Bronsealder-pervoen

Niklas Mardal

Nettredaktør for Føniks, masterstudent i filosofi på Universitetet i Oslo

Under forrige Trump-regjering hadde en ny bok blitt passert blant de yngre i staben.¹ Det er uvisst hvor mange det gjaldt. På grunn av bokens kontroversielle innhold og forfatterens egne anbefalinger om at leserne burde holde seg anonyme, var det få som innrømmet å ha lest den. Spol frem til slutten av 2023 og en av de som var villige til å stå frem, Vish Burra, hevdet at disse nå samlet seg i private forsamlinger der de kunne «bekjenne sin tro», og at de på et beleilig tidspunkt, når de var «i posisjon», ville stå frem.² Michael Anton, en amerikansk konservativ essayist og ansatt under Trumps administrasjon, skrev i en artikkel fra 2019 om fenomenet og konkluderte: «In the spiritual war for the hearts and minds of the disaffected youth on the right, conservatism is losing. BAPism is winning».³ «BAP» er her en forkortelse for aliaset «Bronze Age Pervert», en online-personlighet forbundet med Twitter⁴-kontoen ved samme navn, som tok av særlig etter boken Bronze Age Mindset (Forkortet: «BAM») ble publisert under dette aliaset. Boken ble ikke bare spredt blant den yngre garden i Trumps administrasjon, men den ble også en kultklassiker som i skrivende stund, 20.02.2024, er rangert nummer 17 på Amazons bestselgerliste for bøker om antikkens Hellas.⁵

Nylig har denne online-skikkelsen blitt identifisert som Costin Alamariu, en rumensk-jødisk immigrant og ferdigutdannet doktorgradsstudent i filosofi på Yale. Kort tid etter at hans anonymitet ble komprimert begynte han igjen i september 2023 å være aktiv på Twitter- kontoen som står under hans eget navn—denne hadde blitt inaktiv kort tid etter han hadde utgitt BAM. Noen dager etter han ble aktiv der igjen publiserte han doktoravhandlingen sin, Selective Breeding and the Birth of Philosophy. Denne boken har blitt en enda større hit enn den forrige og er i skrivende stund øverst på Amazons bestselgerliste for politisk filosofi og på andreplass for bøker om antikkens Hellas.⁶

Til tross for at han nå kanskje har tidenes mest leste filosofi-PhD, øver en vesentlig innflytelse blant de unge velutdannede i Trump-bevegelsen—som ganske snart kan være på vei tilbake til Washington—og han endog er fulgt av Trumps visepresidentkandidat J.D Vance på Twitter, har han så langt ikke blitt nevnt i norsk offentlighet utover noen bisetninger i to av Lasse Josephsens artikler om mannosfæren.⁷ Det er da på tide at noen kommenterer han ytterligere. I denne teksten skal jeg ta for meg hans førstnevnte bok, Bronze Age Mindset, samt trekke inn noen relevante momenter om hans nært tilknyttede online-persona og personlige liv.

Det er noen vanskeligheter forbundet med det å anmelde BAM. For å kunne formulere en kritisk oppfatning av et verk, burde man først kunne henvise til sjangeren boken tilhører og derav vurdere det ut ifra forventningene som stilles til sjangeren. I BAM sitt tilfelle blir en del tydelig fra hvordan boken begynner: «This is not book of philosophy. It is exhortation. I hardly have anything to say to most who aren’t like me, still less do I care about convincing. This is account of my reveries».⁸ Denne beskrivelsen er treffende. Boken fungerer mer som et fantasifullt manifest⁹ enn et rigorøst argument for en filosofisk posisjon som skal kunne overbevise en leser som ikke i utgangspunktet er enig. Hvordan anmelder man da et manifest? Den måten jeg tror fungerer best er å gå verdensanskuelsen som presenteres etter i sømmene. Mange av anmeldelsene som har vært skrevet om boken så langt synes å falle i to kategorier: enten, om de er skrevet av noen på venstresiden, fordømmes og avvises boken på vegne av de mer ekstreme påfunnene, eller, om de er mer sympatiske, som for eksempel Michael Anton, bagatelliseres de samme utsagnene. I denne teksten ønsker jeg i stedet å «teste» de mer ekstreme tendensene i boken og da særlig med henvisning til forfatterens egen oppførsel, heller enn å fordømme eller forminske dem.

Gjær-liv og «høyere» liv

Jeg har sagt at boken fungerer som et manifest, men i så fall, hva slags manifest? Å erklære at det ikke er en filosofibok i første setning er dels et retorisk grep, for den inneholder plenty av filosofi og argumentasjon for filosofiske standpunkter. For den slags filosofi som fremmes er det åpenbart at Nietzsche¹⁰ er den største innflytelsen, noe BAP selv innrømmer ved hyppige referanser. Mange av begrepene han lanserer er utvilsomt overført fra deler av Nietzsches filosofi, deriblant ideen om «vilje til makt», gjerne som «vilje til utvidelse» og «Det siste mennesket» som «Bugman». Stilmessig låner han også en hel del fra Nietzsches animerte, polemiske skrivemåte, og han har en sporadisk oppbygging av boken som ligner mange av bøkene til Nietzsche, men som han for øvrig gjør med ideene, legger han også til en del eget. Han bruker 4chan-slang (normie, numale, Chad) samt sjargong han finner på selv (bugman, turd world). I tillegg gjør han ofte bevisste grammatiske feil og feilstaver en rekke ord. Hensikten med disse skrivefeilene er kanskje delvis å høres mer primitiv ut, som en «huleboer», men hovedsakelig er nok disse stilistiske grepene, som han og følgerne hans også tar i bruk på sosiale medier, ment som et redskap for at «de innvidde» skal kunne identifisere hverandre uten å tiltrekke seg uønsket oppmerksomhet fra de «på utsiden».

Etter forordet åpner BAP boken med en kritikk av evolusjonær psykologi som setter premissene for resten av verdensanskuelsen hans. Han begynner med observasjoner av dyreatferd og påpeker hvor søkt det synes å tilskrive motiver om overlevelse eller reproduksjon når fugler fryder seg i å drive med akrobatikk eller når hester løper i fritt terreng. Denne første observasjonen kan kanskje virke lite overbevisende, men han følger det opp. BAP påpeker litt senere at evolusjonære biologer har en slags automatisk refleks til å tilskrive motiver om overlevelse til dyreatferd. Dette innebærer at de har en teleologisk fortolkning av Darwinisme og utvider grensene til teorien forbi det de egentlig hevder at teorien forklarer, nemlig hvordan organismer utvikler seg ved en mekanisme av naturlig seleksjon. Altså har biologen en teori om mekanismen for hvordan arvelige trekk videreføres, men ikke en teori om hva som motiverer alle de tilsynelatende målrettede handlingene levende organismer utfører. BAP tilføyer også noen bitende bemerkninger om hvorfor kanskje biologer pleier å ta dette skrittet, gjerne ubevisst, og uten tilstrekkelig belegg:

Clearly physics and chemistry seem to be driven by no purpose or goal. But animals seem very much driven by motive or purpose, and it is hard to explain a biological feature without reference to its end or purpose. So the Darwinist forgets, or tries to change the topic all the time: he knows what is really interesting is the question of what drives life, what explains animal behavior and what explains the correspondence between organism and environment. This is the question. The mechanism of heredity or the means by which a species is shaped, natural or unnatural selection, which is really Darwin’s only insight, is the least interesting part of all. Actually it is a tautology: yes, only those animals who have managed to reproduce actually pass on their traits. Something every sheep breeder in history has known.¹¹

Han foreslår så hvordan vitenskapen kan nærme seg det å forstå motivene dyrenes handlinger ved en objektiv, klinisk metode uten noen «store fortellinger», men så tar han likevel straks saken i egne hender.¹² Ettersom mennesker også er levende organismer, hevder han at det burde være fullt mulig og tilgjengelig for oss å begripe hvilke motiver som driver levende vesener, og utover de neste kapitlene utformer han sin egen «store fortelling». BAP innrømmer først at reproduksjon og overlevelse faktisk er reelle mål for organismer, slik en Darwinist tror, men bare i visse uheldige tilfeller. Han trekker fra Nietzsches kritikk og hevder at Darwin, som Malthus, avleder teorien sin fra hvordan livet for folk i England var på deres tid. England var det første landet som hadde løst problemet med barnedødelighet og gjennomgikk derfor en befolkningseksplosjon der all overskudd av inntekt gikk til å fø en ukontrollert voksende biomasse. Han konkluderer så:

Darwinism describes life under extreme stress. From this very partial view he thinks he has discovered the truth about life in general, but animal under conditions of extreme stress, crowded condition, observed and watched, filthy, beaten and imprisoned, its life severely regimented away from what it would like to do if left to its devices, will not give you secret to what life is. It will be very misleading example, and this is basis of Darwinism and of all thought that comes from it. It is the philosophy of life of the tenement and the slum, of the open air work-camp.¹³

BAP gjør så et skille mellom to former for liv. Den som Darwinisme beskriver, definerer han som livet i sin «gjæraktige» tilstand og han kontrasterer dette med «høyere liv».¹⁴ Denne førstnevnte er definert, som tidligere antydet, av en mangel på plass, frihet og muligheter til å utfolde seg. Den høyere formen for liv gir han utover boken et mangfold av eksempler på, og den er, ikke overraskende, definert som motsetningen til den førstnevnte formen for liv. Denne formen for liv innebærer at et vesen får tilstrekkelig med plass og tid til å utvikle sine evner, og derav former materien for høyere funksjoner:

Big feline, hunting dogs seek full use of claws, fangs, development of smell and other senses, to extend their reach over space. They seek these things because they want to master matter. (…) Successful mastery of this matter leads to development of inborn powers and flourishing of organism, which allows it to master more matter, to marshal the lower to feed the higher.¹⁵

Denne formen for liv reproduserer så klart, men for disse er heller formering «en bivirkning» av dyrets utfoldelse.¹⁶ Dette behovet for utfoldelse fører riktignok til en sårbarhet; høyere livsformer reproduserer ikke like raskt:

For this reason many lower animal breed very fast and in great hurry, but the higher and more organized the form of life, the more complex its needs for development are, the longer is delayed the time of reproduction and the more vulnerable it is to the stresses of competition for survival.¹⁷

Ikke bare er det tydelig at de «høyere livsformene» er mer aktverdige, det forholder seg også slik at disse livsformene er sårbare og kan være i fare for å forsvinne om man ikke gir dem plass til å utfolde seg.

Det er verdt å nevne at med denne «store fortellingen» går BAP fra å ganske rettmessig kritisere evolusjonær biologi for å ha dogmatiske fortolkninger av fenomener, til å fremme sin egne dogmatiske tolkning. Dette gjør han også på en ganske så frimodig og fantasifull måte. Det blir fort tydelig at han ikke primært er ute etter å anvende den på dyrs atferd; han ønsker å snakke om menneskelivet, som han mener også kan degenerere til nivået av gjær. Med andre ord kan enkeltmennesker, ja, hele samfunn ende med å ikke utvikle evnene sine ved å ta plass, men heller bare leve for overlevelse og reproduksjon.¹⁸ Ofte kommer BAP med veldig spesifikke personlige anekdoter, derav hans egen irritasjon ved at andre sitter nærme han på en ellers tom restaurant¹⁹, som instanser av den «høyere livsformen». Det er så klart et element av humor her, men standarden hans for bevis er ikke noe særlig større ellers i boken. Hvis man skulle forstått dette som lanseringen av en biologisk teori eller en filosofi om biologi hadde man gjort ganske rett i å skyte han ned. Men jeg tror neppe det blir riktig å lese boken slik. Boken er en oppfordring til likesinnede, og da er det nok heller riktig å ta dette som to uforenelige ytterpunkter for hva slags formål livet kan ha. En av disse motivene fører til stygghet, sykdom og frykt, mens den andre til skjønnhet, sunnhet og fryktløshet:

I am speaking of two opposing views of life that are based in two very different needs of two very different biological orientations. There can be no compromise between those who live under the pressure of need and of material increase, who are the walking shadows of the dead, and on the other side, those who are carefree, joyous, pleasure-loving and worship beauty. One seeks the preservation and expansion of mere life, the other seeks the exaltation of life.²⁰

Konspirasjonen mot unge menn

Når vi anvender disse to grunnleggende formålene for livet får vi to ytterpunkter hvorav det ene åpenbart er dårlig og den andre bra, én burde vi unngå og den andre burde vi etterstrebe. Hadde dette utgjort filosofien hans, ville det neppe vært så kontroversielt. Det hadde bare vært en Nietzsche-inspirert selvhjelpsfilosofi blant mange. Men boken har en politisk kontekst som stadig viser seg i måten han anvender sine grunnleggende trosartikler. Allerede i det eksentriske og litt krampaktige forordet blir det tydelig at han har lite til overs for livet i den moderne verden og lengter tilbake til en tidligere, sterkere tid som forhåpentligvis skal komme tilbake: «In the Bronze Age men had life and force, and I already see, far on the horizon of our world, but the glimmer is surely there—may it not be a mirage!»²¹ Denne sterkere verden tror han også vil komme til på brutalt vis:

Do you understand what Nemesis is? There is in nature a great purgative function. (…) In lake of some reptiles, when they overpopulate it and there is a surplus of refuse, there is trigger in nature: a monster is born to them. A lizard many times the size of a normal one is born, who deals out destruction and culls the lake. The Greeks believed in this great power and worshiped its justice. In Bible it appears as allegory of the Flood, which in fact refers to the irrepressible spirit of the Sea Peoples, and the divine justice they brought to cities whose life had grown pointless, and a great ugliness on the world (…) The star of Nemesis is sure to return, and it must already be burning inside some of you.²²

Hva har så gått galt, og hvem er disse som kan løse dette på brutalt vis? I bokens andre del, The Parable of Iron Prison, gjør han en del for å svare på disse spørsmålene. Livet i den moderne verden er ifølge han ufritt og degenerert, men han gjør det tydelig at problemet med den moderne, vestlige verden ikke er at den er moderne.²³ Det har, ifølge BAP, eksistert mange tidligere sivilisasjoner og folkeslag som har vært mer ufrie enn menneskeheten er i dag, ja, faktisk har en ufri og degenerert tilværelse vært normen.²⁴ Problemet med den moderne verden er da ikke, slik mange på høyresiden påstår, at den bryter med tradisjon, men heller at den er i ferd med å overensstemme mer og mer med den historiske normen, med «tradisjonen». Arketypene han gir for denne formen for degenererte sivilisasjoner er India og særlig Kina, som han vurderer for å ha vært predikert på en reduksjon av mennesket til en form for «gjær-liv» gjennom hele deres historie:

(…) there’s no real way to understand the Chinese other than the reduction of the human animal to mere life: they are not what you understand normally when you say “civilization,” but rather a perpetual subject population, a uniform and undifferentiated blob of serfdom that seeks subjection and undermines through it.²⁵

Årsaken til at enkelte tilskriver slike sivilisasjoner positive egenskaper er at de antar at asiatiske sivilisasjoner har hatt en tilsvarende grad av relativ frihet som de europeiske sivilisasjonene har hatt for overklassen. Den europeiske byen med dens parker, privatliv og eiendomsrettigheter utgjør et kompromiss, hvor noen av vanskelighetene ved et fritt, barbarisk liv blir fjernet samtidig som en grad av frihet og plass bevares.²⁶ Det er likevel helt tydelig hvilken levemåte som er bedre av ytterpunktene mellom barbari og orientalsk sivilisasjon: «If the only civilizations that had existed were all like Han China, then the choice between barbarism and civilization would be easily made in favor of barbarism, of free Mongol life».²⁷

Hva er det som gjør et sivilisert liv så dårlig? Man kunne kanskje pekt på den manglende evnen til å utvikle ens evner på grunn av begrenset plass eller den manglende villigheten et folk har til å kjempe for sin frihet eller dø i forsøket—dette er en måte BAP avgrenser hva som utgjør «edle folkeslag» tidligere i boken.²⁸ Dette er utvilsomt trekk BAP tilskriver disse dårlige samfunnene, men ved slutten av andre del gjør han det tydelig at det er særlig et kjennetegn som forener degenererte sivilisasjoner, nemlig matriarki: «In fact everything that you hate about modern life and that makes it into an Iron Prison—and I agree it is a prison—represents a return of the endless sallow night of matriarchy».²⁹ Dette påstår han uten egentlig å gi noen direkte forklaring til hvorfor det er tilfelle, dog blir mye klart ut fra måten han beskriver et matriarkat:

Communal solidarity absorbs and snuffs out any personal distinction or intelligence and this task is relatively easy where it concerns the majority of the parts of the village: the real problem becomes what to do with the young males. In every way they represent a threat to the established customs and the physiological torpor that benefits the old and the women.³⁰

Etter hans skjønn innebærer et matriarkat at de svake i gruppen konspirerer for å forhindre de sterke i å realisere sine kapasiteter ettersom de da ville truet deres tilværelse. Dette ender med en ulykkelig degenerativ tilstand for alle de involverte der det høyere nærer det lavere—det stikk motsatte av «høyere liv».

Trusselen mot denne ordningen er den grupperingen som er fysisk sterkest, mest risikosøkende og aggressiv: unge menn. Disse må nødvendigvis et matriarkat gjøre det ytterste det kan for å kneble, og det finnes ingen måte for disse å utvikle sine krefter under en slik samfunnsordning. Ikke engang hvis samfunnet trues av ytre fiender vil et matriarkat anse det som fordelaktig at deres unge menn er sterke:

But even in cases where there is great external threat from vigorous tribes, such societies, ruled by women, the old, and the imbeciles, are willing to rather accept subjection to the alien than to allow freedom and flourishing for their young men. They are right in this calculation too: subjection to an alien force rarely means extermination at its hands, whereas allowing their own youths freedom and power would end their way of life for good.³¹

Matriarkatet, som er på vei til å ta over den vestlige verden, baserer seg altså på en konspirasjon mot nasjonenes unge menn, og denne sammensvergelsen vil ikke ende selv om samfunnene trues av ytre fiender, ja, disse vil heller la seg bli erobret enn å la sine unge menn realisere deres iboende kapasiteter. Løsningen er da ikke et kompromiss med storsamfunnet, men heller en styreform hvor de mest aggressive og mektige får blomstre, hvilket BAP identifiserer som militærstaten.³²

Utvilsomt vil de fleste finne disse påstandene virkelighetsfjerne og hårreisende. Det er verdt å påpeke at han faktisk går så langt som å påstå at det store flertallet av samfunnene i Asia og Afrika er matriarkater³³, såvel som de europeiske samfunnene før ariernes invasjon.³⁴ Vesten i dag står dermed som den siste bastionen for autentisk patriarki. Igjen, hvis dette hadde vært lanseringen av en teori, hadde han ligget ille an. Jeg holder igjen fast ved at boken bør forstås som en oppfordring til leseren, fremfor et teoretisk verk, men det er neppe færre som vil være kritisk til det som oppfordres. Bokens tredje del går deretter utelukkende til å sikle over diverse sterke menn (deriblant Akillevs, Alkibiades, Cortez og Bob Denard) og da særlig tyranner. BAP gjør det helt utvetydig at han ønsker et autoritært militærstyre.

Dette i seg selv vil være nok til at de fleste avviser boken, selv ønsker jeg å gå nærmere inn på hvorfor. Jeg tror det er usannsynlig at dette imperativet til militærstyre er noe som han har kommet frem ved teoretiske deduksjoner. Hans ønske om at menneskelivet ikke skal degenerere til en gjæraktig tilstand forplikter han ikke til å omfavne tyranni. Hvis han bare var bekymret for at mennesker ikke utvikler sine ferdigheter, kunne han like gjerne promotert egalitære ideer som universell utdanning. Jeg tror det er noe mer som driver han, og det er særlig et delkapittel ved slutten av første del jeg vil fremheve. Her bekjenner han en tro på en ukuelig ungdommelig kraft i naturen som manifesterer seg i modige menn, som han mener å kontemplere idet han ser på bildene av de lettkledde mannlige modellene som han legger ut på Twitter:

I see in them the persistent rejuvenation of this same eternal force, that is inside all things. I see in this force the hidden design and intention of nature, its reaching beyond itself. Its designs are unspeakable and what it reaches and wants is mysterious to us, can only be understood imperfectly and through metaphor. Its “plan” and design is beyond human comprehension, but it is without doubt that it is striving, against numerous other “factions” and centrifugal forces, for the production and creation of a superior creature of some kind, a specimen of terrible beauty and power.³⁵

I disse vakre mennene mener han å kunne skue en kraft som bærer i seg naturens intensjoner, med andre ord: meningen med livet. Denne er ubegripelig og uavhengig av menneskets forståelse og teoretisering, men den kan likevel kalle på oss i estetisk kontemplasjon. Og denne kraften er ikke alene, men streber mot andre krefter, og den kaller oss derfor til å hjelpe den med å oppnå sine mål. Disse kreftene er hva han så hevder egentlig har drevet verdenshistorien—estetikken går altså forut for politikken—og han konkluderer derfor med at det er absurd ikke å følge kallet om å kjempe på vegne av denne ungdommelige kraften. BAP er forført og ønsker også at leseren skal gi seg hen til den tiltrekningskraften vakre, sterke, karismatiske menn utstråler.

Denne tiltrekningen gir han endog religiøse dimensjoner som er verdt å merke seg. Tidlig i boken avviser han som sagt Darwinisme, men avviser også kreasjonisme og forholder seg lunkent til kristendommen gjennom boken. Det er tydelig at han forsøker å utforme et alternativ til både et sekulært og et kristent verdensbilde, og denne tiltrekningen til et «høyere liv» svarer således til en lengsel etter transcendens. Han hevder at gudene, om de finnes, ville sett ut som unge atletiske menn³⁶ og han avslutter delkapittelet med et credo med utgangspunkt i et Heraklit-sitat: «The best desire one thing above all, ever-flowing eternal fame among mortals; but the many glut themselves like cattle.” This is what I believe in!»³⁷

Den tamme virkeligheten

Om det høres ut som om det er noe homoerotisk ved idealet til BAP, er ikke det tilfeldig. Ja, det er i det hele tatt vanskelig å lese boken uten å komme til den konklusjonen at forfatteren, til tross for at han stadig rakker ned på homoseksuelle, i det minste er bifil selv. Utover bokens mange selvbiografiske deler er det stadig innslag av homerotikk, og i begynnelsen av bokens andre del går han inn på en nokså lang ekskurs om homo-miljøer og hva som kan forårsake homoseksualitet i dagens samfunn. Hans tese er at mange menn som egentlig har en «høyere natur» ender opp som homoseksuelle fordi deres tilbøyeligheter til et «høyere liv» blir hemmet. Underveis presiserer han også noen betingelser for hva han mener det vil si å vite noe som langt på vei bekrefter at han snakker fra egen erfaring: «When you understand something: I mean you must see and feel it like you would a landscape you know from youth (…)»³⁸ Mot slutten av ekskursen tar han seg selv i det at han har utredet litt vel inngående om emnet og unnskylder seg på en ganske komisk måte: «But enough about them: you must understand! I use this as illustrative and true example of what happens to all higher types in our time. The vast majority don’t become gay, but the plight of the gay is the most simple and therefore instructive example of this».³⁹

Utover å gjøre det lett å latterliggjøre han tror jeg dette røper et mer generelt mønster med BAP: Når blikket vender over på hans eget liv, blir ting veldig fort tamt i forhold til de ellers ganske så ekstreme meningene hans. En skikkelse han bruker som et eksempel til etterligning for sine lesere er conquistadoren Pedro de Alvarado, som fryktesløst og nådeløst angrep Aztekere under den Spanske erobringen av Mellom-Amerika. Lærdommen BAP vil leserne sine skal hente fra han er den at selv etter han hadde blitt gjort guvernør over et området som tilsvarer landegrensene til Honduras og Guatemala i dag, fortsatte han rastløst å lete etter nye erobringer.⁴⁰ Det BAP gjengir av sin egen livsstil i boken er veldig fjernt fra dette, ja, det virker ikke engang som at han «erobrer» i en metaforisk forstand. Når det ikke er innslag av homoerotikk forteller han gjerne om turer til nattklubber og rusopplevelser. Han minner i det hele tatt mer om en tenåring som skal finne seg selv enn en nådeløs erobrer. Det Costin har foretatt seg siden han ga ut boken, gjør heller ikke at han kommer bedre ut i sammenligningen med Pedro. Livet hans synes å bestå i reising til eksotiske land, twitre daglig, samt holde et ukentlig podkast ved navn Caribbean Rhythms. Det høres ganske konvensjonelt ut for en influenser, og ikke akkurat som livet til en homerisk helt. Jeg kjøper ikke at han kan gjøre krav på å være noen «høyere livsform» eller at han gjør det ytterste han kan for å bli det.

Tamheten fortsetter også når han gir realpolitiske forslag. Mot slutten av boken gir han realpolitiske anbefalinger, og de er veldig langt fra idealene han forfekter noen sider tidligere. Blant tiltakene han foreslår finner vi det å gjenopprette speideren, rydde søppel og skape en fredelig ungdomsbevegelse.⁴¹ Han antyder også at hvit nasjonalisme ikke er ekstremt nok for ham⁴², men likevel har enkelte også anbefalt han som et tryggere alternativ til mer eksplisitte former for hvit nasjonalisme à la det Nick Fuentes representerer.⁴³ Og til sist avslutter BAP boken med å anbefale til hans «høyere menn» at de skal produsere pornografi. Det er sikkert hva Akillevs ville gjort.

På grunn av denne diskrepansen mellom det BAP idealiserer og hvordan han handler kan det kanskje virke som det er riktig å tolke filosofien hans som en narsissistisk fantasi, som enkelte har gjort.⁴⁴ Denne fortolkningen kjøper jeg ikke helt, særlig ettersom han er åpen om at han og hans lesere ikke når opp til mennene han idealiserer. Dessuten, om man virkelig er en nådeløs sterk mann, hvor interessant kan det da være å reflektere over ens egen fortreffelighet? Filosofien til Costin synes å forutsette en god del avstand fra idealet, deriblant at man sikkert føler seg fanget og undertrykt av kvinner. Hvis Costin faktisk ønsket å leve som en nådeløs erobrer, så, for all del, det er ingenting som hindrer ham fra å bli kriminell. Jeg tror derfor det er riktig å si at innfallene hans er såpass ekstreme nettopp fordi de er dagdrømmer.

Konkluderende

Jeg vil dermed konkludere med at BAP ikke egentlig har et seriøst politisk prosjekt, men at hans popularitet heller skyldes at filosofien hans utgjør en spennende transgressiv fantasi for mange av de unge og velutdannede innenfor Trump-bevegelsen. Til dette kan man innvende at jeg faktisk har tatt boken mer seriøst enn hva den er ment til, og at jeg egentlig fordømmer teksten for å være det forfatteren intenderte at den skulle være, nemlig useriøs! BAP erklærer selv i åpningssetningen jeg har sitert tidligere at dette er en redegjørelse av hans dagdrømmer, så det er åpenbart noe som taler for at man er ment til å ta boken med en klype salt. Jeg har skrevet at boken «fungerer» som et manifest fremfor at det «er» et manifest ettersom forfatteren ikke bruker denne betegnelsen selv, men jeg synes like fullt den er treffende ettersom boken fremsetter et ganske komplett verdenssyn for en utvalgt gruppe, selv om det langt ifra fremstilles som et strukturert partiprogram. En konsekvens av dette er at jeg også tolker synspunktene i BAM som forfatterens ektefølte meninger, om enn han kaller disse meningene for dagdrømmer. Man kan innvende mot dette at mye av det som står i boken er humoristisk og ironisk. Boken er jo faktisk listet under humor på Amazon-siden⁴⁵ og hele BAP-personligheten er ofte vanskelig å ta seriøst. Men kontra dette vil jeg påstå at denne useriøse masken antageligvis gir rom for Costin til å vedkjenne det han virkelig mener, selv om mye utvilsomt er hyperbolsk. Og hva humoren angår har BAP selv forklart hvordan humor er et uvurderlig middel for å fremme ideer på sitt podkast: «(…) the science isn’t enough. You need humor. Why? Because you need to break through moral categories that are dearly held».⁴⁶ Jeg mener ikke å angripe ham av denne grunn. John Stewart og hans etterlignere har brukt humor som et svært effektivt virkemiddel i snart tre tiår til fordel for venstresiden. Dog burde ikke humor brukes som et dekke for dårlige ideer.

Jeg velger dermed å avvise at BAP er en seriøs tenker, men det er verdt å nevne at hans innflytelse kan være begynnelsen på noe mer seriøst. Selv om Costin ikke etterlever sine idealer, kan det hende at noen kommer til å gjøre det. En hendelse Graeme Wood forteller om i sin artikkel om BAP kan være på sin rette plass å avslutte denne teksten med:

Last year, at a conference of political philosophers at Michigan State University, a Yale professor named Bryan Garsten told his colleagues that they were in trouble. The topic of the conference was liberalism—not Ted Kennedy liberalism, but the classical version that predates the modern Democratic Party and indeed America itself. Liberalism is the view that individuals have rights and beliefs, and that politics involves safeguarding rights and making compromises when beliefs conflict. It has existed for only a few centuries and is by some measures the most successful idea in history. Just look where people want to live: the United States, the European Union, Canada, Australia, and the United Kingdom, all liberal places that people will risk their life to reach. But Garsten said liberalism had some of his best students hopping into rafts and paddling in other intellectual directions. He said they had been captured “by the belief” that to be morally serious, one faces a choice. “The choice, he said, is not between liberalism and illiberalism. Liberalism had already lost. Its greatest champion, the United States, had run aground after pointless wars, terminal decadence, and bureaucratic takeover by activists and special interests. Garsten said his best students were choosing between the protofascism of Nietzsche and a neomedieval, quasi-theocratic version of Catholicism opposed to Enlightenment liberalism. These students considered liberal democracy an exhausted joke, and they hinted—and sometimes did more than hint—that the past few centuries had been a mistake, and that the mistake should now be corrected.⁴⁷