Pål de Vibe
AI-ingeniør, Latinamerika-kjenner
17. mai feiring i Oslo. Foto: Pål de Vibe
«Et folk uten en positiv historie er som et kjøretøy uten motor.»
– Steve Biko
Hva er det egentlig som vi dypt inni oss feirer 17. mai? Hva er egentlig Norges historie, og hvordan fremstilles den? Hvorfor høres vi så lite om Norgesveldes storhetstid? Denne teksten drøfter disse og nærliggende temaer.
Identitet og historie i Latin-Amerika
Da jeg flyttet hjem til Norge etter over 7 år i Latin-Amerika (eller Ibero-Amerika som det riktigere het før) var det fryktelig sterkt å bli var på hva det ville si å snakke mitt eget språk. Jeg var tilbake i mitt eget land, blant mennesker av mitt eget lynne, kjøtt og blod. Ikke bare slo det meg at jeg var hjemme, men også at røttene våre i Skandinavia er mange tusen år gamle.
I Brasil, Venezuela, Cuba, Panama og Colombia var de fleste enten ganske nye, eller fratatt sin opprinnelige kulturs overlevelse. Et etternavn kom fra Spania eller Portugal, uten fysiske røtter, mens etternavn som Kaasa eller Sjøholt knytter oss til konkrete steder, der våre forfedre nærmest vokste opp av jorda i forhistorien. I mestis-landene over havet er søken etter identitets-bærende helter sterk, selv om disse at samfunnene er forent i spansk eller portugisisk kultur og religion, kanskje mer forent enn noen andre blandingssamfunn, til tross for Lula, Petro og AMLO sitt harde arbeid for splitte dem, i håp om å gjøre opp for mange historiske overgrep fra europeerne. Det vil si, denne søkenen er blitt spesielt sterk etter den såkalte frigjøringen på 1800-tallet, da man, i trass mot den iberiske morkulturen, heiste opp driftige menn som den afro-cubanske generalen Antonio «Bronsjetitanen» Maceo, inka-monarken Tupac Amaro, azteker-keiseren Cuauhtémoc, foruten en haug av europeisk-ættede aktivister mot sine forfedres imperier.
Det er nemlig slik at mange folk trenger å kjenne seg igjen i sine helter, i hvert fall i noen av dem. Cleopatra er ofte hevdet å ha vært en keiserinne ættet fra det sørlige Afrika, selv om eldre kilder og ny forskning antyder noe annet. Opphavet til historiske personligheter gis ofte stor betydning. Netflix-serien Bridgerton koker sesong-vis av mangfoldssuppe på en spiker av en dronning med portugisisk-ættede krøller.1 Er den ærefulle arven etter Qin Shi Huang likegyldig for kinesernes selvfølelse og selvforståelse? Er Tiridates III, verdens første kristne monark, uvesentlig for hvem armenerne er i dag? Er Snorre uten betydning for hva det vil si å være islandsk? Selvfølgelig ikke.
Norgeshistorien, grunnloven og vår selvforståelse
Ærefulle røtter er alt annet enn likegyldig. Så hvordan fortelles historien om hvem nordmenn er og hvilke helter vi slekter på, om noen? Objektivt sett var Norge størst og mektigst i høymiddelalderen, så la oss se hva som preget landet vårt i den epoken. Marine-vesenet Leidangen seilte Europas største flåte på over 300 skip. Kong Magnus Lagabøte ikke bare laget, men håndhevet et mesterverk av en landslov som varte i mange hundre år. Den smeltet sammen, vakkert og mesterlig, tingarven med europeisk rettsutvikling, ga styringsevne for riket, beskyttelse og rettferdighet for de fattige og svake, og en soleklar verdiforankring i trosbekjennelsen. Hellige Olavs korte, men rettferdige kongsgjerning hadde sådd håpet om den rettskafne kongen, som velsignet folk og land. Dette ble en langvarig virkelighet, både i kong Magnus Lagabøte, i Hellige Haakon V Magnusson, og fromme, kloke og rettferdige dronning Margrete av Skandinavia. Tidligere i middelalderen øvde også Norge stor innflytelse på Europa gjennom stormannsverk som kong Sigurds Jorsal-ekspedisjon og Harald Hardrådes opphevelse til kommandant for keisergarden i Konstantinopel.
Hvorfor hører vi da så lite om disse? Og hva hører vi isteden? Hva feirer vi på nasjonaldagen?
Grunnloven i 1814 la tydelig vekt på at Norge skulle være et uavhengig rike, slik paragraf 1 sier «Kongeriget Norge er et frit, uafhængigt og udeleligt Rige.» Dette skjedde på bakgrunn av en utbredt uvilje mot svensk overherredømme.2 Det handlet altså, slik som i 1945, særskilt om hvem man var, og om hvem man ikke ville styres av. Det er også åpenbart, særlig i en tid der nasjonen som konsept tydeliggjøres, at det å gjenskape Norge er viktig både for det norske folket, og for den opplysningstids-inspirerte dansk-norske eliten. Ideen om nasjonen var viktig i kampen mot l’ancien régime. I den franske revolusjonen ville man blant annet erstatte «Kongen» med «Nasjonen» som suveren. Det var nasjonen, folket, som skulle ha øverste makt og representeres gjennom folkevalgte organer.3 Ideen om Norge som nasjon hadde både en gammel folkelig betydning, og en moderne impuls. Grunnloven innførte moderne ideer som maktfordelingsprinsippet. Innflytelsen fra Frankrike og USA var tydelig. Men rike og nasjon, fritt fra utlandet, var likevel et kjernepunkt.
For 20 år siden het det gjerne i talene at vi feiret friheten vår, grunnloven vår og landet vårt. I dag legger man gjerne til demokrati, likhet, likestilling og mangfold. Et eksempel på denne tidsånden finner vi i Skolerom (deleid av Kommuneforlaget AS) sin 17. mai-tale-mal. I malen foreslås det at man i hoveddelen kan ha en seksjon om «Verdier og betydning», der man kan snakke « om hvordan verdiene fra 1814, som frihet, demokrati og likhet, fortsatt er viktige i dag». Deretter kan man gi eksempler på hvordan elever kan leve ut verdiene «respekt, samarbeid og inkludering». Dette utgjør altså tilsynelatende Norges kjerneverdier.
Men hva mener vi med frihet? Friheten i 1945 var friheten fra å bli diktert av en fremmed makt, det var nasjonal frihet for det norske folk. På samme måte var Eidsvoll-mennene altså særlig opptatt av frihet for Norge fra Sverige. I tillegg ønsket de en overgang til en ny og mer moderne styreform. Begge trekk spiller inn et generelt framtidshåp om en god og fri nasjon.
Samtidig så peker dybden av folkegleden på 17. mai på noe mer enn motvilje mot Sverige og moderne styringsordninger som maktfordelingsprinsippet. Vi feirer hva vi er, og selv om vi sjelden klarer å uttrykke hva vi er, så vet vi dypt nede at vi er noe særskilt. Grunnloven av 1814 gav stemmerett til embetsmenn, byborgerskap og jordeiende bønder, altså bare 40% av alle menn over 25 år.3 Det var også sterkt redusert religionsfrihet. Så det hele folket feiret på 17. mai fra starten av kan ikke likestilles fullt ut med demokrati, likhet, likestilling og inkludering, antydet av Skolerommet og andre av dagens normgivere. Hva feiret da våre oldeforeldre og tippoldeforeldre på 17. mai?
Hvorfor fokuserer vi i dag så lite på de lange røttene våre? Det vesentlige i hva dagens samfunn lærer seg selv om Norge er at det egentlig fødes med Einar Gerhardsen, FN, menneskerettigheter og likestilling. Alt før det er egentlig bare 2000 år med kjedelig og ubetydelig svangerskap.
Våre dype røtter
Når man har levd en del år i helt andre kulturelle kontekster så fatter man raskt at det norske folk er noe langt dypere enn det. For min egen del smittet kallet etter å skjelne røttene til Latin-Amerikas kreativitet, kaos og kamp, over til å grave fram våre egne røtter. Og jeg blir gang på gang slått over vår groteske uvitenhet om egen historie. Går vi i dybden på de eldre kildene kommer vi nærmere hvem vi er og hvor vi kommer fra.
Det var slående å lese de skippbrudne italienernes nesegruse beundring for nordmenns godhet, fromhet, tillig og rettskaffenhet i beretningen om forliset på Røst i 1432. Dette tillitssamfunnet som angivelig ble skapt på Youngstorget i forrige århundre er altså noe som har vært der i mange hundre år. Og det rimer helt med hvordan det føles å komme hjem fra Norge etter mange år i utlandet.
Nede i den kollektive underbevisstheten (jungiansk eller ikke) aner vi tydelig en følelse av at Norge skal være et rettskaffent, rettferdig, barmhjertig og samarbeidende land. Et godt land og et godt folk, helst ledet av en god konge. Det siver ut under de kontemporære flosklene om hva 17. mai er. Og disse følelsene er ikke nye. Landsfader-arketypen som AP fikk framdyrket om Gerhardsen er noe som ligger latent i folkesjelen siden Hellig Olav, Lagabøte, Hellig Haakon osv. Kanskje mer enn kristningskongen var Olav den gode kongen for småfolket. Slik beskrives han også i kvad.
Hvor kommer denne kulturen vår fra? Det må være en base som går langt tilbake i førkristen tid, nært sammenknyttet med overlevelse her i nord. Dette smelter sammen med katolsk middelalderlov – innflytelsen fra Sankt Frans av Assisi var markant i Magnus Lagabøte, og landsloven hans var tydelig preget av rådgivere som hadde studert på universiteter i Europa. En vesentlig del av å være norsk kan dermed kanskje føres tilbake til Frans sin enorme barmhjertighet. Nyere forskning antyder også at landsloven ble inspirert av Kong Alfons den Vises samtidige spanske lov, kanskje knyttet til erfaringer kongens rådgivere gjorde seg i forbindelse med Kristinas ekteskap med den spanske prinsen (Kongen, lova og landet – Jørn Øyrehagen Sunde).
Selv om de katolske verdiene var utbredt i Europa, skjedde det noe typisk norsk med dem – man levde dem ut med stort alvor. Den norske tillitsmodellen er derfor både dypt norsk og dypt kristen, og er mulig nettopp på grunn av det. Og dette alvoret, denne tyngden rundt sannheten i ordene man forteller er urgammel. I fortellingen om Aslak Hane som utfordrer kong Sigurd Jorsalfare foran sitt hoff, om at han ikke bør bryte fastetiden, ender det med at Sigurd, i all sitt mørkesinn, respekterer sannheten i det Aslak Hane sier. En annen Aslak bekrefter det samme mønsteret.
Radikale Aslak Sira Myhre har gradvis kommet til en erkjennelse av kristendommens enorme betydning for Norge.4 Ikke fordi han ønsket det, men fordi det var sant, og fordi sannheten respekteres høyt.
Det særegne
Jeg har jobbet i flere land og med mennesker fra mange land. Mange fine folk fra mange kulturer. Nå jobber jeg med et helnorsk arbeidslag, og skjelner tydelige vakre fellestrekk med nordmenn flest: ydmykhet, rettskaffenhet, ærlighet, dugnadsånd, barmhjertighet. Veldig sjelden jeg treffer på spisse albuer eller intriger.
Etter 1945 har en velberettiget frykt for overdreven nasjonalisme blitt fundamentalt behandlet i Vest-Europa. Generasjoner av norske historikere har av forskjellige motiver ikke ønsket å framheve den kristne storhetstiden i middelalderen. Etter 1968 har dette blitt spesielt intenst. Det har gått idrett i å rive ned ethvert forsøk på å tilføre historiske nordmenn ære. Fortellingen om hvem vi er har blitt kuppet av den moderne samfunnsteologien om Gerhardsen, modernisme og FN, med et endelig ønske om å formidle at vi ikke egentlig er noe som helst. For å si det med Erna Solbergs ord: «Hvis du tror på vestlige verdier så bør du tro at alle er like, at du ikke har noen særrettigheter fordi dine foreldre har bodd her for alltid. Globaliseringen har gått veldig raskt framover». (Erna Solberg – sikkerhetskonferansen i München i 2020)
Men nordmenn er særegne, slik også andre folk er det på sin måte. Vi har høy tillit, er konforme, utfryser dem som bryter normene, legger enorm tyngde ved sannhet og elsker å pusle med vår egen gård, grunn og skigard. Vi ofrer oss for fellesskapet, med religiøst håp om at det er riktig. Et moderne eksempel er MDGern som skrider gjennom snøføyka på el-sykkel med to smårollinger bakpå. Vi er skeptiske til det nye og tar vare på det gamle og varige. Vi har og lever en ærbødig kjærlighet til vår arv, enten det er bunader, naturnærhet eller vedlikehold av gamle trebygg. I Norge finnes det fortsatt 28 stavkirker. I Sverige bare én.
Og stavkirker er ikke det samme som barokke stenkirker eller pagoder, slik nordmenn ikke er identiske med brasilianere eller koreanere. Mye er felles, men ikke identisk. Hvis progressistene hadde benyttet samme logikk overfor byggeskikk som de gjør i forhold til folkeslag ville de kalt det «en essensialistisk illusjon» og si at barokk er en særskilt byggeskikk (med mindre byggeskikken de beskriver er ikke-vestlig). Det ses på som klokt og lærd å hevde at nordmenn er en essensialistisk illusjon, og gjøres ofte, særlig indirekte, som når Morten Ramstad skriver at «store immigrasjonsbølger etter svartedauden endret genmaterialet, og vi deler relativt lite DNA med vikingene».5 Enten det målbæres av politiske eller akademiske autoriteter så er det uvettig, og mangel på mannevit er noe det norske middelalderverket Kongespeilet tydelig advarer mot:
«Men det uår er ennå ikkje nemnt, som alene er tyngre enn alle desse […] om det kjem uår i folket sjølv som bur i landet, eller seder, mannevit og framferd hjå dei som skal styra landet.»
På 17. mai feirer vi grunnloven, men vi feirer kanskje mye mer at vi er noe særegent, med dype røtter og at vi er frie og bør forbli frie‚ at vi lever i fred. Det feires i millioner av handlinger fram mot og på denne dagen. Bestemors sting i Valdresbunaden, den ærbødige og varsomme strykingen av bunadsskjorta, barnas øving på fedrelandssangene, de årlige ritualene med sjampanje, is og pølser. Og ikke minst, en overstrømmende stolthet og glede.
Fotnoter:
1 https://en.wikipedia.org/wiki/Charlotte_of_Mecklenburg-Strelitz
2 https://no.wikipedia.org/wiki/Riksforsamlingen
3 https://no.wikipedia.org/wiki/Nasjon
3 https://no.wikipedia.org/wiki/Stemmerett
4 https://www.vg.no/rampelys/i/25yVO4/aslak-sira-myhre-moette
5 https://www.forskning.no/historie-partner-podcast/vikingene-var-mye-mer-enn-barbarer/
