Timofey Postovy
Tre generasjoner med konger – en norsk institusjon som startet rikets samling. Foto: https://snl.no/Det_norske_kongehuset
Verden er dessverre preget av dystere tider, grunnet politiske skandaler og sosiale splittelser. Jeg merker stadig at disse tendensene sprer seg til Norge også, med nyhetene som dukker opp én etter én: Først får vi vite om de grove anklagelsene mot Marius Borg Høiby, som nå stilles for retten. Deretter mottar vi den ikke mindre sjokkerende nyheten om at en rekke norske politikere – samt kronprinsesse Mette-Marit – hadde nære kontakter med seksualforbryteren og finansmannen Jeffrey Epstein, selv om Mette-Marit selv har beklaget dette. Det er ingen tvil om at dette er alvorlige saker, som virkelig påvirker forholdet til de politiske institusjonene i Norge.
Samtidig merker jeg at det kommer forslag fra flere politikere om å oppheve det norske monarkiet. Tirsdag 3. februar foregikk det en avstemning på Stortinget, der et absolutt flertall stemte for å beholde styresettet (141 mot 26). Selv om forslaget ble nedstemt, fortsetter debatten i det norske samfunnet – særlig blant vanlige borgere som har mistet tillit til kongehuset på grunn av skandalene rundt Høiby og Mette-Marit. I denne kronikken vil jeg dele mine meninger om hvorfor det norske monarkiet er viktig for oss, og hvorfor styresettet bør beholdes.
Det norske monarkiet er en levende del av vår historie og nasjonale identitet. Siden Harald Hårfagres tid – da han samlet riket og ble konge rundt år 872 – har Norge hovedsakelig vært et monarki. Styresettet fortsatte gjennom unionstiden med Danmark og Sverige, ble fastsatt ved underskrivingen av Grunnloven i 1814 og har blitt gjenopprettet etter selvstendigheten i 1905. Man bør heller ikke glemme at kong Håkon VII, vår første konge av et selvstendig Norge, sa «nei» til tysk okkupasjon under andre verdenskrig, og at han ble et symbol på det «norske» – et symbol på at vårt land aldri skal underlegges av andre nasjoner. Historien viser at monarkiet har vært med på å danne vår nasjonale identitet – det som gjør oss unike sammenlignet med andre lands nasjonale identiteter. Å bryte med monarkiet vil bety å kvitte seg med en svært viktig og unik del av vår historie.
Noen mener at det norske monarkiet er et udemokratisk og utdatert styresett i det moderne samfunnet. Hvis vi anser monarkiet som en del av norsk kultur og tradisjon, må vi da også kvitte oss med andre «utdaterte» tradisjoner? Burde vi sette 17. mai, julefeiring og fårikål til folkeavstemning for å avskaffe dem? Jeg mener de aller fleste nordmenn ikke ville gått med på å fjerne disse tradisjonene, siden deres rolle er altfor viktig for vår nasjonale identitet. De har jo også blitt tradisjoner nettopp fordi de er like gamle som det monarkiske styresettet. Og da kommer spørsmålet: Hvorfor skal nettopp det «gamle» monarkiet fjernes?
Når det gjelder demokrati, tror noen kanskje at et republikansk styresett vil være mer rettferdig og smidig. Men hvor er garantien for at det vil fungere så ideelt? Norge rangerer allerede blant verdens mest demokratiske land – uten å være en republikk. Dessuten er vi aldri sikret mot den politiske polariseringen som ofte oppstår i republikker, som i USA, Frankrike eller Brasil. Jeg mener at en konstitusjonell monark som statsoverhode fungerer som et godt kompromiss mellom ulike politiske krefter, nettopp for å unngå slik polarisering. At 141 mot 26 stortingsrepresentanter stemte for å beholde monarkiet, sier kanskje litt om at jeg ikke er alene om å mene dette.
Støttespillere av norsk republikanisme omtaler ofte sitt forslag som et progressivt alternativ for det moderne Norge. Men skal alt som assosieres med ordet «progressivt» være automatisk positivt? Historien viser at den norske staten har klart å tilpasse og reformere seg gjennom tidene – med respekt for bevaring av et styresett som fungerer godt. Det er vanskelig å påstå at dagens Norge fortsatt lever i middelalderen. I min forstand handler framskritt ikke bare om å rive ned det gamle, men også om å ivareta grunnleggende tradisjoner og prinsipper.
Det er klart at rettssaken mot Høiby og Mette-Marits kontakter med Epstein har bidratt til et negativt syn på kongehuset blant befolkningen. Noen vil bruke disse hendelsene til å fremme avskaffelse av monarkiet. Likevel mener jeg at uavhengig av alvoret i hendelsene, skal verken kongen eller monarkiet som institusjon ta ansvar for enkeltpersoners handlinger. Kong Harald forblir i dag et ikon blant det norske folket – han har aldri selv vært innblandet i grove skandaler. Å dømme hele institusjonen gjennom kollektiv straff er nettopp det som i mine øyne kan kalles udemokratisk. Men må vi og kongehuset ignorere disse hendelsene? Mitt svar er nei. Representanter for det norske kongehuset bør straffeforfølges for bevisste kriminelle handlinger, på lik linje med vanlige nordmenn. Likevel bør ikke den monarkiske institusjonen få skylden for at enkelte medlemmer har begått grove handlinger.
Hvis vi oppsummerer poengene, spiller det norske monarkiet en uvurderlig rolle i vårt samfunn. Det er en gammel, men levende historisk tradisjon som har overlevd til i dag og fungerer fortsatt som en bindende faktor for nasjonen vår. Norge har klart å bevare et av verdens mest velfungerende demokratier uten å bli republikk – med full respekt for ytringsfrihet, valgfrihet og menneskerettigheter. Monarkiet gir samfunnet stabilitet i en tid preget av polarisering, og det skaper en metapolitisk enhet: Kongen er et samlende symbol over partipolitikken, som vi kan være enige om selv når vi er uenige i ganske mange andre saker. Med støtte fra et klart flertall både blant nordmenn og på Stortinget er det ingen grunn til å rive ned et styresett som fungerer godt. Lenge leve det norske monarkiet!
