Lars Singsdal
Formann – FAKS Trondheim
Nesten seks måneder etter valget i Nederland i november, har valgvinner Geert Wilders omsider klart å skrape sammen en koalisjon som danner regjeringsgrunnlag.1 Dette har han gjort ved å kombinere sin egen fjerdedel av setene i det nederlandske representantenes hus med to sentrumspartier og det nederlandske bondepartiet. Få måneder før valget i november var det lite som tydet på at Wilders skulle bli den store vinneren.
Ved vårens valg til det nederlandske senatet var det bondeopprør-partiet BBB som seiret med 20% av stemmene, Frihetspartiet fikk bare 6%. Deretter kollapset Mark Ruttes fjerde regjering om sommeren, og et nytt valg ble kalt inn i november. Ikke lenge etter kom 7. oktober, og det skulle vise seg at det hjalp Wilders at Midtøsten igjen var i alles fokus. Det samme gjorde en sterk debattopptreden, hvor Wilders åpnet for å mykne opp noen av sine mest hardnakkede posisjoner, som å forby moskeer og koranen. Han fikk i tillegg drahjelp da Dilan Yesilgoz, lederen for Mark Ruttes Parti VVD, åpnet for å samarbeide med ham. Det hele kulminerte med at Frihetspartiet ble valgets overlegne vinner, med 23.5% og 37 seter i representantenes hus, altså en fjerdedel av de totalt 150 setene.
Wilders hadde neppe problemer med å få med seg bondepartiet BBB, som kan anses som en mer høyrepopulistisk utgave av vårt eget Senterparti. Det er derimot samarbeidet med de to sentrumspartiene som har vært bydd på vanskeligheter, særlig deres krav om at Wilders selv ikke skulle bli statsminister. Tross hindringene var det en lettet Wilders som den 16. mai kunne annonsere at han hadde sikret en koalisjon med BBB, det kristendemokratiske NSC og liberale VVD.
At forhandlingene ble konkludert var antakelig det beste også for VVD og NSC. Begge partier har vært i fritt fall på meningsmålingene i etterkant av valget i november og ville fått enda færre seter om det var valg i dag. Denne trenden har gagnet Wilders, som nyere meningsmålinger tilsier at nå ville vunnet 30% og 45-50 seter i det nederlandske underhuset, opp fra de 37 han i dag. Det trengs 76 for å danne en majoritet. Dermed har ballen en stund vært på sentrumspartienes banehalvdel, noe som omsider har gitt resultater.
Det har tatt nesten seks måneder å danne en regjering, så nå når brikkene endelig faller på plass, er det for mange av oss utenforstående forvirrende nøyaktig hvordan det går til. Wilders har dannet en koalisjon med to sentrumspartier, når det finnes flere partier i representantenes hus som hans Frihetsparti har ideologisk mer til felles med. Og dessuten har koalisjonen 88 representanter i parlamentet, som er hele 12 mer enn han behøver for å danne regjering.
La oss starte med de mer naturlige samarbeidspartnerne. PVV er et høyrepopulistisk og særlig islam-kritisk parti som ligger på ytterfløyen av nederlandsk politikk, og det er medlem av Identity & Democracy-gruppen i Europaparlamentet. Nærmest ideologisk ligger Forum voor Democratie (FvD), som har markert seg med motstand mot vaksinasjon, covid-nedstengninger, og anses som et radikalt høyrepopulistisk parti. FvD har tradisjon for å rekruttere kandidater utenfra den profesjonelle politiske sfære, noe EU-parlamentarikere Rob Roos og Rob Rooken er eksempler på. Samtidig har denne strategien vist seg å være risikabel, ettersom begge har forlatt partiet, og FvD nå kun har en representant i EU-parlamentet, tidligere PVV-politiker Marcel de Graaff, som har blitt et kjent navn også utenfor Nederland. Dessverre for FvD’s muligheter til å bli med i regjering, vant de bare tre seter i novembers valg.
Det neste partiet som ville utgjort en naturlig samarbeidspartner for Wilders er JA21. De befinner seg bare et lite steg til høyre for vårt eget Frp, har konservativ liberalisme som erklært ideologi og er inspirert av den myrdede politikeren Pim Fortuyn. JA21 er til en viss grad også euroskeptisk og høyrepopulistisk. Etter sist valg ble de dessverre redusert til bare ett sete, som gjør samarbeid noe meningsløst.
Deretter har vi tre kristne partier, de kristendemokratiske CU og CDA, og det kalvinistiske og konservative SGP. På grunn av Wilders’ innvandringspolitikk ville de førstnevnte slite med å samarbeide med hans koalisjon, men SGP ville nok vært mer samarbeidsvillige. I likhet med KrF her i landet, praktiserer CU og CDA også en bisarr tolkning av kristendommen som et globalt solidaritetsprosjekt, hvor patos har presedens over andre forhold.
Dermed er det fem andre partier som muligens kunne vært inkludert i Wilders-koalisjonen, men fortsatt med en masse vanskeligheter. Selv om Wilders kunne ha byttet ut NSC med en koalisjon av disse partiene, for eksempel Fvd, CU og SGP, ville dette vært en svært vanskelig koalisjon å holde liv i. Store interne forskjeller ville skapt splid og uorden. En koalisjon med fire partier er vanskelig nok, men en koalisjon med seks partier er grunnleggende upraktisk. Det er rett og slett ikke mye Wilders har å vinne på et slikt prosjekt, og hans valg av koalisjonspartnere gir mening av akkurat den grunnen: Jo færre partier å forholde seg til, jo bedre. Inkluderingen av BBB gir mer mening, ettersom de kommanderer en solid mengde seter i senatet.
Så kommer vi til statsministeren. Her hadde Wilders først av en uforståelig grunn siktet seg inn på en politiker fra det nederlandske arbeiderpartiet: Ronald Plasterk. I utgangspunktet gir det null mening å ha en politiker fra venstresiden til å lede en høyreorientert regjering, men Plasterk ledet mye av koalisjonspraten og var derfor allerede dypt involvert i prosessen. Etter at den planen ikke ble realisert, valgte Wilders Dick Schoof2, den mangeårige sjefen for Nederlands etterretningstjeneste.
Dermed er partisammensetningen og lederen for Wilders’ nye regjering satt. Et politisk jordskjelv har gitt resultater, og et utstøtt høyrepopulistisk parti har blitt det stabile grunnfjellet som resten av den nye regjeringen må bygges på. Hvorvidt den nye regjeringen kan løse boligkrisen, gi bøndene finansielle midlene de trenger for å overleve, styrke økonomien og gi landet tilbake til det nederlandske folk, gjenstår å se.
