Øyvind Johannes Vardenær Evenstad
Master i filosofi, UiO
I historiske fremstillinger av kulturkampen i Norge hører man ofte om kulturradikalismen og dens tre faser: først under «det moderne gjennombrudd» i andre halvdel av 1800-tallet, deretter i mellomkrigstiden og til slutt i perioden mellom andre verdenskrig og studentopprøret i 1968. Vi kan kalle kulturradikalerne for «Den røde front»,1 men i enhver kamp er det to fronter som står mot hverandre. I det følgende skal jeg redegjøre for det som har blitt kalt Den annen front i norsk kulturkamp, med spesielt fokus på idéhistorikeren A.H. Winsnes og hans bidrag til den intellektuelle konservatismen i Norge.
Kulturradikalismen ble først brakt til Norge av den danske litteraturkritikeren Georg Brandes (1842–1927) og ble deretter «videreført og videreutviklet i to ulike retninger, en sosialistisk og en borgerlig-liberal.»2 Mønsteret er likevel det samme i alle fasene av kulturkampen: «liberale og radikale krefter kjemper mot tradisjonens og kristendommens representanter».3 På slutten av 1800-tallet ble tradisjonen og kristendommen representert av filosofen Marcus Jacob Monrad og legen E.F. Lochmann, som forsvarte dem mot Kristiania-bohemene Hans Jæger – beskrevet som «ånden i Brandes’ flaske»4 – og Christian Krohg. Disse mennene sto på tvers av historien og ropte «Stopp!»5
En reaksjon med positivt innhold
Uttrykket «Den annen front» kommer opprinnelig fra den norske litteratur- og idéhistorikeren A.H. Winsnes’ (1889–1972) bok med samme navn, utgitt i 1932. Der skriver han om det han kaller engelske idealister fra 1700- til 1900-tallet – poeten Samuel Taylor Coleridge, historikeren Thomas Carlyle, kardinal John Henry Newman, Matthew Arnold og den såkalte Oxfordkretsen – som til sammen utgjorde en løs bevegelse med brodd mot den moderne liberalismen, naturalismen og materialismen. Winsnes gir følgende beskrivelse av denne bevegelsen, som han altså kaller for Den annen front:
Den er i en viss forstand en reaksjonær bevegelse. Den har intet eller meget lite av århundrets kulturoptimisme, av troen på det automatiske fremskritt og den moderne civilisasjons velsignelser. Den står i opposisjon til liberalismens almindelige stats- og samfundsopfatning, dens sammenhengsløse, usociale individualisme. Men fremforalt bekjemper den det naturalistiske og materialistiske livssyn. Bevegelsen løper imidlertid ikke ut i gold reaksjon og kritikk. Den har et positivt innhold. I virkeligheten er den et forsvar og en rettferdiggjørelse av selve menneskenaturen, av dens tro på sin egen storhet.6
I motsetning til den såkalte positivismen, som så på mennesket som determinert av naturlovene, målbar Den annen front et syn på mennesket som et åndsvesen med fri vilje. Den positivistiske tenkningen oppsto med den franske filosofen Auguste Comte (1798–1857), og hadde til formål å «skape en… videnskap om mennesket, en videnskap som kunde føre frem til en beherskelse ikke alene av naturen, men også av samfundslivet».7 Den nye vitenskapen som Comte mente var skikket til å hjelpe menneskeheten ut av sin barndom, het sosiologi.
Positivismens dogmatiske avvisning av all metafysikk førte til en gjennomgående ateisme og materialisme, men like fullt begynte den å se ut som en sekulær religionserstatning. «Den positivistiske fremskrittsidé: å gjøre videnskapen til livets herre og mester, var det 19de århundres særlige kulturidé som gudsidéen var middelalderens», skriver Winsnes. Men den positivistiske «drømmen om et utopisk samfund, et lykkerike på jorden, kan i lengden ikke by nogen erstatning for tapet av en åndelig verden».8 Det er altså umulig for mennesket å «skape en himmel her».9
I opposisjon til den positivistiske tendensen på 1800-tallet sto tenkere som Winsnes identifiserer med den tyske idealismen: Kant, Hegel og Goethe. Ifølge Winsnes sto disse tenkerne for en «ny forkynnelse» av den gamle læren: in interiore homine habitat veritas (i menneskets indre bor sannheten). Han ser på dem som en forlengelse av det han kaller philosophia perennis (den evigvarende filosofi), og trekker en linje tilbake til Platon og Aristoteles.10 Denne positive vurderingen av den tyske idealismen skulle imidlertid endre seg etter Winsnes’ opplevelser under andre verdenskrig.
Fra tysk idealisme til aristotelisme-thomisme
Allerede i 1927 hadde Winsnes kritisert den moderne empirismen og vitenskapstroen fra Bacon og Locke for å ha frembrakt en «apparatkultur» med «fremskrittet» som sitt høyeste mål. Dette var i hans verk om den norske filosofiprofessoren Niels Treschow (1751–1833), med undertittelen En opdrager til menneskehet. Som et motstykke til apparatkulturen ga Treschow, i likhet med Goethe og de tyske idealistene, uttrykk for en «humanitetskultur» som tok hensyn til menneskets åndelige dimensjon. Winsnes skriver om «en menneskelig verdighetsfølelse, ærbødighet for det som gjør mennesket til menneske, skjenker det egenverdi, skiller det ut fra andre vesener, fra tingene omkring.»11
Selv om «Den annen front» opprinnelig ble brukt til å betegne de tenkerne i land som England, Tyskland og Frankrike som ennå trodde på menneskets verdighet, ble det også en betegnelse på den «verdikonservative» bevegelsen i Norge. I mellomkrigstiden besto denne av blant andre Ronald Fangen, Fredrik Ramm, Sigrid Undset og Eugenia Kielland, i tillegg til Winsnes selv. Disse sto i opposisjon til kulturradikalerne, representert av et trekløver («Den radikale troika») som besto av Sigurd Hoel, Helge Krog og Arnulf Øverland. Til kulturradikalerne hørte også Karl Evang, som ble helsedirektør etter andre verdenskrig.
I 1942 tok Winsnes med seg familien sin til London, og ble inspirert av Sigrid Undset – som igjen var inspirert av den engelske forfatteren G.K. Chesterton (1874–1936) – til å fordype seg i middelalderens kristne filosofi. Han ble spesielt opptatt av tenkningen til Den hellige Thomas Aquinas (1225–1274), den såkalte thomismen, gjennom å lese franske nythomister som Étienne Gilson og Jacques Maritain. Den tyske idealismen hadde vært viktig for Winsnes i hans kamp mot den moderne apparatkulturen, men: «Nå la han den bak seg og ble overbevist aristoteliker og thomist.»12
Det er nok ikke mange som vet at det altså fantes en representant for aristotelisme-thomisme i norsk akademia på et tidspunkt (Winsnes var professor i idéhistorie ved Universitetet i Oslo frem til 1959). Dette kan være til trøst for de som fortviler over at akademisk filosofi i Norge har vært dominert av logisk positivisme i kjølvannet av Arne Næss (1912–2009), eller av den analytiske filosofien som ble dens arvtaker – ikke at det er noe galt i seg selv med analytiske metoder og verktøy. Aristotelisme-thomisme er ikke noe helt fremmed som bare nylig har blitt importert til landet vårt.
Den annen front i etterkrigstiden
I etterkrigstiden utga Winsnes to utmerkede bøker: Sigrid Undset. En studie i kristen realisme fra 1949 og Jacques Maritain. En studie i kristen moralfilosofi fra 1957. Her gir han uttrykk for den aristotelisk-thomistiske tenkningen han hadde omfavnet, spesielt det «realistiske» synet på verden som skiller den fra Kants erkjennelsesteori. I thomismen fant Winsnes et fast holdepunkt for den humanitetskulturen han hadde vært så opptatt av siden før krigen, og han pleide å gjenta to sitater fra Thomas: «Nåden fullkommengjør naturen» og «den menneskelige person er det mest fullkomne i hele naturen.»13
Winsnes ble også kjent, sammen med litteraturforskeren Asbjørn Aarnes (1923–2013) og filosofen Egil A. Wyller, for sitt vitnesbyrd mot Agnar Mykle og Sangen om den røde rubin i 1957. Lars Roar Langslet, som støttet Winsnes på denne tiden, har senere beskrevet seg selv som «litt skamfull» over sin egen motstand mot Mykle.14 Wyller sto derimot fast på sitt syn så sent som i et intervju fra 2007: «Jeg har sans for pornografi- og blasfemiparagrafene, og synes det er synd at de er blitt svekket opp gjennom årene. Det har vært til stor skade for norsk offentlig åndsliv.»15
Aarnes var et sentralt medlem av Den annen front. Han var mot «materialismen og klassekampteoriene, mot kollektivistisk tankegang i alle dens former, mot psykologismen og tendensen til primitivisme, mot en for fri og uhemmet livsutfoldelse, mot nihilismen og verdi-relativismen, mot den litterære naturalismen, mot framskrittsoptimismen, mot vitenskapelig positivisme og mot kampen for ytre, politiske forandringer».16 En annen fremtredende skikkelse var dikterfilosofen Aasmund Brynildsen (1917–1974), som har blitt beskrevet på følgende vis: «I opposisjon mot kommunisme, nazisme, sosialisme, ateisme, materialisme, naturalisme, arbeiderbevegelse, kulturradikalisme og tidens forfall i sin alminnelighet, kjempet han Guds, kristendommens, metafysikkens og tradisjonens sak.»17
Minerva-kretsen overtar stafettpinnen
I samme år som Mykle-saken tok Langslet, som bare var 21 år gammel, initiativ til en fornyelse av Minervas Kvartalsskrift. Den annen front ble med dette knyttet til og videreført gjennom den verdikonservative kretsen rundt tidsskriftet, som blir beskrevet slik: «I opposisjon både til næringslivshøyres liberalisme og kulturradikalismen orienterte de seg mot de grunnleggende verdiene i den kristne, europeiske kulturarven.»18 Etter hvert skulle både Winsnes, Aarnes og andre bli skribenter i bladet. I det første nummeret blir et slags program presentert, som viser at redaksjonen var inspirert av T.S. Eliots (1888–1965) idé om det «førpolitiske» området:
«Vi tror der eksisterer et behov for at noen beskjeftiger seg med hva T.S. Eliot har kalt «a prepolitical area»; det område som ligger forut for all praktisk politikk, der hvor de prinsipielle forestillinger drøftes som alltid ligger – mer eller mindre synlig – bak når man strides om detaljspørsmålene.»19
Grunnleggerne av Minervas Kvartalsskrift hadde sitt politiske hjem i partiet Høyre og Den Konservative Studenterforening (DKSF), men de så med misnøye på innflytelsen som stiftelsen Libertas (en forløper til tankesmien Civita) øvde på partiet. De ønsket å markere avstand til kollektivistisk sosialisme på den ene siden og individualistisk liberalisme på den andre: «De følte seg skviset mellom arbeiderpartistaten og næringslivsliberalismen og søkte her å skape en plattform for et tredje, konservativt standpunkt i norsk politikk.»20 Langslet hadde dette å si om den tredje veien i forhold til de to andre:
«Konservatismen kan ikke akseptere noen av dem. Dens alternativ er en kristent inspirert personalisme: opp mot sentraliserings- og kollektiviseringstendensene, med sine konsekvenser i menneskelig ensomhet midt i massesamfunnet, stiller den idéen om samfunnet som et levende medmenneskelig fellesskap av ansvarlige personer.»21
Til forskjell fra den tidlige Winsnes, som var opptatt av den tyske idealismen til Kant og Hegel, og den sene Winsnes, som orienterte seg mot den franske nythomismen til Maritain og Gilson, lå Minerva-kretsen tett opp til den angloamerikanske konservatismen i tradisjonen fra Edmund Burke (1729–1797). Flere av medlemmene lot seg inspirere av den intellektuelle, konservative bevegelsen som vokste frem etter annen verdenskrig i USA – med store navn som Russell Kirk, Peter Viereck, Richard Weaver og Robert Nisbet. Dette har blitt beskrevet som en «konservativ renessanse» i den engelskspråklige verden.22
Det konservative sinn på norsk
Ikke slik å forstå at det fantes noen stor motsetning mellom de forskjellige konservative retningene. De fortsatte å leve side om side på kvartalsskriftets sider, Langslet konverterte til katolisismen i 1963, og dominikanerpateren Hallvard Rieber-Mohn (1922–1982) bidro med en artikkel om «Jacques Maritains politiske filosofi». Den angloamerikanske konservatismen bygget heller ikke bare på forsiktighet og gammel vane, slik det ofte blir antatt. I boken The Conservative Mind fra 1953, som utøvde stor innflytelse på Minerva-kretsen, legger Kirk frem seks grunnleggende prinsipper for enhver «sann» konservatisme:
- Det er en guddommelig hensikt med samfunnet og menneskenes liv. Politiske problemer er i bunn og grunn religiøse og moralske problemer.
- I motsetning til de radikales likhetsideal og utilitarisme, dyrker den konservative mangfoldet og det tradisjonelle livets mysterier.
- Et sivilisert samfunn trenger orden og klasser. Den eneste likhet som finnes mellom mennesker, er likhet i moralsk forstand.
- Privat eiendomsrett er en forutsetning for frihet.
- Menneskets rasjonalitet er begrenset, og «forordninger» er nødvendige for at mennesket skal legge bånd på sin selvhevdelse.
- Samfunnet må stadig reformeres, men alle endringer må skje langsomt og gjennomføres med forsiktighet.23
Det samme året utkom boken Natural Right and History av den tysk-amerikanske filosofen Leo Strauss, som i likhet med boken til Kirk (og The Quest for Community av Robert Nisbet, som utrolig nok også ble utgitt i 1953) har fått status som en konservativ klassiker. Strauss skriver om naturrett (på engelsk: natural law), som han deler inn i en klassisk og en moderne variant. Den moderne naturrettstenkningen fokuserer mest på rettigheter, og finnes i verkene til Thomas Hobbes (1588–1679) og John Locke (1632–1704) – tenkere som Strauss identifiserer med den tidlige liberalismen. Den klassiske naturrettstenkningen går derimot tilbake til antikken.
Langslet identifiserer også en idé hos mange konservative tenkere siden Burke om «en lov over staten, og en lov som ikke forandrer seg med tid og sted». Han skriver: «Den kalles i kristen tenkning lex naturae, naturretten.»24 En form for naturrettstenkning kan sies å være uunnværlig for enhver konservatisme som ikke vil degenerere til simpelthen en litt mer forsiktig variant av troen på det automatiske fremskritt. Konservative prinsipper bør være rotfestet i noe mer varig, som menneskets natur. Derfor har Aristoteles, med sin politiske «naturalisme», blitt omtalt som konservatismens sanne far. Et annet sted skriver Langslet:
«Det menneskesynet vi finner utformet i den kristne middelalder-filosofi (særlig hos Thomas Aquinas, og med røtter tilbake til Aristoteles i gresk filosofi), inneholder vesentlige trekk som vi finner igjen hos konservative tenkere.»25
Kvartalsskriftet fungerte i 15 år med mange spennende artikler av innflytelsesrike tenkere og samfunnsdebattanter – ikke minst den norske filosofen Hans Skjervheim (1926–1999), som ble en alliert av Den annen front under den såkalte positivismestriden. Det ble imidlertid lagt ned i 1972, samme året som Winsnes døde og bare kort tid etter 1968-opprøret som gjorde at kulturradikalismen «steg opp til kulturell hovedstrøm» i Norge.26 Det nåværende Minerva-tidsskriftet, som ble revitalisert av Høyre-politikeren Nikolai Astrup i 2001, har en stor arv å leve opp til.
Siden 1972 har det ikke vært noen verdikonservativ bevegelse som Den annen front å snakke om i Norge, kanskje fordi de intellektuelle har gått ut fra at kampen er ugjenkallelig vunnet av kulturradikalerne – i alle fall etter at loven om selvbestemt abort ble vedtatt av Stortinget i 1978. Det har blitt hevdet at striden til slutt sto «mellom den kulturradikale fortropp og det kristne lederskap som forsøkte å fastholde en kulturell epoke som egentlig var over». De gjenværende konservative «støttet seg altfor ofte på argumentfrie følelser som ikke kunne holde stand mot vitenskapens og selvrealiseringens overmakt».27
De siste årene har konservative krefter i Norge – og i Vesten generelt – blitt drevet fra skanse til skanse. Konservatisme handler om å bevare, men, som Kirk skriver i forordet til den syvende utgaven av The Conservative Mind: «How much of the world of law and nature still may be preserved?»28 Hvis en arvtaker til Den annen front skal oppstå i dag, må den gjøre seg bevisst på den kristne og vestlige kulturarven – om ikke for å gjenopplive den, så i det minste for å ta vare på den til kommende generasjoner. Kirk fortsetter:
«If a conservative order is indeed to return, we ought to know the tradition which is attached to it, so that we may rebuild society; if it is not to be restored, still we ought to understand conservative ideas so that we may rake from the ashes what scorched fragments of civilization escape the conflagration of unchecked will and appetite.»29
I et brev som forklarer hensikten med boken skriver Kirk at de konservative kan komme til å bli tråkket ned i søla, uansett hvor mye de anstrenger seg. Men de kan i det minste spille den rollen som Gud i sitt forsyn har gitt til hver enkelt av oss. Og hvis de ser til historien, vil de få se at selv det som her og nå virker som et nederlag kan bli snudd til seier.30 Derfor bør de som ønsker å kjempe for Den annen front – enten de er inspirert av tysk idealisme, thomisme eller noe annet – anse seg selv som lykkelige krigere.
Noter
1 En henvisning til Arnulf Øverland, Den røde front (Oslo: Tiden Norsk Forlag, 1937). Her kommer Øverland med sine beryktede ord: «Stryk kristenkorset av ditt flag, og heis det rent og rødt! La ingen by dig det bedrag, at «frelseren» er født!» (s. 52).
2 Jan-Erik Ebbestad Hansen, Da Norge mistet dyden. Mykle-saken, ytringsfriheten og kampen om moralen (Oslo: Unipub, 2011), s. 203.
3 Ibid., s. 58.
4 Kaj Skagen, Norge, vårt Norge. Et lands biografi (Oslo: Dreyer, 2018), s. 185.
5 En henvisning til William F. Buckley jr., «Our Mission Statement», National Review (19. november 1955). Tilgjengelig fra: https://www.nationalreview.com/1955/11/our-mission-statement-william-f-buckley-jr/. Buckley skriver om tidsskriftet sitt: «It stands athwart history, yelling Stop, at a time when no one is inclined to do so, or to have much patience with those who so urge it.»
6 A.H. Winsnes, Den annen front. Engelske idealister (Oslo: Aschehoug, 1932), s. 9.
7 Ibid., s. 11.
8 Ibid.
9 En henvisning til diktet «Revolusjonens røst». I Rudolf Nilsen, På gjensyn (Oslo: Ny Tid, 1926), s. 70–71. Nilsen vil ha «de kolde og kloke» som ikke lar seg lure av «løfter om kjærlighet» til å bygge denne himmelen på jorden.
10 A.H. Winsnes, Den annen front, s. 10 og 13.
11 A.H. Winsnes, Niels Treschow. En opdrager til menneskelighet (Oslo: Aschehoug, 1927), s. 13.
12 Lars Roar Langslet, Veivisere. Ni norske profiler (Oslo: Pax Forlag, 2009), s. 106.
13 Ibid., s. 115.
14 Ibid., s. 111.
15 Thomas Berg og Marit Karine Slotnæs, «Feil å dømme Mykle», Morgenbladet (14. september 2007). Tilgjengelig fra: https://morgenbladet.no/samfunn/2007/feil_a_dom_me_myk_le.
16 Hansen, Da Norge mistet dyden, s. 192–193.
17 Ibid., s. 179.
18 Ibid., s. 165.
19 Kjell Hansen, «Hva vi vil». I Lars Roar Langslet (red.), Fra den annen front. Utvalgte tekster fra Minervas kvartalsskrift 1957–1968 (Oslo: Pax Forlag, 2007), s. 14.
20 Johannes W. Løvhaug, Politikk som idékamp. Et intellektuelt gruppeportrett av Minerva-kretsen 1957–1972 (Oslo: Pax Forlag, 2007), s. 12.
21 Ibid., s. 86.
22 Ibid., s. 56.
23 Ibid. Det første punktet blir oppsummert i et berømt sitat fra kardinal Henry Edward Manning (1808–1892): «All human conflict is ultimately theological.» Sitert i Hilaire Belloc, The Cruise of the “Nona” (Harmondsworth: Penguin Books, 1958), s. 48.
24 Ibid., s. 96.
25 Ibid., s. 101.
26 Skagen, Norge, vårt Norge, s. 160.
27 Ibid., s. 206.
28 Russell Kirk, «Foreword to the Seventh Revised Edition». I Russell Kirk, The Conservative Mind: From Burke to Eliot (Washington, DC: Regnery Publishing, 2001), s. xviii.
29 Russell Kirk, The Conservative Mind: From Burke to Eliot (Washington, DC: Regnery Publishing, 2001), s. 11.
30 Henry Regnery, «The Making of The Conservative Mind». I Russell Kirk, The Conservative Mind: From Burke to Eliot (Washington, DC: Regnery Publishing, 2001), s. iii.