Mellom Leviathan og Mammon

Jarl-Roar Simonsen

Grunnlegger og fhv. formann av FAKS Tromsø

Tilbedelsen av mammon, Evelyn De Morgan. Foto: Wikimedia Commons.

Mye har vært sagt og skrevet den siste tiden om nye valgtrender blant generasjon Z og millenium. Man snakker om en høyrebølge som skyller inn over landet, og som muligens vil gi utslag i valget vi nå står overfor i september 2025. Vil man se et resultat som ligner valget til Europa-parlamentet i 2024, hvor AfD vant stort blant unge velgere?¹ Kan det tenkes at kommentarfelt på TikTok bombardert av kommentaren «stem Frp» faktisk vil generere politisk oppslutning? Mangt og meget kan man spekulere over. De vise spår, men Herren rår.

Det store spørsmålet i denne sammenhengen er imidlertid hva denne vendingen i politiske meninger skal innebære. Hvem er målbærerne for denne bevegelsen og hva definerer den nye høyrebølgen? Er den lik høyrebølgen vi opplevde på 70-tallet da Kåre Willoch sto frem med pomp og prakt sammen med Tatcher og Reagan og erklærte sosialismens endelikt? Er det her snakk om tilbakekomsten av idétradisjonen som stemmer i med den nevnte president Reagan at «The nine most terrifying words in the English language are ‘I’m from the government and I’m here to help»?² Eller som hans ideologiske mentor Milton Friedman skriver i «Capitalism and Freedom»: «The freer the market, the freer the people»?

Selvfølgelig er det flere faktorer ved norsk økonomi som kan gjøre en konservativt orientert velger tilbøyelig til å kjøpe et slikt budskap. Ifølge «Perspektivmeldingen 2021» er 60% av fastland-Norges BNP offentlige utgifter – definert bredt. Spør man Civitas Kristin Clemens vil hun slå fast at dette demonstrerer at offentlig sektor har est ut over alle proporsjoner og at den verdiskapende private sektor bærer en større og større byrde.³ På samme måte har det blitt gjort et poeng at det generelle skattetrykket i Norge er på et nivå langt høyere enn en rekke OECD-land vi gjerne ønsker å sammenligne oss med. Ifølge en rapport fra OECD i 2022 var skattetrykket 43,4 % målt som skatte- og avgiftsinntekter som andel av BNP.⁴ Det har attpåtil blitt hevdet at nordmenn betaler mest skatt i verden, noe Høyre-politikeren Tina Bru mener vi burde være glade for ikke har ført til opprør i gatene.⁵ I forlengelsen av disse to trendene har man ytterligere anført faktumet at en rekke norske milliardærer har flyttet ut av landet grunnet – ifølge dem – dårlige vilkår for deres bedrifter. Reitan, Røkke og mange med dem har flyttet fra landet og har nå operasjoner blant annet i Sveits. Flere norske gründere har også varslet om at det trengs et skifte i den økonomiske politikken for å stimulere til mer gründervirksomhet i Norge.

Det er, med andre ord, flere trender – om enn de er omdiskuterte blant økonomer – som kan gjøre en konservativ vennlig til et markedsøkonomisk korrektiv i norsk økonomi. Likevel vil jeg holde fast ved at konservative ikke bør la seg ideologisk forblinde av kapitalismens sirene-sang. Snarere trengs det at konservative manes til sindighet slik at man ikke lar seg rive med av nyliberale løsninger på dagens økonomiske problemer. For om man gransker de store konservative tenkernes syn på økonomien vil man fort oppdage at konservatismen aldri utelukkende har vært en venn av kapitalisme. Midt i alle tumultene til norsk økonomi trengs det, i min mening, mer enn noensinne et fornyet søkelys på kapitalkritisk konservatisme.

For å komme til bunns i hva som menes med dette må vi starte med selve grunnlaget for enhver type økonomi, hvor første orienteringspunkt er vårt forhold til eiendom. Til å belyse dette kan man hente flere gode innsikter fra den store reformatoren Martin Luther. Han er beryktet for sin kraftfulle, men dog innsiktsfulle tale, og han sparer på ingen måte på kruttet når han omtaler syvende bud (du skal ikke stjele) og tyveri i hans samtid:

«Tyveri er en vidt utbredt synd, og svært alminnelig over alt, men den blir lagt så lite merke til at det ligner ingen ting. Om en skulle henge opp i galgen alle som er tyver, men ikke vil ha det navnet på seg, så skulle verden snart bli folketom, og det skulle bli slutt både på bødler og galger»⁶

En sådan uttalelse kan forskrekke mange ærlige og redelige sjeler, men som Luther påpeker i sin videre utleggelse skjer tyveri på flere enn én måte. Dovne tjenere som snyter sin herre for dyre summer med slurvete og dårlig arbeid stjeler muligens mer enn den gjengse tyv noen gang ville klart å slippe unna med. I forlengelsen av dette kan man tenke på de harde ordene fra Pauli andre brev til Tessalonikerne: «Den som ikke vil arbeide, skal heller ikke ete», eller i Ordspråkene til Salomo:

«Hvor lenge vil du ligge, du late, når vil du våkne og stå opp? Bare sov litt til, en ørliten blund, legg hendene sammen og hvil en stund, så kommer fattigdommen over deg som en landeveisrøver og nøden som en væpnet mann.»

Disse klare ordene om at man ikke skal snyte andre for penger, men heller arbeide flittig og være ærlig i handel, utgjør ifølge flere sosiologer en viktig del av den protestantiske arbeidsetikk. Denne arbeidsetikken er et viktig aspekt av forklaringen for hvordan man i Norden har fått et høytillitssamfunn der varer byttes i god tro, skattemeldinger signeres uten juridisk bistand, velferdsordninger sjelden misbrukes, og korrupsjon ikke straks tillegges mannen i gata.

At hver mann skal kunne ha sin eiendom for seg selv i fred og ikke frykte for å lide tap på urett vis er slik sett en utbredt tanke, ikke bare hos Luther, men jevnt over i hele den konservative idetradisjonen. Den amerikanske konservative filosofen Richard Weaver omtalte endog eiendomsretten som «the last metaphysical right remaining to us».⁷ Med andre ord er eiendomsretten ikke legitimert først og fremst med henvisning til den sosiale nytten den har, men den fremtrer mer som et dogme – en selvinnlysende sannhet: dette er mitt og dette er ditt. Likedan som en firkant ikke kan bli en sirkel, kan heller ikke mitt bli ditt, med mindre jeg gir det til deg. Grensestolpene mellom mann og mann skal ikke flyttes. Eiendomsretten – riktig forstått – er med andre ord en viktig kampsak for en konservativ, og nettopp på grunn av dette er kapitalismen også hans fiende.

Dette fører oss rett inn i kjernen av kapitalismens paradoks. For på papiret hevder kapitalismen kun å være en forfekter av fri flyt av varer og tjenester, og av at hver mann skal kunne beholde sin eiendom for seg selv uten innblanding fra staten. Men i praksis skrenker den inn eiendom i stadig færre hender. Korporative mastodonter vokser seg stadig større og presser små familiebedrifter til randen av konkurs. Det norske matkartellet – bestående av tre kjeder (NorgesGruppen, Rema1000 og Coop) – kontrollerer ca. 99,3% av omsetningen i dagligvarehandelen. Disse markedsgigantene sender ut prisjegere for å overvåke konkurrenters priser, og muliggjør prissamarbeid i et marked som allerede flår den norske forbrukeren.⁸

I flere vestlige land blir nabolag etter nabolag spist opp av Wall Street-selskaper som så leier ut boligene for egen vinning.⁹ Den «frie flyten av varer» legger hele byer øde idet kapitalen forflyttes og outsources til et sted den skaper større fortjeneste. BlackRock, State Street og Vanguard – de tre hodene til kapitalforvaltningens Hydra – er toppeiere i tilnærmet alle børsnoterte selskaper i verden, og forvalter eiendeler til en sum av 20 billioner dollar. Levestandarden i moderne tider har riktignok økt. Men ulikhetene i makt, eiendom og tilgang til ressurser har vokst til et nivå som langt overgår de som rådet i føydaltidens Europa – forskjellen er bare at dagens herrer kaller seg investorer, ikke baroner.¹⁰

Alt dette gjør at kapitalismen, til tross for sine rosenrøde løfter, egentlig er en fiende av eiendomsretten. Den lover å utbre fritt eierskap, men ender opp med å berøve flere og flere mennesker muligheten til å ha noe som de kan kalle sitt eget. Men hva er det som driver denne havesyken som til slutt også eter seg selv? Flere begrunnelser kan gis, men den dypere forklaringen er av en filosofisk art – noe som fører oss tilbake til den tidligere nevnte konservative tenkeren Richard Weaver.

For i samme åndedrag som Weaver hyller den siste metafysiske rettigheten til eiendom, lager han også en kontrast mellom en tradisjonell forståelse av eiendom og «eiendom» som en forkledning for finanskapitalismen. Skillet mellom disse er som natt og dag og har en rekke implikasjoner for vårt liv i samfunn. Den tradisjonelle forståelsen av eiendom er inkarnasjonell, det vil si at eierskapet er legemliggjort i en konkret person eller et foretak, ofte eiet og videreført av en familie. Finanskapitalismens «eiendom» er flytende, ingensteds, ubundet av moralske fellesskap og beveger seg kun dit hvor den kan akkumulere mest kapital. Weaver formulerer forskjellen slik:

«Such [finanskapitalistisk] property is, on the contrary, a violation of the very notion of proprietas. This amendment of the institution to suit the uses of commerce and technology has done more to threaten property than anything else yet conceived. For the abstract property of stocks and bonds, the legal ownership of enterprises never seen, actually destroy the connection between man and his substance without which metaphysical right becomes meaningless. Property in this sense becomes a fiction useful for exploitation and makes impossible the sanctification of work.»¹¹

En finanskapitalistisk forståelse av eiendom kommer, med andre ord, til syne gjennom slike ting som gigantiske multinasjonale selskaper som undergraver nasjonalstaters evne til å håndheve sine suverene skattejurisdiksjoner. Man ser det i milliardærer som gjør skattemessige krumsprang for å få plassert mest av sin formue i skatteparadiser som Cayman Islands, Bermuda og lignende steder. Samme forståelse av eiendom ligger også bak det økonomer omtaler som «the race to the bottom» hvor hele land, gjennom lobbyvirksomhet fra store selskaper, tilnærmet tvinges til å senke selskapsskatten for å ikke «miste næringsliv». På samme vis blir en nasjons befolkning gjort til en utbyttbar grå masse som simpelthen skal tjene korporative interesser. Om dette betyr at man importerer varer som undergraver norsk selvforsyning, eller om det er snakk om import av billig arbeidskraft fra lavlønnede land, spiller ingen rolle. Slik hersker Mammon i sitt regimente, som Petter Dass skriver i en vise med samme tittel:

«Se, saa kan Penger, Sølv og Guld

Forskaffe Provster, Prester.

Hør, Broder, tag din’ Lommer fuld,

Du gjøres snart til Mester.

Skik Penger ned, vær lystig, glad,

Imorgen faar du Doctor-Grad

Og andet, hvad dig rester.»¹²

Jesus driver ut pengevekslerne i Herodes’ tempel, Carl Bloch. Foto: Wikimedia commons.

I en tradisjonell forståelse av eiendom, derimot, er eierskapet personlig og en egenskap som er tilknyttet eieren med en tilnærmet essensiell relasjon. Dette gir opphav til en moralsk struktur som legger seg rundt eierskapet, og en forpliktelse til det videre fellesskapet om hvordan man forvalter gavene man har blitt betrodd. Eksempelvis kan ikke en familiefar pukke på sin rett til sin eiendom overfor sitt sultende barn og hevde at barnet er en tyv fordi det ber om sitt daglige brød fra ham. Grunnen til dette er at han har positive plikter overfor sitt barn som skriver seg til selve de ontologiske båndene mellom far-sønn/datter. Aldri har det blitt skrevet under noen kontrakt for tjenester som skal ytes av de to partene, men pliktene er en del av den menneskelige natur og båndet mellom foreldre og barn. Dette peker til en forståelse av eiendomsrett som ikke er absolutt, men orientert mot det moralsk gode. Mye av dette kan for de fleste være rimelig selvinnlysende, men det finnes altså – utrolig nok – seriøse tenkere som har trukket dette i tvil. Det mest beryktede tilfellet kan man finne hos den libertarianske tenkeren Murray Rothbard som i sitt verk The Ethics of Liberty skriver:

«Applying our theory to parents and children, this means that a parent does not have the right to aggress against his children, but also that the parent should not have a legal obligation to feed, clothe, or educate his children, since such obligations would entail positive acts coerced upon the parent and depriving the parent of his rights. The parent therefore may not murder or mutilate his child, and the law properly outlaws a parent from doing so. But the parent should have the legal right not to feed the child, i.e., to allow it to die. The law, therefore, may not properly compel the parent to feed a child or to keep it alive.»¹³

De færreste vil med samme klarhet kunne dra de forkastelige konklusjonene som Rothbard gjør i sitt skrift. For når det gjelder noe så nært og personlig som ens eget barn vil vel ingen, som Vårherre sier, «gi sønnen sin en stein når han ber om brød» (Matt. 7:9). Men ifølge den konservative idetradisjonen er ikke staten – klassisk forstått – en kunstig og kontraktbasert sak. Tvert imot gror den organisk ut fra familien, og på samme måte som familien er naturlig og god, er også staten det. Og på samme måte som en far har ansvar for sitt barn, har også en statsmann et ansvar for sitt folk. Dermed sier det seg selv at heller ikke en god statsmann kan gi folket steiner når de ber om sitt daglige brød.

Fra dette trenger man ikke å avlede konklusjonen at det som behøves er en økonomi hvor en ansiktsløs byråkratisk maskin fordeler penger og ressurser etter en utopisk visjon om et klasseløst samfunn. En konservativ er, i min mening, ikke en forkjemper for et egalitært samfunn. Men på den andre siden vil en konservativ slå et slag for solidaritet mellom landsmenn, enten de er rike eller fattige. Denne solidariteten viser seg i dydige og aktive lokalsamfunn og brer seg ut helt til statlig nivå. Den følger et subsidiært prinsipp om å ta ansvar nærmest en selv. Likevel skyr den ikke unna å gripe inn statlig hvor folket lider nød. Og fremfor alt oppfordrer den til at enhver nordmann skal kunne ha sin eiendom i fred fra både den statlige Leviathan og storkapitalens Mammon. Vi må verne om hver manns rett til «Three acres and a cow», som G.K Chesterton formulerte sitt distributistiske samfunnssyn.

Nå, mer enn noen gang, trenger vi å reevaluere vårt syn på økonomien som konservative. Vi må gå tilbake til de idehistoriske røttene. Vi må våge å rette et kritisk blikk på markedsøkonomien slik den har utviklet seg og slå et slag for en politikk som faktisk forsvarer eiendomsretten og ikke en rotløs, ansiktsløs, moralsk uforpliktet og kald kapitalisme. Denne reevalueringen kommer nok ikke ved dette stortingsvalget, men er en langsiktig prosess som vil være viktig å ta opp i arbeidet for en konservativ fremtid.

«Langt bedre er en Mundfuld Mad,
Fortjent med Gud og Ære,
End Huser fuld’ med Kiv og Had,
Som giver kun Besvære.
Gud unde os et red’ligt Brug
Og daglig Brød oppaa vor Dug!
Vi mere ei begjære.»¹⁴

«Betre byrdi

Du ber kje i bakken

enn mannevit mykje

D´er betre enn gull

I frammand gard» (Håvamål, 10)

Henvisninger:

¹ https://www.dw.com/en/afd-how-germanys-far-right-won-over-young-voters/a-69324954?utm_source=chatgpt.com, Hentet ut 04.07.25

² https://www.reaganfoundation.org/ronald-reagan/quotes/the-nine-most-terrifying-words-in-the-english-language

³ https://civita.no/okonomi/velferdsstaten/velferdsstatens-baerekraft/ingen-er-redd-for-offentlig-sektor/

Se også https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/kExP76/offentlig-sektors-utgifter-utgjoer-ingenting-av-bnp

⁴ https://www.oecd.org/content/dam/oecd/en/topics/policy-sub-issues/global-tax-revenues/revenue-statistics-highlights-brochure.pdf

⁵ https://borsen.dagbladet.no/nyheter/nordmenn-betaler-mest-skatt-i-verden/80986802