Eskil Rørmark
Temaredaktør og masterstudent i filosofi ved Universitetet i Oslo
Alle politiske prosjekter trenger en visjon. Det er umulig å gjennomføre noe uten å ha et mål å strekke seg mot. Når man skal utvikle en politisk visjon, må man bestemme seg for dens omfang. Detaljene vil variere fra sak til sak, men spørsmålet kan brytes ned til to brede kategorier: realisme og utopisme. Skal man sikte høyt og velge utopisme, eller holde seg nær de faktiske forhold? Dette spørsmålet er viktig på alle politiske områder. Hvordan skal konservative utforme sin politikk? Hvilken taktikk bør anvendes? Hvordan skal Norge handle utenrikspolitisk? Hvilke krav kan vi stille til andre? Hvordan skal vi innrette vårt samfunn og styresett? Jeg skal ikke gå inn på noen av disse enkeltspørsmålene, men for å svare på dem er en nødt til å ta stilling til den grunnleggende problemstillingen utopisme versus realisme.
Temaet har blitt diskutert like lenge som politikk har eksistert. Selv de gamle greske mestrene, Platon og Aristoteles, har motstridende oppfatninger om dette. Om man vil forsøke å finne riktig tilnærming, kan man kanskje begynne der? Med en enkel innføring i hvordan man har tenkt rundt dette tidligere, kan vi komme nærmere en forståelse av hva slags tilnærming vi bør velge i dag.
Antikkens perspektiv
Platon beskriver i Staten, et av hans viktigste verker, hva han mener skal til for å oppnå rettferdighet i sjelen og staten. Den beste staten, Kallipolis, kan kun oppnås om filosofene blir konger, eller kongene blir filosofer, ifølge Platon. I Staten utvikler han forestillingen om sjelen som bestående av tre deler: appetitten/driftene, æresfølelsen og intellektet. Hver del er knyttet til en bestemt dyd: måtehold, mot eller visdom. I mennesket må intellektet og visdommen være herre over de andre delene for at rettferdighet og godhet skal oppnås. Det samme gjelder i idealstaten; de vise vokterne må herske over de måteholdne produsentene og de modige krigerne. Dette skaper en rettferdig stat. Øverst sitter filosofkongen som skal lede staten ved å kontemplere det godes idé, og slik komme frem til hva som er godt.
For å skape idealstaten, kreves svært radikale og altomfattende tiltak. Et omfattende utdanningsprogram må skille ut de forskjellige klassene. Videre må det lyves til befolkningen for å få dem til å akseptere hierarkiet, de må bli fortalt at sjelene består av visse mengder edle metaller, og at det er de med gyldne sjeler, vokterne, som fra naturens side er best egnet til å styre. Vokterne får ikke velge ektefelle selv, men tildeles en via eugenikk, og får heller ikke beholde sine egne barn. Barna blir oppdratt kollektivt, alle i samme kull eller generasjon er «brødre og søstre», og alle over er «fedre og mødre» for å sikre samhold og lojalitet. Vokterne får ei heller ha noen personlige eiendeler, de eier alt i fellesskap. Om dette faktisk leder til en idealstat, som Platon later til å mene, er det et veldig fremmed samfunn som virker vanskelig å innføre. Blir samfunnet likevel faktisk perfekt, må det jo kunne sies å være verdt det. Alle vil ha det gode samfunn, og om veien dit er vanskelig må en kanskje akseptere det som nødvendig?
Aristoteles bruker en helt annen metode i Politikken, hans verk om politisk filosofi. Hans metode går ut på å betrakte de forskjellige typer konstitusjoner som finnes, og hvordan folk lever, for å finne ut hvordan en bør leve best. Han ser på hva som realistisk sett kan og bør gjøres. Han bruker flere sider på å kritisere Platons syn i Staten, og argumenterer for at de forskjellige tiltakene som må til for å skape Platons Kallipolis enten ikke er gjennomførbare, vil virke mot sin hensikt eller ikke skape et godt samfunn i det hele tatt. Blant annet vil det å ikke vite hvem ens familie er, ikke få folk til å behandle alle som en far eller bror, altså bedre, men heller motsatt. Hvis alle er i slekt, er ingen det, og ingen vil behandle noen spesielt godt; alle vil snarere bli behandlet like dårlig eller middels. Du behandler familien din bedre enn andre fordi de er i en spesiell relasjon til deg. I Platons Kallipolis er ikke lenger familieforholdet en spesiell relasjon, og slik ender den opp med ikke å være verdt noe. Likeså vil ikke felles eierskap føre til en felles ansvarsfølelse som får alle til å jobbe hardt. Det vil snarere føre til at ingen får eierskapsfølelse til noen ting, og dermed ikke bryr seg spesielt om noe. Det virker altså mot sin hensikt å få vokterne til å dele alt. Videre ville ingen akseptert å ikke eie noe selv, eller å ikke få velge ektefelle.
Selv om dette er kritikk rettet direkte mot Platon, kan vi herfra lære noe generelt om politiske utopier. Ofte er veien til Utopia så lang og vanskelig at det ikke går, og man kan bomme på målet før man kommer frem. Metodene som brukes for å nå det utopiske målet kan virke mot sin hensikt og skape et verre samfunn enn det man hadde i utgangspunktet. Er man enig i Aristoteles’ kritikk, er det nærliggende å tenke at man heller bør bruke hans metode: se hvordan verden faktisk er, og forsøke å skape et så velfungerende samfunn som mulig ut fra dette.
Moderne tider
Konservative har ofte hatt en tilnærming nærmere Aristoteles enn Platon, en arv videreført bl.a. av tidlige konservative som Edmund Burke. Man må se på samfunnsforholdene som de faktisk er, og bedømme hva som fungerer ut fra dette. Det er en av årsakene til at konservative er opptatt av å videreføre tradisjoner og skikker: de har fungert for våre forfedre og vil derfor, etter alt å dømme, også fungere for våre etterkommere. Det er gode grunner til å tenke slik. Utopiske og idealistiske prosjekter har en tendens til å ende galt. Den franske revolusjonens terrorvelde, der hundrevis ble giljotinert for ikke å være revolusjonære nok, stammer fra en svært utopisk tankegang: bare man dreper nok mennesker, kommer den revolusjonære utopi. Det samme gjelder Sovjetunionens massedrap, Maos store sprang og nazistenes menneskerettighetsforbrytelser. Utopisme blir ofte totalitarisme, som blir til blodbad. Byen Platon beskriver i Staten ligner et totalitært samfunn, med strengt klassesystem, statlig løgn til befolkningen, eugenikk og barn oppdratt av kollektivet heller enn foreldrene. Aristoteles påpeker at mye av dette enten ikke vil aksepteres, eller ikke være godt. Platons villighet til å anvende slike virkemidler, kommer av hans utopiske tankegang om den ideelle stat.
Det er likevel grunner til ikke å forkaste idealismen fullstendig. Konservatives egen adferd viser dette. Hvor mye har konservatismen oppnådd det siste halve århundret? Svært, svært lite. Hvorfor? Forklaringen kan være overdreven realisme. Konservative har forsøkt å bremse de progressive saker, med bevaring som motto. Dette er et realistisk syn på politikken: Det nåværende systemet fungerer, så en må være varsom med å forandre det og ødelegge det for fort. Dette kan virke fornuftig, men har likevel dessverre vist seg å være skadelig. Sakte men sikkert har de progressive vunnet frem, og de konservative har ikke vært annet enn en fartsdump. Grunnen er enkel: Når konservative kjemper for å bevare en god ting som har bestått, er dette en evig kamp. Tradisjoner og institusjoner kan alltid avskaffes eller forandres. Dette betyr at selv om de konservative skulle seire i 99 av 100 saker i løpet av en generasjon, har de progressive fortsatt avansert litt. En av sakene er fortsatt tapt, og resten kan fortsatt tapes senere. Uten en visjon, en positiv tanke om hvordan verden skal være, klarer en ikke å bevare noe som helst. En slik visjonsløs realisme vil alltid feile.
En skal heller ikke akseptere urett bare fordi det skjer. Gjør et samfunn noe galt, må man rette på det. At noe er bestående betyr ikke nødvendigvis at det er godt. Det er der nok av en grunn, men grunnen er ikke alltid god. Det kan hende at begrunnelsen for å innrette samfunnet på den måten var god en gang i tiden, men at samfunnet nå ikke lenger har det samme behovet. Dette er det viktig å huske på. Hvis en kommunistisk revolusjon finner sted i morgen, vil en realist om 30 år si at å drepe reaksjonære er sånt man gjør og ikke noe som bør rokkes ved? Urett er urett, og uten visjon risikerer man å la slikt skje. Faren ved å være for realistisk er nettopp dette, at vi tolererer ting som ikke bør tolereres. En for streng realisme faller derfor på både det praktiske og normative plan. Hvis både realisme og idealisme har slike dype fallgruver, hva bør en da velge?
Fra antikken til moderne politikk har en strevd med å balansere ytterpunktene høytsvevende idealisme og ettergivende realisme. Det platonske idealsamfunn og den aristoteliske jordnære utforskning kan begge virke fristende. Vi vet likevel at begge tilnærminger kan gi negativt resultat. Min anbefaling er å ikke være redd for å se mot solen, samtidig som man passer på at man ikke lar seg blende av den. Som konservative gjør vi klokt i ikke å la oss lokke av utopismens farer, men det er også viktig at vi ikke blir så realistiske at vi ender opp uten visjoner. Se mot himmelen, men hold føttene plantet på bakken.
