Lars Singsdal
Formann – FAKS Trondheim
Mens nordmenn går mot sommerferie, går resten av Europa mot valgurnene. Det skal velges et nytt EU-parlament i starten av juni, og valgkampanjene er nå i full sving. Selv om vi nordmenn ikke kan påvirke innad i EU, blir vi absolutt påvirket av det som skjer der. ACER og utenlandskablene, den fjerde energimarkedspakken, EU-godkjenning av biler og en rekke andre saker har gjort EUs makt og styre inngripende på en måte som i dag har betydelig innvirkning på den enkelte nordmann.
Når EU-parlamentet velges, stemmer Europas borgere på ett av sine nasjonale partier, og indirekte på én av EU-partigruppene de er en del av. Det er for øyeblikket syv av disse, pluss noen gruppeløse partier, så som ungarske Fidesz og den italienske Femstjernersbevegelsen. Ytterst på venstre finner vi The Left, som består av revolusjonære sosialistiske, kommunistiske og andre venstreradikale partier. Dette er en noe euroskeptisk blokk i likhet med SV og Rødt her i Norge. Dernest er det Socialists and Democrats (S&D), som innbefatter sosialistiske og sosialdemokratiske partier. The Greens er en gruppe som i utgangspunktet var mest opptatt av klima, men som i likhet med grønne partier i Norge og Sverige for lengst har prioritert økofeminisme, fri innvandring og lhbt-politikk minst like sterkt. Nærmere sentrum finner vi Renew, en liberal gruppe som henter mange av sine representanter fra partiet til den franske presidenten Emmanuel Macron. Renew er i likhet med S&D veldig positiv til et sterkere og mer sentralisert EU. Den ubestridt største gruppen er de liberalkonservative kristendemokratene i Det europeiske folkeparti, EPP, hvor vi f.eks. finner forhenværende kansler Angela Merkels CDU. De er ihuga EU-fans, og jobber aktivt for en mer ekspansiv og ‘integrert’ union.
Til sist finner vi på høyresiden en broket gjeng. Europeiske konservative og reformister, ECR er en konservativ gruppe med både en markedsliberal og nasjonalkonservativ fløy. Politikerne i ECR er dedikerte motstandere av en europeisk superstat, og jobber aktivt for å beskytte medlemslandenes selvråderett, uavhengighet og frihet. Til sist har vi den høyrepopulistiske gruppen, Identitet og demokrati, ID. På tross av å være suverent minst i antall medlemspartier, har de lenge ligget an til å bli den tredje største gruppen etter valget, bak lyseblå EPP og røde S&D. Det er fortsatt mulig at enten Renew eller ECR tar tredjeplass, men med store bidrag fra det franske Rassemblement national, tyske AfD, nederlandske PVV og Italias Lega, utgjør de en reell trussel mot EU-byråkratenes planer.
Det er mange brennhete saker på dagsordenen som skiller EUs toppledelse fra kontinentets arbeidere og middelklasse. Bondeopprøret har vært særlig aktuelt i det siste, og det er forårsaket av svært mange ulike faktorer, som økt utenlandsk konkurranse, karbonskatt, begrensning på bruk av kunstgjødsel, og mye mer. Også i sentrum for vårens valgkamp står EUs migrasjonspakt, som skal sikre grensekontroll og «fordele byrdene». Det skal innføres et felles asylsystem for hele Europa, og EU-kommisjonen har organisert byrdefordeling under den såkalte «solidaritetsmekanismen». I utgangspunktet er det rimelig og rett at land som Italia og Hellas, som utgjør en førstelinje for Europas grenser og tar mye av støyten, får assistanse. Til Italia ankommer en permanent strøm av lykkejegere, hovedsakelig unge menn fra det afrikanske kontinentet med hjelp fra profesjonelle smuglere; til Hellas en konstant strøm fra Midtøsten. Alt mens landene selv har slitt økonomisk gjennom tiår og Italias katastrofale fødselsrate har sunket ytterligere til 1,25. Å hjelpe disse økonomisk for å bygge gjerder, sende ut patruljebåter og ellers sikre Europas yttergrense gir mening.
Det er imidlertid en bakside ved migrasjonspakten som virkelig bør få alarmen til å gå av. EU vil pålegge medlemslandene å ta imot et gitt antall migranter, uavhengig av hva de respektive landenes befolkning gjennom demokratiske prosesser har gitt uttrykk for at de ønsker. I tilfelle de nekter, må de betale 20 000 euro per migrant, en uanstendig høy sum gitt det enorme antallet migranter som ledelsen i EU tidligere har vist seg villig til å gi asyl. Forståelig nok har dette fått alarmen til å gå i flere europeiske land, som enten unnlot å stemme for den endelige avtalen, eller stemte mot den. Samtlige Visegrad-land, anført av Viktor Orbans Ungarn og Donald Tusks Polen, unnlot å stemme den gjennom. Østerrike stemte også mot deler av pakten. Dens godkjenning ble nok derimot møtt med entusiasme i Hellas og Italia, som omsider vil få systematisk og koordinert hjelp fra EU. Samtidig unnlater pakten å gjøre det som på alle måter burde vært målet, nemlig å fjerne insentivet for å ta seg ulovlig til Europa.
Det må ikke misforståes: Alle EU-land bør hjelpe landene på «fronten», og økonomisk støtte dertil. Problemet er at store deler av Europa allerede sliter med omfattende kriminalitet og en allerede så stor andel ikke-vestlige at det fortrenger befolkningen, jfr. London som ifølge forrige census fra 2021 var 36,8 % britisk1, og har skyhøye bo-kostnader. Faktisk er vertsnasjonenes befolkninger mange steder allerede så undertallige at omvendt integrering har blitt normalt. Da får vi slike tilfeller som Ola Halvorsen fra Førstegangstjenesten illustrerer. Det bør derfor være åpenbart at økonomisk hjelp burde gå til å returnere migranter, hindre menneskesmugling og blokkere innfartsårene, ikke fordele dem rundt på et allerede overbelastet kontinent. Solidaritetsmekanismen er i virkeligheten et meget fint navn på systematisk anvendelse av tvang og utpressing.
Dersom EU innførte en pakt som for alvor satte ned foten og var bastante på at et endelig punktum skulle settes for utnyttelse av systemet, kunne situasjonen blitt en helt annen. Byer i Vest-Europa står overfor et samfunnsmessig forfall. Voldsforbrytelser, forsøpling, tyveri og tiggere har for lengst blitt en del av hverdagen i byer som Brussel, London og Paris. Norge har også gått over til å bli et samfunn hvor det ikke regnes som trygt for kvinner å gå hjem sent fra byen. Opptøyene som følge av Floyd-hendelsen sommeren 2020 spredde seg via sosiale medier til Europa og Norge, hvor politiet ved anledninger ble angrepet i Oslos gater, og fikk alt fra steiner til el-sparkesykler kastet etter seg.2 Dette viste hvor sårbare vi var blitt, og nesten fire år senere er veldig lite blitt gjort. Der EUs migrasjonspakt kunne snudd om på forfallet og gitt europeiske land det nødvendige pusterommet for å gjøre en kuvending, holdes det i stedet en stødig og kontrollert kurs mot lovløshet. En strengere pakt ville også tvunget prospektive migranter til å se på hvordan de kunne forbedre sitt eget hjemland, framfor å sette seg som mål å ta fordel av et fremmed lands suksess.
Da pakten var til avstemming møtte den følgelig sterk motstand fra både de konservative i ECR-gruppen og høyrepopulistene i ID av ovennevnte grunner. ECR-gruppen har uttalt at: «Strømmen av innvandrere vil fortsette så lenge det belønnes å ta seg ulovlig inn i EU». En lokkende virkning det vil ha på titalls, om ikke hundrevis av millioner langt fra våre grenser i lys av hvordan solidaritetsmekanismen fungerer. Samtidig sitter eurokratiske lyseblå i EPP, deres røde allierte i S&D og nyliberale Renew på kontrollen over EU-kommisjonen, som anses som den viktigste maktfaktoren i EU. Derfor er ECR og ID i opposisjon, samtidig som de er de eneste gruppene som står for å faktisk beskytte Europa mot migrantstrømmene, og er de eneste utenom The Left som aktivt arbeider for å opprettholde medlemslandenes suverenitet. Derfor er dette EU-valget absolutt et referendum. Det er et referendum om hvorvidt de viktigste avgjørelsene i Europa skal tas bak lukkede dører av kommissærer ingen har stemt på, eller lokalt i de ulike landene. Det er et referendum om hvorvidt medlemslandene kan forsvare seg når EU ikke klarer å gjøre det på deres vegne. Det er også et referendum om demokrati. Ett av målene til blant annet Renew-gruppen er å fjerne den nasjonale vetoretten, som for øyeblikket utgjør en sisteskanse for en rekke EU-land overfor de mest påtrengende av vedtakene i EU. Dersom eurokratene får viljen sin, vil retten til å bestemme over eget land og lokalsamfunn, retten til å produsere mat på mest hensiktsmessig vis, forsvare våre grenser, handle med hvem vi vil, og bestemme hvem som får bli norske borgere, bli tatt fra oss. Kort sagt forsvinner demokratiet vårt. Brussel vil ha siste ordet i alt, og gitt statusen på gatene der, er vi nok best skikket til å ta disse avgjørelsene selv her i Norge.
Så når Europa går for å stemme, vit at det påvirker deg og. Som Ronald Reagan sa: «Frihet er aldri mer enn en generasjon unna utryddelse.»
