterparti
Er velgerne klare for ny runde med Erna-ledet regjering? Foto: Wikimedia Commons.
Høyre har alltid vært et stort og mektig parti i Norge, tradisjonelt sett nest størst etter Arbeiderpartiet, og historisk det gamle Venstre. Høyre er blant de eldste politiske partiene i Norge, og har vært kjent som høyresidens hovedfaktor, tradisjonelt som embetsverkets og elitens parti. Høyre ble stemplet både som det mest bakstreverske partiet av sosialistenes og samtidig hyllet som et av de mest frihetselskende – en reaksjon fra rigide klassiske sosialdemokrater på den opprinnelige høyrebølgen. Det liberale følger tett det konservative i Høyre, inn i en syntese kjent som liberalkonservatisme. Høyre har vært liberalkonservatismens fanebærer i Norge, et amalgam av borgerlige idéer der liberalisme i økonomi og en slags konservatisme i sosiale spørsmål har vært rådende.
Etter Norges selvstendighet, især utover etterkrigstiden, har Høyre sjeldent vært så store som i de foregående tiårene. Dette før Stortinget ble fragmentert og sosialdemokratiet gikk inn i sin gullalder. Høyresiden tapte trettitallet, og Kåre Willoch uttalte selv «det var ikke rart de tapte, de førte en feilslått og usosial politikk» på NRK sin serie «Da vi styrte landet». Dette om de tradisjonelle høyrepartiene ute i Europa, fra Tyskland og til Det forente kongeriket og videre. Høyre var en av Stortingets desidert største partier inntil kriseårene i mellomkrigstiden meldte seg. Gjennom de første tiårene i etterkrigstiden var oppslutningen på nivå med eller over det som vi er vitne til på sommeren før valget 2025. Partiet deltok i den første borgerlige regjeringen etter andre verdenskrig, Lyng-regjeringen, samt at partiet var en viktig bestanddel av Borten-regjeringen som reelt sett ble ledet av Senterpartiet. EF-spørsmålet allerede da som nå over femti år senere skulle grave ut en utilgivelig kløft mellom disse to tidligere fremste partiene på konservativ side.
Etter dominans på 80-tallet og jappetiden ble tiden etter vanskeligere, med patriotismens tiår med Lillehammer-OL og seier til nei-siden i avstemningen i 1994. Høyre gikk tilbake til å være et kalkulatorparti, ansvarlige og passe strenge i trange segment. Ikke strenge nok for alle, for eksempel med tanke på innvandring for FrP, men like fullt respektert. Bondevik 2-regjeringen fikk god drahjelp av Høyre, og det var fra den tiden vi fikk utrykket Jern-Erna da hun var kommunalminister. Nye nederlag fulgte da Stoltenberg ledet en ny type allianse med Arbeiderpartiets gamle klasserival Senterpartiet som samarbeidspartner og anti-NATO-sosialister. Mot et Arbeiderparti profesjonelt ledet av skarpskodde teknokrater («direktørsjiktet») hadde Høyre lite å stille opp med. Folk skulle etter hvert gå lei moderne sosialdemokrati og av at det bare humpet og gikk, og stemte frem den presumptivt «blåeste regjeringen noen sinne» i Norge. Med et dominerende Høyre og et mindre dominerende men desto mer vokalt FrP. De andre to borgerlige småpartiene kom senere til. Og her fra høsten 2013, mener jeg at Høyre for alvor sementerer profilen og sitt politiske DNA som primært et liberalt parti der konservatisme brukes som pynt.
Skål i krystallglass – de rikes parti versus de konservatives parti
Norge mistet adelen sin i senmiddelalderen og trådte inn i et kolonialt forhold med Danmark. Allerede med adel tilstedeværende i landet var landet kulturelt preget av en egalitarisme få andre land i Europa, ja verden, var forunt. Nordmenn har vanskelig for å fremvise nesegrus beundring for titler og gull, i overført betydning. Ærlighet, redelighet og rettskaffenhet settes høyt, både det skriftlige ord og det muntlige tas alvorlig. Høyre har et kulturelt handikap i så måte; tross sin størrelse og sin lange historie har partiet vært assosiert med byene, med handelsstanden, altså kjøpmannsadelen og ikke den gamle adelen, etter manges mening.
Høyre har tradisjonelt sett tiltrukket seg velstående folk, i stor grad gamle penger og næringsinteresser, men også tidvis fra jappetiden og videre framover vulgære nyrike med mer penger enn vett og kulturtradisjon – det som vi i dagens terminologi kan kalle for kulturell og sosial kapital (dessverre et modernistisk og dels nyliberalt begrep). Og apropos nyliberalisme – Høyres kritikere på den ene og den andre siden vil kalle partiet nyliberalt; markedet er religion for Høyre, sosial og familiepolitikk er i beste fall sekundært og antageligvis tertiært, mens overnasjonalitet er alfa-omega i utenrikspolitikken. Har konservatismens ergo tradisjonens parti vært opptatt av konservative fanesaker opp gjennom tiden? Mange vil tvile og det er her vi kommer til problemet; skal primært næringsinteresser beskyttes eller primært land og folk, og er det eventuelt noe motsetningsforhold mellom disse?
Ikke-britiske konservatismer vil naturligvis fastslå at en sunn samfunnsøkonomi og et friskt næringsliv og en sterk industri er viktig for et land, et samfunn. Likevel er det en viss vesensforskjell fra den britiske konservatismen og i særdeleshet tenkere som Burke, Locke, og Adam Smith som Høyre funderer sitt tankegods på og den kontinentale: de kontinentale mener at den økonomiske sfæren skal ikke sluke opp den politiske men inngå i den. Ergo, økonomien er ikke en slags sekulær religion for tilbedelse og nesegrus beundring men like fullt en viktig bestanddel av et bærekraftig, sunt og velstående samfunn. Tenk Tyskland og tidvis Frankrike vis a vis de angloamerikanske samfunn. Tenk Wirtschaftswunder under den tyske sosiale markedsøkonomien, der markedet ble styrt inn i en nasjonal og sosial ramme, vis a vis Thatcherisme og Reaganomics der markedets logikk ble samfunnets organiserende prinsipp.
Men da, hva prioriterer Høyre av disse to sfærene, den politiske sfæren eller den økonomiske? Enkelte vil si seg enig i at Høyre prioriterte interessene til kjøpmannsklassen og den globale kapitalen mer enn nasjonale interesser som ofte er avhengige av kollektive goder/forsikringer som forsvar, mat, helsevesen etc.
Etterkrigstiden og Willoch
Arbeiderpartiet og sosialismen gjennom sosialdemokratiet dominerte det norske samfunn fra avslutningen av krigen og flere tiår fremover. Fremdeles preger sosialdemokratiet Norge kulturelt i stor grad. Men som ofte det ledende partiet på høyresiden ga Høyre initiativ til både Lyng- og Borten-regjeringen og med dette beredte grunnen til en av de mest dominerende periodene til borgerlig side i nyere tid; det glade 80-tall. Viljen var stor til å reformere et land størknet i sosialdemokratiets maling, der oljepengene så vidt begynte å dryppe inn og økte stadig, en ny fremtid kom til dage for Norge.
Den politiske viljen til å avvikle statlige monopoler var stor, å gjøre markedstilgangen enklere for folk på alt fra dagligvarer til boligmarkedet. På mange måter var dette demokratiserende men skjevfordelte ifølge venstresiden til de med formue.
Det norske samfunnet ble stadig mer liberalisert sosialt sett. Om Høyre og Willoch fremviste en stringens i Finansdepartementet og forvaltningen ellers, gjorde de lite for å promotere frem norsk kultur og tradisjon. Feidene med Fremskrittspartiet ble stadig større, særlig med tanke på innvandring, regelverk og dagligliv for folk flest. Kimene til det politiske forholdet vi har nå fikk vi allerede fra slutten av 70-tallet, og i særlig grad med Carl I. Hagens inntreden i Stortinget. Høyre ble utfordret fra høyre. Siderompa kjøpmannsborgerlighet ble utfordret av en mer pågående og selvsikker arbeiderklassepopulisme.
Erna-årene
Høyre var kjent for å kaste mange partiledere hvis resultatene ikke tilsvarte forventningene. Erna Solberg kom som en mislykket partileder på slutten av 2000-tallet inn på en ny høyrebølge på slagordene «nye idéer, bedre løsninger». FrP mistet det strategiske overtaket de hadde mot Høyre på blåsiden, siden 2010 og særlig etter 22.juli skjedde det et tektonisk skift i meningsmålingene der Høyre og FrP byttet plass; Høyre var jevnlig på 25% og gjerne over imens FrP var ofte under 20% i oppslutning. Det motsatte var normalt i om lag et tiår.
Erna Solbergs og Siv Jensens regjering var som sagt presumptivt blåeste (i mer formell ordbruk den mest høyrevridde regjeringen) noen sinne i Norge. To store høyrepartier styrte Norge nå sammen. Mange husker ennå «morna Jens» som Siv Jensen brølte, noe vulgært for visse som ikke er kjent med folkelighet.
Likevel ble mye forandret i Norge. Regionreformen var i stor grad ahistorisk og en kladd tredd nedover, Forsvaret ble nedprioritert og tradisjonelle NSB fikk det nyliberale kitsch-navnet Vy. Sørlandsbanen ble til Sørtoget. Alt for å få en mer strømlinjeformet stat gjennom New Public Management og skjemaveldet. Man kan lete med lykt og lupe, men det er vanskelig å finne noen reelle konservative seiere gjennom denne perioden.
Utenom at ministre i FrP stod for en mer restriktiv linje i innvandringspolitikken og fenomenet Storskog vinteren 2015-16 fikk oppmerksomhet. FrP gikk deretter i affekt ut av «den blåeste regjeringen noensinne i Norge».
Partysvensker og nyliberalister
For liberalkonservative er markedet og konkurranse viktig, det er det egentlig for alle konservative, riktignok i varierende grad. Igjen ble det etter jappetiden og i høykonjunktur etter finanskrisen viktig å være suksessfull i arbeidssammenheng og dagligliv for mange.
Økonomisk sett kom Høyre og FrP til et dekket bord, men hadde flere viktige reformer som reduksjon i formueskatten og vridning av skattene for arbeid og investering og mot forbruk.
Dette er tiden i Norge der landet ble preget av partysvensker og liberalister – unge risikofulle som ville jobbe mye og promoterte en livsstil bestående av pengejag og festliv. Liberalistene var likevel de lavere klassers mer utopiske liberalister, den virkelige driveren i samfunnet og politikken lå hos nyliberalistene i tenketankene og i partiapparatene. Dette vil innebære bl.a.: markedets prinsipper dominerer i både privat og offentlig sektor, markedsmakt reduseres ikke (det ble ikke tatt aktive grep mot monopoldannelse i for eksempel dagligvarebransjen). Mens samtidig reddes private foretak av staten hvis de likevel gjør fundamentale feil eller klarer markedet. Reell konkurranse eksisterer ikke, fordi forutsetningene for reell fri konkurranse var egentlig ikke oppfylt i et slikt system.
Å bruke penger som fulle Høyrefolk
Noe av det som Høyre kritiseres mest for gjennom Solberg-regjeringen var den overdrevne bruken av oljepenger. Det ene er at dette har en samfunnsøkonomisk effekt på sikt, det andre er at dette helt imot Høyre sin tradisjonelle filosofi som er stringens og måtehold i forvaltningen og offentlig sektor – fordi dette er alles penger, det kollektive vi. Men, Høyre viste seg å bruke penger som fulle høyrefolk.
Problemet med å ha med FrP, og senere enda mer med Venstre og KrF, er at alle disse partiene er utgiftspartier. Alle gode formål er dyre, og nordmenn er med tiden blitt vant med at det kan bli kastet penger etter foreninger og organisasjoner, alle mulige fine formål. «Vi er en gruppe, og vi trenger penger» kan man si. Til FrP sitt forsvar skal man si at dette er blitt en politisk endring på med tanke på at «sløseripopulisme» har blitt en het politisk sak i inneværende stortingsvalg.
Velferdsstaten har blitt en hellig ku i Norge, og Høyre våget ikke å gjøre noe substansielt med denne. Tvert imot, sykelønnsordningen er et meget indikativt eksempel. Et annet viktig eksempel er Arbeiderpartiets kritikk av Høyres oljepengebruk. Denne ble brukt for å smøre det borgerlige forholdet, der de progressive, populistene, de liberalkonservative og de rent liberale møttes i samme regjering. Alle hadde sine kjepphester, alle ville ha sitt. Det ble fryktelig dyrt og fra venstresiden kritiserte man at det ansvarlige Høyre forsvant. Riktignok hadde FrP finansministerposten mesteparten av årene, men det er i enighet med Høyre at hovedpolitikken blir til på borgerlig side.
Også den famøse regionreformen var dyr. Å slå sammen kommuner og fylker – tidvis under tvang, viste seg som dyrt. Spesielt det å lage regioner som ikke hadde noen som helst kulturell, historisk eller geografisk presedens som Viken og Troms-Finnmark. Å reversere dette for Sp ble enda dyrere, og de havnet senere med skjegget i postkassa. Det var ikke noen spesielt stor vilje i befolkningen til regionreformen, men heller i deler av teknokratiet.
Öppna era hjärtan
Høyre sine store politiske forbilder ble etter hvert å finne i Storbritannia, i Sverige og med Merkel i Tyskland. Sverige med Reinfeldt-regjeringens åtte år med endring av det sosialdemokratiske Sverige. Sverige ligger et lite stykke foran Norge i den politiske utviklingen, og muligens vil resultatene fra Reinfeldtregjeringen og perioden etter ha en parallell i den norske. Noe vi allerede ser; Støreregjeringen er på visse felt mer konservativ enn Solbergregjeringen i særlig grad grunnet Senterpartiets deltakelse og virke. Dette gjelder felter som beredskap, forsvar, energipolitikk. Kanskje vil det senere komme andre konstellasjoner som det kom til i Sverige. Før migrantkrisen i 2015 holdt Reinfeldt en famøs tale for svenskene, der han ba dem om å «öppna er hjärtan» for flyktningene og asylsøkerne som så ut til å komme fra Midtøsten og omegn. Dette resonnerte i Norge, der de mer liberale delene av Solbergregjeringen ville åpne armene mens FrP så rødt og satte bremsene på. Høyre utkontrakterte innvandringspolitikken hovedsakelig til FrP mens de selv egentlig ikke mente så mye – de var sentrum i den borgerlige familie som alle kunne komme til. Sentrum og FrP sin krangling holdt derimot på å revne samarbeidet.
Daglig leder har tatt ferie
Høyre gjorde noen viktige endringer i skattesystemet som gjorde at det skulle lønne seg å starte bedrift i Norge og å være i arbeid. Problemet på lengre sikt var derimot at produktiviteten og innovasjonen i Norge var dalende. Undertegnede arbeidet med å kontakte bedrifter over telefon på denne tiden, svært ofte var svaret «daglig leder har tatt helg» eller «ferie».
Nordmenn jobbet, men det produseres like mye/lite som før, banalt sagt. Produktivitetsveksten var stagnerende under hele Solbergregjeringens periode, det samme var innovasjonen. Til Høyres forsvar bar oljepriskrisen en viktig faktor her. Men samtidig, det ble ikke ført klassisk Høyrepolitikk, men det jeg kaller for en statssubsidiert nyliberalisme. Dette innebærer at man i det ytre har en markedslogikk, men straks bedriftene ikke klarer markedsmekanismene redder man dem med subsidier.
The bureaucracy is expanding to meet the needs of the expanding bureaucracy
Industrien som andel av BNP i Norge fikk en stabil nedgang gjennom hele perioden vi fokuserer på, altså fra Stoltenberg II til dags dato. Dette er likevel en naturlig utvikling gitt at tjenestesektoren øker samt ikke minst at oljeprisfallet fører til mindre sysselsetting i industrien. Men noe spesielt skjedde under Høyres ledelse, riktignok ikke med FrP lenger på laget; under Covid-19-pandemien var det et økonomisk sjokk mot alle land inkludert Norge. Måten staten utjevnet en sånn hump på var å pumpe ut masse penger i økonomien og holde rentene så lave som mulig. Offentlig sektor som andel av BNP økte massivt i Norge, og var i 2020 om lag 63% av all verdiskapning. Dette er faktisk høyere enn Venezuela og nærmer seg enkelte østblokkland med mer moderat kommunisme. Dette er angivelig også høyere enn Frankrike i samme tidsrom, et vestlig land kjent for stor stat og stor gjeld.
Tomt skall
Det ble gjennom Solberg-regjerings periode, og også etter dens tap i valget 2021 vanskelig å definere hva som egentlig er Høyrepolitikk, annet enn en slags Arbeiderpartinær og angivelig litt mer næringsvennlig politikk. Velgerne forstod at EU var noe Høyre langsiktig trodde og satset på, og ikke minst det klimaindustrielle kompleks. Energipolitikk har fått en helt ny dimensjon i Norge etter strømprishoppet i 2021 når kabelen over Nordsjøen til England og den til Tyskland ble virksomme. Strømprisene gikk gjennom taket, dette var krise i et land som et kjent for kalde vintre og et generelt ustabilt klima. Høyre satset her svært hardt på en overnasjonal løsning, og insisterte på at strømprissjokket ville dempe seg og at statlige overføringer ville hjelpe til.
En annen dimensjon er vindmølleproblematikken. Her befestet Høyre seg som partiet som ville støtte miljøindustrien, og ikke folkets vilje med minst mulig vindmøller. Erna Solberg sin strategi var å gjøre Høyrepolitikken så nært sentrum som mulig, og der det liberale fra Venstre, FrP, og dels KrF og det konservative fra FrP og KrF ville møte et midtpunkt i Høyre. I forkant av Solberg sin regjering var det Civita som sørget for bedre kontaktflate og forståelse mellom de fire borgerlige partiene (Senterpartiet er også såkalt borgelig, men ikke i denne sammenhengen spesifikt). Ved at Civita stod for premissene betydde også at liberale langt på vei dominerte det konservative ideologisk og innholdsmessig i praktisk politikk. Etter tapet til Støres regjering har Høyre beholdt det innholdsløse samfunnssynet, og hadde nylig mest engasjement når det kom til plakatene til det nye antikrigspartiet FOR som er utbrytere fra Rødt.
Til forskjell fra det klassiske Høyre inntil et stykke ut på 2000-tallet, drev man i Erna sitt Høyre betydelig grad av persondyrking. Erna Solberg ble markedsført som «kul» og med solbriller, egen Høyre-rap. Dette er helt kontrært til Jan Petersen, Syse og Willoch som alle i dagens moderne kultur ville blitt oppfattet som stive og konservative, men kompetente. Erna Solberg hadde derimot i en lang periode betydelig tyngde som statsministerfigur, langt mer enn Jonas Gahr Støre, Siv Jensen, og ikke minst Trygve Slagsvold Vedum. Men aksjesaken til hennes ektemann og bildene fra nedstengningen under Covid skadet omdømmet grundig.
Hva er fremtiden, hvem er fremtiden?
Den konservative Torbjørn Røe Isaksen, en proponent av Edmund Burke og anglo-konservatisme, var ofte ansett som en kronprins i partiet. Det kom som en stor overraskelse over at han ga seg med politikk og gikk inn i medieverden. Brått ble Høyre fattigere på arvtakere. Andre igjen gikk over til internasjonale organisasjoner som Børge Brende, atter andre til privat næringsliv som Monica Mæland.
Baklandet bak Erna Solberg er svakt. Det er uklar ideologi og dermed lite ideologisk glød, lite klarhet i hva som er prosjektet. Dette har vi sett under Støre sin regjeringstid, der en svak Arbeiderpartileder og et tidvis vinglete regjeringsprosjekt aldri ble grundig nok utfordret fra Høyre. For hva er Høyres sitt prosjekt annet enn å ha makt?
Under åtte år med borgerlig flertallsregjering – en kuriositet i nyere politisk historie i Norge, forandret ikke Høyre (med Frp) Norge i særlig grad. En kan bare tenke tilbake til Willoch, Thatcher og Reagan, alle disse var en slags høyrerevolusjon i sine respektive land. Høyrerevolusjoner med vedvarende effekt på politikkutforming og samfunn. Støre-regjeringen ble ansett som svak, men undertegnede er ikke helt enig i beskrivelsen grunnet de mange utfordringene regjeringen Støre fikk med energipriser, krigsutbrudd, også korona-nedstengning tidlig i regjeringsperioden. Støre-regjeringen ble fort ansett som rimelig kompetent og stabil etter at både indre og ytre faktorer førte til et vedvarende og massivt fall på meningsmålingene for Høyre. Det var hugget i stein før nyttår 2025 at Sp-Ap-regjeringens tid var talte og Tonje Brenna lå an til å ta over for Støre. Tilbake til dette senere.
Regler, posering, angiveri
Wokebevegelsen fra USA fikk også en effekt på norsk høyreside. Noen områder brått mens andre fenomener mer gradvis, ble utsatt for stadig økende politisk korrekthet. Dette kom i kombinasjon med å forsøke å gjøre Høyre om til et slags miljøparti på høyresiden, et blågrønt parti. Umiddelbart tenker jeg «blågrønt» betegner en slags grønn konservatisme – som er bl.a. salige Sir Roger Scrutons sitt felt, inkludert den katolske sosiallærens samfunnssyn. Høyre sitt «blågrønne politiske prosjekt» var svært langt unna dette. Høyre ville fremstille seg som et parti som tok miljø og klimasaken på alvor, ved å bruke næringslivet og teknologi som verktøy for grønn omstilling. Miljø, klima og woke fulgte hverandre tett. Høyre har de siste årene vært en sterk pådriver av pride-paradene og å flagge med pride-flagg fra skoler og offentlige bygg. Konsekvensen av dette er at mange kulturelt mer konservative velgere har snudd partiet ryggen, i likhet med medier som ikke er mainstream og de mange nye småpartiene på høyresiden.
Et annet aspekt av denne sterkt økende politiske korrektheten er krigen i Ukraina og Høyre. Realisme i utenrikspolitikken har til en viss grad i tidligere tider vært tilstede i Høyre, partiet har vært en stolt forsvarer av og pådriver for NATO-alliansen og samarbeidet Norge har med anglosfæren og ikke minst USA på forsvarsfeltet. Men synet på angrepskrigen mot Ukraina ble fort preget av en heseblesende idealisme vis a vis kjøligere realpolitisk holdning. Dette i en krig som fort kunne, og fortsatt kan, eskalere til atomkrig på europeisk jord. Uortodokse meninger ble slått svært hardt ned på, dette kunne man se i mai i år.
Valget av Donald Trump for annen gang ble også utfordrende for Høyre. I Trump sin første periode var Høyre utenrikspolitisk flinke til å tilpasse seg Trump sitt nye regime. Denne gangen ute av regjeringskontorene ble retorikken preget av evig fordømmelse parallelt med en hyllest av EU og EU sine kapasiteter.
FOR er et bitte lite parti med bitre venstreradikale som i bunn og grunn er lei av at vestlige land kriger i tredje verden, også den andre verden. Per definisjon vil de da definere stater som Russland og Kina som et offer og som svake part – svake i den forstand av at de er utsatt for vestlig press. Partiet hadde et stunt rundt 17.mai i Oslo der de satte opp mange antikrigsplakater på t-banen i Oslo, noe som mange reagerte sterkt på. Indikativt, Høyres tidligere utenriksminister Ine Søreide Eriksen deltok på NRK Debatten rett etter, og rettet alt skyts og frådet mot FOR. Hvorfor bruker Høyre så mye tid og politisk kapital på noen irriterende og forsmådde kommunister? Er det fordi Høyre hadde saker internt med vervene til tidligere minister Helleland som ble til en skandale, og bratt fallende målinger med Jens Stoltenberg tilbake i norsk politikk? Er det et problem at Jens og Jonas kombinert er kanon?
Anti-amerikanisme og fall på målingene
Fallet på målingene kom umiddelbart etter at Jens Stoltenberg returnerte til norsk politikk i januar fra vervet som NATO-leder. Verden så annerledes ut, Donald Trump vant valget i USA, og brått fikk vi et langt mer nasjonalkonservativt USA som satte egne interesser foran å lede en verden som ikke på langt nær gjengjeldte tjenesten. Minner om at Kina vokste i dette liberale systemet fra en pariastat til en aktør som allerede i visse henseende parerer USA som supermakt.
Norske velgere må ha blitt truffet av et slags sjokk, en gjennomgripende bekymring for fremtiden. De tektoniske utenrikspolitiske platene er i bevegelse, og Norge som stat og samfunn må tilpasse seg – ellers taper vi i den globale dynamikken. Arbeiderpartiet fikk et bratt hopp som har vedvart, og Høyre et tilsvarende fall som også har vedvart. Et annet problem Høyre har på sin høyre flanke er et revansjelystent Fremskrittsparti ledet av Sylvi Listhaug. FrP har fått en stor økning på meningsmålingene og har pekt ut Listhaug som statsministerkandidat. Da er Høyre igjen tilbake i den posisjonen rundt om lag 2010 med en partiledelse som klør seg i håret, et sterkt Fremskrittsparti, et selvsikkert Arbeiderparti og et Senterparti som er delvis tilsidesatt.
Landsmøtet i 2025 ser med både håp og desperasjon på Europa og spytter på Trumps sitt USA. Mange av talene på årets landsmøte i Høyre illustrerte den nye politiske dreiningen til partiet: sementert og langt mer liberalisme, og kontinuitet i å være en garantist for norsk EU-medlemskap og tilpasning til EU. Norges sikkerhetspolitiske interesser ligger primært i å være på god fot med USA, egentlig alle anglosaksiske land. Foruten Norden også, selvsagt. Høyre ser til Brüssel og aksen Frankrike-Tyskland, en sklerotisk stormakt (EU) og en økonomisk motor i krise (Tyskland).
I denne konteksten glemmer ikke velgerne Jens Stoltenberg som på sin tid styrte et Norge som fremstod som en økonomisk «krysser». Her satte Arbeiderpartiet og de rødgrønne en slags gullstandard for hvordan man skal styre land og folk gjennom en tøff tid. Til en viss grad synes jeg det er nesten deterministisk at velgerne skulle gå til originalen – og ikke til den dårligere kopien av originalen. For Høyre og Arbeiderpartiet er blitt svært like de siste årene.
Det svarte hullet i den borgerlige midten
Den siste tiden særlig i forbindelse med Donald Trumps andre valgseier i USA har vi blitt kjent med utrykket høyrevind, en høyrevind blant de unge. Ungdomspartielederne i Unge Høyre og Fremskrittspartiets Ungdom henholdsvis, har stått for mye av denne vinden. I tillegg kommer den mer kulturelt konservative komponenten av dette gjennom KrFU sin Hadle Bjuland og Senterungdommens Nils Forren som begge trekker i en annen, men ikke veldig ulik konservativ retning. Unge Høyre sin Ola Svenneby er veltalende, presis, og har god saksoversikt. Spørsmålet er hvor mye påvirkning han har i eget partiapparat.
Jeg er av den oppfatningen av at Høyre nå for tiden fremstår som et svart hull for konservative stemmer. Dette vil innebære; du er en klassisk konservativ velger og stemmer for Høyre, men i retur får du noen som ikke likner grisen, ikke konservativ politikk i det hele tatt. Miljø og politisk korrekthet prioriteres, annerledes tenkende vil bli angitt og svertet, konstruktiv kritikk vil bli ignorert. Og Gud forby om du skulle komme med noe systemkritikk, da vil du bli tilsidesatt, som ordføreren i Stavanger. Rogaland Høyre ønsket å medregne norsk skog i CO2-regnskapet, noe som fører til at Norge kommer svært positivt ut og ikke trenger den drastiske grønne omstillingen som er ekstremt dyr for statskassen og angivelig også uharmonisk sosialt sett. Partiledelsen i Høyre vendte ryggen til Rogaland Høyre sine innvendinger.
Den liberale, den konservative, den borgerlige
Bourgeois, borgerlig på norsk, har jeg tenkt på som et godt begrep til å analysere og observere Høyres politiske utvikling gjennom tiden. Borgerlig er hverken liberalt eller konservativt men er det begge deler samtidig på en uadekvat måte. Litt som liberalkonservatismen. For en konservativ uten bindestrek er den dunbløt og pjuskete, for en liberaler er den for sedat og avgrensende. Den har ikke liberalismens utopisme, men samtidig mangler den konservatismens fokus på orden som en av de største aspekter med ideologien. Det er også ulikheter i hva borgerlig reelt sett innebærer av politikk; alt fra presumptivt verdikonservative Kristelig Folkeparti til presumptivt populistiske FrP omfattes av dette begrepet. Sånn er det i andre land også.
Det hadde derimot vært enklere for oss som velgere å konkludere med at Høyre = liberalkonservativt og dermed basta. Dessverre, jeg tror ikke vi er der. Som denne gjennomgangen av Høyres fall viser, ser det ut som om liberal side totaldominerte og vant kampen om Høyres sjel. Jeg må si at Høyre er blitt det nye (gamle) Venstre. Høyre er der Venstre var et par tiår tidligere. Hvor er det blitt av bunads-Høyre, eventuelt bygde-Høyre? Jeg ser dem ikke i den jevnlige politiske diskursen annet enn Facebook-Høyre, som er sin egen morsomme kategori. Bunads eller bygde-Høyre kunne ha fått et utmerket forhold til Senterpartiet, partiet jeg er mest kjent med.
Den liberale og den konservative har historisk sett heller ikke vært i så stor grad politiske venner. De ble det til nøds når de røde entret banen fra det 19.århundre og videre, eller mer presist fra den franske revolusjonen. Høyre holder om mulig fast på en politisk umulighet, i likhet med mange søsterparti rundt om i Europa. Men til forskjell fra Høyre tok flere av disse partiene en tydelig retning, enten i den ene, andre, eller en helt annen uortodoks retning. Moderaterna i Sverige ble mer realistiske og innledet et samarbeid med Sverigedemokratene, CDU/CSU i Tyskland holder stand, men angripes fra høyre. Toryene i Storbritannia og Frankrikes Republikanerne er desimert.
Hva står vi igjen med?
Høyre vi har igjen er et ideologisk tomt parti med en svak benk. Jeg skal ikke ta på meg oppgaven og ansvaret til å spå valget, men jeg antar Høyre vil gjøre det dårlig, mye dårligere enn det forventingen var rundt juletider for et halvår siden. Da var det vedtatt uoffisielt at Støre sin svake regjering ville forsvinne og Arbeiderpartiet og Støre ville igjen som i 2013 og 2017 befinne seg utmanøvrert av Høyres strateger som Sigbjørn Aanes. Ikke denne gang, ikke med Jens på laget, ikke med Vedum på siden som kan snappe opp mange misfornøyde energi- og distriktsvelgere. Hvis en tar en titt på pollofpolls sin femtenårige oversikt over aggregerte meningsmålinger er fallet fra januar 2025 til juni 2025 for Høyre svært signifikant. I skrivende stund ligger Høyre på 14,8 prosents oppslutning i gjennomsnitt. Ifølge pollofpolls gjorde de det sist gang på begynnelsen av 2009.
Jeg tror velgermassen ikke stoler på Høyre, og at dette også er en del av den høyrevinden man ser i Vesten. Velgerne etterspør mer nasjonal- og kulturkonservative partier med en liten dose populisme. Høyre, som har vært teknokratisk og liberalt rettet siden Willoch vil slite med å vinne tilbake tilliten det har mistet i folket. Erna Solberg har antageligvis sittet for lenge, selv om hun er deres aller sterkeste kort.
Apropos nasjonalkonservative partier, velgerne finner også trygghet og stødighet i venstrepartiene som for eksempel Mette Fredriksens sosialdemokrater i Danmark, venstrepartier som er stadig strengere rundt innvandring og har fortsatt distribusjonisme i sitt politiske DNA. Et parti som står sterkest i Oslo vest, Bærum og Asker, vil neppe klare å samle resten av Norge bak seg – hverken i byene eller ute i distriktene. Til dét er samfunnsynet, verdensanskuelsen og rett og slett kulturen for ulik. Selv rike næringslivsmennesker i Ålesund har lite interesse av EU, i Oslo vest virker dette å være en prioritet. Tiden vil vise, og jeg kan helt sikkert ta grovt feil, men jeg ser ikke et comeback for Høyre inntil partiet har ristet av seg den allestedsnærværende liberalisme.
I skrivende stund, én uke før stortingsvalget 2025, er Høyre fortsatt på om lag 15% i oppslutning, krisen er et faktum for Høyre. Det er borgerlig kaos, og dette valget vil være svært spennende og svært jevnt. Igjen er vi tilbake til hvordan situasjonen var stortingsvalgene i 2005 og 2009; et massivt FrP, men uten reell makt, et svakt Høyre, og Arbeiderpartiet som tok styring. Høyre må gjenfinne seg selv, eller finne seg i å lide skjebnen til søsterpartier på kontinentet eller i Storbritannia som mistet bred folkelig forankring, skjøvet til siden av 2020-tallets utfordringer.
