Erik Lancelot
Da FAKS Oslo arrangerte semesterstartsamling og lansering av Føniks i Frognerparken høsten 2020, dukket det opp en meksikansk arkeologistudent med en interessant bakgrunn. Han sa bl.a. at han hadde vært formann for Reykjaviks multikulturelle råd på Island, og at erfaringene han gjorde der drev ham mot høyresiden. Det han fortalte var så interessant at vi ønsket å formidle det til et større publikum, så vi spurte om han var villig til å la seg intervjue for Føniks. Det var han. Undertegnede og et par andre FAKS-medlemmer møtte ham en sommerkveld i Frognerparken i juni 2021.
Acamapichtli har bodd i mange forskjellige land, bl.a. Thailand, Kina, Tyrkia, Italia, Island og Norge.
– Det er fordi jeg har kunnet sammenligne forskjellige måter å se livet på og tenke på at jeg ble involvert i politikk, for jeg ble interessert i hvordan utlendinger blir oppfattet i skandinaviske omgivelser, og jeg snakket mye om det. Jeg så at innvandring var nytt for Island. Det er ikke som i Norge eller Sverige som har hatt innvandring i over 40 år. I Island begynte det senere, så de har ikke det samme apparatet på plass for utlendinger eller for at de innfødte skal vite hva de skal gjøre når innvandrere kommer til landet deres.
Acamapichtli engasjerte seg i Røde Kors, og sammen med to-tre andre grunnla han noe de kalte «Det multikulturelle torget».
– Tanken var at alle med innvandrerbakgrunn, som meg selv og vennene mine, skulle ha et sted å gå til, hvor de kunne føle at de hørte hjemme. Vi hadde en typisk venstreorientert tilnærming: Vi tenkte at hvis vi har en sterk identitet som utlendinger, kan vi bli bedre borgere i landet vi bor i. Å være mer meksikansk eller litauisk på Island var bedre enn å prøve å etterligne islendinger, for det ville bare gjøre oss til annenrangs borgere som prøver å bli noe annet enn vi er. Vi ønsket å få unge til å føle en sterk identitet som vietnamesere, kinesere etc., og deretter delta i samfunnet med et sterkt, stolt og sunt selvbilde.
Noe senere opprettet Reykjavik by «Det multikulturelle råd» som en underavdeling av Menneskerettighetsdirektoratet, for å tale innvandreres og andre med utenlandsk bakgrunns sak overfor regjeringen. Acamapichtli ble valgt til formann.
– På det tidspunktet var jeg ikke klar over hvor venstreideologisk immigrasjonsspørsmålet var på Island. Jeg var ung og ikke bevisst på høyre eller venstre i politikken, sier han. – Vi ønsket bare å tilby praktisk hjelp til utlendinger. Det handlet ikke om antirasisme eller politisk ideologi. Vi spurte folk om hvilke behov de hadde og bragte det videre til regjeringen. Vi hadde ingen makt, men forklarte hva folk trengte, så regjeringen kunne ta beslutninger.
Når journalister intervjuet ham, opplevde Acamapichtli at de var ute etter negative historier om fremmedfiendtlighet fra islendinger.
– Ikke bare jeg, men også mine utenlandske venner, hadde følelsen av at folk ville at vi skulle fortelle historier om at vi ble dårlig behandlet og opplevde rasisme fra islendinger. Men ingen av oss hadde noen slike historier. Mye av det journalistene spurte meg om var tendensiøst i den forstand at de ønsket å høre om hvordan Island var ille og vi utlendinger var ofre. Men jeg kunne ikke gi mediene det de ville ha, for hverken jeg eller noen av de jeg kjente hadde negative erfaringer med islendinger.
– Tror du mediene tegner et feilaktig bilde av virkeligheten når journalister leter etter negative historier?
– Min opplevelse som utlending er at de store mediene i Europa overdriver voldsomt når de beskriver utbredelsen, antallet og alvorlighetsgraden av rasisme mot utlendinger. De skaper en atmosfære av «oss» innfødte mot «dem» utlendingene, og legger veldig stor vekt på anekdotiske tilfeller av «rasisme». Enhver dårlig oppførsel mot en utlending blir fortolket som rasisme, når det egentlig, etter mitt syn, sjelden er tilfelle.
Da Acamapichtli sa i et intervju med Fréttablaðið (en av Islands to største aviser) at han følte seg svært godt behandlet på Island, ble det ikke satt pris på.
– De spurte meg om jeg hadde opplevd rasisme på Island, og jeg sa som sant var at jeg aldri hadde erfart noe sånt, tvert imot følte jeg at det å være utlending på Island gav meg fordeler, fordi islendinger er så opptatt av å være imøtekommende mot utlendinger at vi blir bedre behandlet enn de innfødte. Og jeg sa at ingen av mine venner av utenlandsk opprinnelse – og de hadde jeg mange av, og vi snakket ofte om dette – hadde noen slike erfaringer.
– Da intervjuet ble publisert, brøt helvete løs, sier Acamapichtli. – Mange ble sinte. Jeg fikk mye kritikk i sosiale medier, og eposter fra folk som var misfornøyde med uttalelsene mine fordi de mente at jeg smisket med islendinger. Mange sa til meg at det jeg hadde sagt var i strid med det vi jobbet for.
– Var det islendinger eller andre utlendinger som sa slikt til deg?
– For det meste islendinger. Islendinger med makt som jobber i utlendingindustrien.
– Hva mener du med «utlendingindustri»?
– Jeg har jobbet i den industrien selv. Du tjener penger på å fremme idéen om antirasisme, så forestillingen om at islendinger er rasistiske må holdes i live for at prosjektene du jobber med skal få statsstøtte. Ingen blir rike av å drive med det, men de beholder i hvert fall jobben, statusen og levebrødet sitt. Så de trenger folk som stadig klager over hvor rasistiske islendinger er. Men islendinger er ikke rasister! Finner du rasister på Island? Selvsagt, som i ethvert land. Men de er så få, etter min mening, at de ikke er verdt å bry seg om. Da islandske kollegaer gav uttrykk for at de ikke var fornøyde med måten jeg hadde håndtert intervjuet på, gikk det opp for meg at dette er en industri, at de ikke er opptatt av sannheten, men bare vil ha meg til å opprettholde narrativet om hvor fremmedfiendtlig Island er, så det de driver med skal ha sin eksistensberettigelse. Men jeg kan jo ikke lyve og si at jeg har opplevd rasisme når det ikke er tilfelle! De sa til meg at jeg ikke bare representerte meg selv, jeg representerte også alle, men jeg svarte at når jeg ikke kjenner én eneste som har opplevd rasisme, vil jeg ikke være med på å anta at islendinger er rasistiske, når alt jeg ser tyder på det motsatte. Å anta at de er det, er galt. Men det var det de ville at jeg skulle gjøre.
– Fikk du noen positive tilbakemeldinger fra islendinger som var glade for å høre at utlendinger blir godt behandlet i landet deres?
– Islendinger generelt er veldig selvkritiske, som nordmenn, fordi de blir fortalt igjen og igjen at de er rasister, så mange islendinger ble overrasket da jeg sa at jeg aldri hadde vært offer for rasisme. Ingen av islendingene jeg snakket med ble glade for å høre det, såvidt jeg husker. Tvert imot ble jeg kalt Onkel Tom av noen islendinger som jobbet for innvandrings- og flyktningmaskineriet. Jeg tviler ikke på at mange islendinger ble glade for det jeg sa, men jeg kan ikke huske å ha snakket med noen personlig som gav uttrykk for det.
– Fikk du tilbakemelding fra noen innvandrere som hadde opplevd rasisme eller fremmedfiendtlighet selv?
– Nei. Jeg husker en utenlandsk dame som sa at jeg prøvde å få islendinger til å like meg. Og jeg sa: «Nei, hadde jeg ønsket det, ville jeg blitt med på dette falske narrativet om rasisme, for det er jo det islendinger vil!» Hun sa at jeg ikke kunne snakke for alle, og jeg sa nettopp, det er derfor jeg ikke vil si det, for jeg kan ikke snakke for alle, jeg kan bare snakke om mine egne erfaringer. Hvordan kan jeg si at islendinger er rasister når jeg ikke vet det, bare fordi det blir antatt at de er det, fordi de er hvite og det forventes at hvite er rasistiske mot fremmede?
Acamapichtli sier at også innvandrere har denne forventningen, og nevner et eksempel:
– Jeg var på en klatreklubb i går, og den hvite kvinnen i resepsjonen ville ikke slippe meg inn uten munnbind. Jeg sa at jeg har ikke noe munnbind, men jeg har allerede betalt billett, så da må jeg få komme inn. Kvinnen insisterte på at jeg måtte kjøpe et munnbind for ti kroner i resepsjonen før jeg gikk inn, men jeg nektet, og vi ble stående og småkrangle litt om det. En arabisk kamerat av meg som ikke forstår norsk så veldig godt, var tilstede, og han antok umiddelbart at kvinnen ikke ville slippe meg inn fordi jeg har mørk hud. Det var absolutt ikke tilfelle, jeg var bare sta om munnbindet. Det er sånn jeg er, jeg vil ikke betale ti kroner når jeg ikke må. Jeg har opplevd sånt mange ganger før, at andre utlendinger jeg er sammen med feilaktig antar at hvite er rasistiske mot dem. Hvis du, som er hvit, behandler en annen hvit person dårlig, vil det ikke bli oppfattet som rasisme, men oppfører du deg på samme måte mot noen med mørk hud, vil det ofte bli tolket som rasisme.
– Hvorfor forventes det at hvite er rasistiske, tror du? Hvor kommer denne forestillingen fra?
– Det er kulturen vi lever i som fremstiller utlendinger som ofre og hvite europeere som overgripere. Jeg tror hvite europeere generelt har en følelse av kollektiv skyld fordi de har det bedre sosialt og økonomisk enn andre folkeslag i andre land. Min erfaring er at mange hvite antar at de fleste andre hvite er rasistiske, og påtar seg kollektivt ansvar for ugjerningene til hvite mennesker. I min vennekrets, og i mange miljøer jeg har vært en del av der utlendinger er i flertall, forventer utlendinger at de fleste (men ikke alle) hvite er rasister. Jeg tror ikke det finnes noen grunn til dette annet enn at rasisme er et buzz word i disse dager, og dermed blir enhver krangel eller uenighet mellom hvite og utlendinger som regel fortolket som bevis på rasisme.
– Du sa på en FAKS-samling at du er glad du ikke er hvit. Kan du forklare hvorfor?
– Jeg ser en veldig beklagelig trend nå der hvite, heterofile menn, særlig hvis de er i førtiårene, blir gjort til noe dårlig. De blir liksom automatisk avfeid på grunn av sin hudfarge, seksuelle legning og alder. Og jeg mener at det er ekstremt galt, for man skal behandle folk på grunnlag av hva de sier og ikke på grunnlag av deres hudfarge. Jeg ser også at hvite ikke kan snakke fritt, fordi de raskt blir stemplet som rasister utelukkende fordi de er hvite. For eksempel mener jeg at innvandring bør reguleres strengere, og jeg snakker åpent om det, for det meste i sosiale medier. Jeg har oppdaget at de fleste islendinger og nordmenn jeg kjenner som står meg nær, deler mine idéer og oppfatninger til en viss grad, men de har sagt til meg at de aldri ville våget å uttale seg så åpent om det som jeg gjør, av frykt for å miste jobb og venner. Jeg kan si ting som hvite ikke kan si, bare fordi jeg har en annen hudfarge.
