Lars Singsdal
Leder for internasjonal komite i FAKS
Kan Mette Fredriksen bli værende som statsminister etter morgendagens valg i Danmark? Foto: Wikimedia Commons.
Omsider er det dags for nytt folketingsvalg i Danmark. Statsminister Mette Fredriksen har kalt ut nyvalg i en turbulent tid for vår nabo i sør, trolig med håp om å tjene politisk på Grønlandssaken. I motsetning til Norge og Sverige har Danmark en sperregrense på 2%, ikke 4. Dette gir et interessant politisk klima med mange små partier som fort kan bli seriøse aktører i samtaler om å danne regjering.
Den nåværende regjeringen er en sentrum-, sentrum-venstre-regjering, bestående av det Socialdemokratiet, Moderatene og Venstre. Dette samarbeidet har ekskludert både høyresiden og ytre-venstre fra makt. Fredriksens partnere befinner seg til høyre for henne, og det har muliggjort en svært prominent og velfungerende innvandringspolitikk, som har tiltrukket seg ros fra mange andre europeiske land og stadig blir dratt fram som et prakteksempel. Andre sosialdemokratiske partier, som britiske Labour og det norske Arbeiderpartiet, har åpenbart blitt påvirket av Fredriksen, noe som blir stadig mer tydelig.
Til Fredriksens venstre finnes mange små, radikale partier, som Alternativet (De grønne i Danmark) det sosialliberale partiet med det misvisende navnet Radikale Venstre, Enhetslisten og Socialistisk Folkeparti, som alle har svært gjenkjennelig politikk vi ser i Norske partier som Rødt, SV og Mdg. I god konservativ ånd skal vi enkelt og greit ignorere disse partiene, også av hensyn til lengden på teksten. Vi skal derfor heller fokusere på den langt mer «juicy» høyresiden, som inkluderer et bredt mangfold av partier representert i Folketinget. Her skiller Danmark seg fra Norge, for der vi egentlig bare har Frp, har Danmark hele fire partier i Folketinget som befinner seg til høyre for det norske Høyre.
La oss starte med det som kanskje kan kalles Høyres søsterparti, DKF, eller Det Konservative Folkeparti, ledet kvinnen med det ytterst tvilsomme navnet, Mona Juul. Hun tok over etter at Søren Pape Poulsen brått døde i 2024. På overflaten er DKF litt mer konservativt enn Høyre, samtidig som de fremmer grønn politikk og setter miljøet høyt. Partiet har lang historie i Danmark, og satt sist i regjering fra 2001 til 2011.
Liberal Alliance er et annet borgerlig parti, som gikk fra irrelevans til storhet under sin nåværende leder, Anders Vanopslagh. Partiet kan sammenlignes med FrP på noen punkter, men blir ikke like mye brunbeiset, på grunn av sterke krefter til høyre i dansk politikk. Den klassiske liberalismen står sterkt her, og partiet er på ingen måte tilhengere av politisk korrekthet. Tvert imot ønsket de for ikke lenge siden den tidligere lederen av Nye Borgerlige, Pernille Vermund, velkommen til sin folketingsgruppe. Nye Borgerlige er for øvrig et nesten nedlagt nasjonalkonservativt og høyreliberalistisk parti. Dermed kan vi trygt anslå at Liberal Alliance er nærmere Frp enn det norske Venstre.
Danmarksdemokratene er et annet parti som de siste årene har slått gjennom nasjonalt. Den tidligere immigrasjonsministeren Inger Støjberg opprettet partiet etter skandale som hadde utspring i hennes tid som minister. En ordre hun hadde gitt om å separere asylsøker-familier som inkluderte gifte mindreårige, med andre ord barnebruder, førte til en fengselsdom, og om det ikke var nok, en eksklusjon fra Folketinget. Ikke overraskende hadde velgerne et annet syn på saken enn de folkevalgte, og etter at hun dannet Danmarksdemokratene, med åpenbar inspirasjon fra Sverigedemokratene, flokket velgerne til henne. Dette førte til en velgertørke hos andre partiet på høyresiden, og Dansk Folkeparti spesielt led som følge. DD fikk 8% ved valget i 2022, og ble det største partiet på høyresiden, en posisjon de trolig må kjempe hardt for å holde på i år.
Det tidligere nevnte Dansk Folkeparti har lenge vært en maktfaktor i dansk politikk, men har ved de siste to valgene stadig sunket i støtte. Partiet satte dagsordenen under Rasmussen-regjeringen fra 2001 til 2009, hvor de var i støtteposisjon, og fikk gjennom en imponerende omveltning av dansk innvandringspolitikk. Storhetstiden varte fram til rundt 2015, men etter dette gikk det ned. Socialdemokratiets skritt mot høyre, De Nye Borgerlige og Danmarksdemokratene, så vel som utbrytere, rammet partiet hardt, og ved valget i 2022 kom DFP bare så vidt over sperregrensen. Nå har de igjen vind i seilene, og har klatret til rundt 8% i skrivende stund. For å sitere partiet: «Tiden er inde til politisk handling og mod. Tiden er inde til at sætte Danmark først».
Aller nyest ved dette valget er Borgernes parti, som av mange ses på som det politiske fartøyet til Lars Boje Mathiesen, tidligere leder for Nye Borgerlige. Hans valg av leder der skapte splittelser i folketingsgruppen, og førte blant annet til at Mikkel Bjørn Sørensen forlot partiet til fordel for DFP. Boje ble senere kastet, og dannet deretter Borgernes parti. Partiet er først og fremst et populistisk bilist-parti, med ønske om mindre makt til EU, og en folkeavstemning hvor folkets vilje blir representert. De er dermed ikke forkjempere for en direkte exit. Partiet støtter kjernekraft, og poengterer den sentrale sammenhengen mellom innvandring og økende boligpriser. «Befri Danmark fra Islam» er et av flere sitater som bekrefter partiets avvisning av politisk korrekthet. Borgernes Parti markerer seg selv som «Partiet med den sunde fornuft», og er for øvrig også for kjernekraft.
Ellers har vi regjeringspartiene, Socialdemokratiet, som under Fredriksens ledelse i økende grad har satt dagsordenen i Europa, Moderatene, som er Lars Løkke Rasmussens utbryterparti, og partiet han brøt ut fra, Venstre, et liberalkonservativt bondevennlig styringsparti.
Mye har endret seg siden det forrige valget, hvor covid-19 og minksaken dominerte nyhetene. Nå er Grønlandssaken og innvandringspolitikk på dagsordenen, sammen med den enkelte politikers personlige popularitet.
Verken den sittende sentrumsregjeringen, sentrum-venstre eller sentrum-høyre ser ut til å få direkte flertall ved valget, noe de mange småpartiene bidrar til. Et parlament uten soleklart flertall er derfor sannsynlig. Et mulig utfall er at Venstre går tilbake til sine gamle forbundsfeller på Høyresiden og danner regjering der. En seier til venstresiden kan også skje, men det vil for Fredriksen forutsette et samarbeid med flere små radikale partier. Et annet alternativ er at regjeringen fortsetter, men med et ekstra parti, for eksempel Liberal Alliance eller Det Konservative Folkeparti. Dette ville vært en stretch, ettersom de borgerlige partiene har et nært forhold og trolig ville sett på dette som et svik. Tirsdags valg og de påfølgende forhandlingene vil gi oss svaret.
