Lars Singsdal
Leder for internasjonal komite i FAKS
Revolusjonen av 1848 blir et vendepunkt for de europeiske nasjonalstatene. Her fra barrikadene i Berlin. Foto: Wikimedia Commons.
I dagens politiske debatt vil konservative ofte forsvare nasjonalstaten som kilden til stabilitet og harmoni, i møte med politikk fra sentrum og venstre som konsekvent fragmenterer og river ned nettopp nasjonalstaten. Alternativene snakkes ikke mye om. De som ikke er konservative eller nasjonalt orientert, er mer opptatt av sosial rettferdighet enn endelig resultat eller tilstand for samfunnet. Der det tidligere var mye snakk om utopier, har det nå stilnet.
For konservative er vern av nasjonalstaten alfa og omega, men det er underkommunisert at dette er et moderne konsept. Tidligere var ikke konservative tilhengere av nasjonalstaten i det hele tatt, tvert imot var de beskyttere av riker hvor grensene tok lite hensyn til nasjonalitet. Da nasjonalismen først kom til det vide Europa, var det i form av nasjonalliberalisme. To begreper som ikke lenger passer sammen i dagens politiske kontekst. Den gamle konservative makteliten, som ofte også hadde kirken på sin side, ble truet av nasjonal-liberale trender utover på 1800-tallet. Før dette ble ikke kriger preget av nasjon mot nasjon, men av familie mot familie, eller religion mot religion. For å forenkle vil jeg her fokusere på førstnevnte.
I århundrer var familiefeider dominerende når Europa ble kastet ut i krig. Den spanske arvefølgekrigen (1701-1714) ble som kjent utkjempet mellom Østerrike og Frankrike samt deres allierte, men det er mer nøyaktig å si at den ble utkjempet mellom Bourbonerne og Habsburgerne, samt deres støttespillere. Nasjonalisme var knapt en faktor, for dette handlet om hvilken side Spania skulle være på i framtidige kriger. Helt spesifikt dreide det seg om en kamp mellom to menn, som begge gjorde krav på den spanske tronen; Philip av Anjou og erkehertug Karl av Østerrike.
Senere kriger hadde lignende omstendigheter. Den polske arvefølgekrigen (1733-1738) ble utkjempet mellom de som støttet Stanislaw Leszczynski, og de som støttet August den tredje. Den østerrikske arvefølgekrigen (1740-1748) utfordret Maria Theresas posisjon som dronning av Böhmen og Ungarn, og hennes ektemann Frans Stephans posisjon som Tysk-Romersk keiser.
Det var først under Napoleon at nasjonalismens frø virkelig ble sådd. Den franske revolusjonen bygde på «frihet, likhet og brorskap», men da Napoleon kronet seg selv til keiser var det sistnevnte som kom mest fram. Folket klarte seg uten demokrati og ytterligere sosial utjevning, når Napoleon spilte på deres sterke franske patriotisme. Under de påfølgende krigene, som varte av og på til 1815, ble de tyske statene plassert under fransk overherredømme, og motstanden mot okkupasjonen ga grobunn for fremtidig nasjonalliberalisme og drømmen om tysk samling. For de to største nasjonene i Wienerkongressens nye tyske konføderasjon, Østerrike og Preussen, var betydningen av utbredt nasjonalisme vidt forskjellig. For det multietniske riket Habsburgerne styrte, var nasjonalisme et tegn på ustabilitet og fare. For det langt mer militaristiske og fremoverlente Preussen, var det en mulighet for ekspansjon og økt geopolitisk sikkerhet.
På dette tidspunktet var konservative krefter for alvor blitt de pro-monarkistiske og anti-nasjonalistiske. Nasjonalismen var ofte noe venstresiden kjempet for. Et godt eksempel på dette finner vi i den Prøyssiske kongefamilien. På 1860-tallet var det klare skillelinjer mellom den konservative Prøyssiske kongen Wilhelm, og hans sønn kronprins Fredrik. Faren ville kun være konge av Preussen, og ikke av et samlet Tyskland. Hans nasjonalliberale sønn ønsket et forent demokratisk Tyskland som han en dag selv så for seg å lede som konstitusjonell monark. Østerrike ble svakere gjennom 1800-tallet, og trengte i 1848 hjelp av Russland til å nedkjempe den ungarske revolusjonen. Mens Tyskland og Italia surfet de nasjonalliberale bølgene hele veien til sine samlinger, forble Østerrike kroneksempelet på de konservative stormaktene som holdt stand mot slike krefter.
Nasjonalstater som Tyskland samles på 1800-tallet – dog ikke av det multietniske, habsburgske Østerrike. Foto: Wikimedia Commons.
Da første verdenskrig omsider brøt ut i 1914, førte dette til slutten for de siste gamle imperiene. Resultatet var et system av nye stater hvor etniske og nasjonale grupper ofte bodde utenfor sitt hjemlands grenser, og særlig ungarere, bulgarere og tyskere våknet opp i fremmede stater. Andre verdenskrig skjedde i stor grad som konsekvens av at landegrenser ikke fulgte etniske og nasjonale linjer godt nok, og resultatet var en brutal omorganisering av Europa.
I dag er ikke lenger konservatisme og nasjonalisme motsetninger på samme måte. Tvert imot må konservatisme inneholde en grad av nasjonalisme for å være relevant i en global verden. Å holde på multietniske riker styrt av familier i dag er ikke konservativt, men reaksjonært. Nasjonalstaten har på sin side gått fra å være noe liberalt til å bli noe konservativt.
Et påfallende spørsmål blir: Hvorfor skal konservative foretrekke nasjonalstaten og se bort fra store overnasjonale riker? En grunn er at verden har endret seg og sistnevnte ikke lenger er aktuelt, gitt monarkers svekkede stilling. Enda viktigere er det faktum at disse store familiestyrte rikene dro Europa inn i et sammensurium av kriger og konflikter. Etter at Napoleonskrigene tok slutt og nasjonalliberalismens storhetstid startet, gikk Europa inn i en svært rolig periode kjent som Pax Britannica (1815-1914). Det nærmeste kontinentet kom en storkrig, var Krimkrigen på 1850-tallet. Nasjonalstatene var en langt bedre garantist for fred enn de gamle imperiene. Dette ser vi også på de svært homogene statene opprettet i kjølvannet av andre verdenskrig, som det moderne Polen og Tsjekkoslovakia. Homogenitet viste seg å være en forutsetning for stabilitet og harmoni, og den brutale etniske volden som hadde preget de siste tiårene tok raskt slutt.
I en moderne verden hvor samfunnets grunnfjell konstant trues, blir kunnskap om nasjonalstatens verdi, og om staters opprinnelse og fall igjen relevant. I globaliseringens tidsalder opplever vi at vestlige land ser på sin fortid med skam og at det som er bygd opp gjennom århundrer rives ned. Fellesskapet blir ikke ivaretatt, men ofret for noe så smålig som moralsk posering. Konsekvensen er et ulykkelig, dysfunksjonelt samfunn der ingen trives, bortsett fra en frakoblet elite. La oss derfor velge bort de reaksjonære imperiene og de progressive flerkulturelle samfunnene, og verne om det som fungerer: Nasjonalstaten.
