Toryenes underlige død

Arne Holmstad

Redaktør for Føniks

Onsdag 22. mai kalte Storbritannias statsminister Rishi Sunak til et snarvalg som skal holdes den 4. juli, altså fra skrivende stund om cirka 4 uker. Den 44 år gamle mangemillionæren erklærte valgdatoen i klissvåt dress grunnet regnvær utenfor 10 Downing Street, og mye tyder på at Sunak kommer til å lede det britiske konservative partiet til et historisk dårlig nederlag.

Det vil kanskje vise seg noe profetisk med det at statsministeren valgte å holde ett av sine første møter i valgkampanjen den 24. mai ved Titanic Quarter i Belfast, like i nærheten av der Titanic ble bygd. I hele fjorten år har det konservative «Tory»-partiet styrt Storbritannia. Nå med fem statsministere, to monarker, en Brexit og en pandemi bak seg, kan det være verdt å spore partiets reise ved forankring i tre nøkkelsaker: ytringsfrihet, innvandring og økonomi.

Ytringsfrihet

I perioden det konservative partiet har styrt har strenge hatprat-lover blitt opprettholdt og utvidet, for eksempel «Hate Crime and Public Order Act» fra 2021 – sistnevnte lov ble først implementert i Skottland og deretter England og Wales. Disse lovene kriminaliserer ytringer som gir uttrykk for «hat» på bakgrunn av identitet, som kjønn, nasjonalitet, rase osv.

Etter hvilken standard noen form for kommunikasjon bedømmes som hatefullt er, og har under toryene forblitt, uklart. Det som derimot er klart, er myriadene av bisarre scenarier en slik diffus og bred lovgivning kan gi, som for eksempel arrestasjonen av Pro-Life-aktivisten Isabel Vaughan-Spruce i desember 2022 for å ha bedt i stillhet utenfor en abortklinikk i Birmingham.¹ Med over hundre tusen rapporterte hatkriminalitet-relaterte saker i året siden 2018/2019², er det også nærliggende å tro at unødvendige mengder politiressurser brukes på å etterforske noe som kan være så smålig som en anonym nettkommentar.

Innvandring og levekostnader

Siden 2010 har hundretusenvis av nye flyktninger og innvandrere kommet til Storbritannia årlig, en utvikling som nådde sitt historiske høydepunkt de siste to årene, med henholdsvis 1,1 millioner nyankomne i 2022³og 1,2 millioner nyankomne i 2023⁴. Alt dette til tross for at fra David Camerons 2010-kampanje lovte å få temmet innvandringen til titusen-talls. Folkeavstemningen om britisk EU-medlemskap i 2016, etterfulgt av Toryenes valgskred med 150 flere seter enn Labour i 2019, ledet an av statsminister Boris Johnson, kan sees på som videre seiere for den siden av britisk politikk som ønsker en mer restriktiv innvandringspolitikk. Dette har ikke latt seg oversette til faktisk politikk, til tross for at det er det det britiske folket har bedt om samtlige ganger de siste årene.

Levekostnader i Storbritannia har økt betraktelig de siste årene, deriblant pris på nødvendige varer som mat og energi. Nå er dette delvis resultater av covid-nedstengingene i 2020 og 2021, og den russisk-ukrainske krigen fra 2022, men et regjerende parti er ikke bare ansvarlig for den aktive politikken den søker ut, men bedømmes også etter hvordan den kan håndtere kriser som oppstår i regjeringsperioden. Og med økte skatter og en lønnsøkning som ikke har matchet kostnadsøkning, vil ikke et økonomisk argument være en livbøye for partiet heller. En økonomisk svekket middelklasse er nok en grunn til at det konservative partiet ikke har klart å bikke over 25% oppslutning i år så langt.⁵

Zero Seats

Tidligere i år lanserte den britiske forfatteren, YouTuberen og doktorgradsstipendiat Neema Parvini (Academic Agent på YouTube) kampanjen Zero Seats (Null Seter). Null-Seter-kampanjen består i å nekte det konservative partiet ett eneste sete, og kommer frem i et knippe klipte videosnutter, som kan sees her og her, der Rishi Sunak spesielt fremstår som en veik, keitete og verdensfjern leder.

Null-Seter-kampanjen handler ikke om at Dr Parvini ligger langt på venstresiden politisk, snarere tvert imot. Parvini, i likhet med hundretusener av andre briter føler seg fullstendig forrådt av toryene, som etter deres mening har regjert langt mer venstrevridd enn til og med Labour på sitt mest ekstreme. Dette er et poeng som trekkes frem som partiets «geniale plan» om å prøve å tape kommende valg så hardt som mulig i videosnuttene. Med drakoniske hatprat-lover, hemningsløs innvandringspolitikk, og stadig vanskeligere økonomisk situasjon for britisk arbeider- og middelklasse, er det ikke rart at folk rømmer partiet, enten det er velgere eller gamle travere som tidligere statsminister Liz Truss, som ikke stiller til gjenvalg i år.

Titanic eller Toryene på tur mot avgrunnen? Foto: Stöwer, Willy: «Titanic». Wikimedia commons

Mot avgrunnen?

For mange unge, deriblant meg, er toryene synonymt med britisk politikk, på samme måte som at tv-serien Top Gear, te, Windsor-familien og Harry Potter er synonymt med Storbritannia. Men Top Gear er over, og å støtte Toryene i dag kan føles noe liknende å se tv-serien, som på sitt høydepunkt var verdens mest populære, etter at den dynamiske trioen Jeremy Clarkson, Richard Hammond og James May forlot showet.

Om det konservative partiet er et skip på vei mot sitt isberg, eller om det er en popkulturell hit som har mistet gløden, kan være det samme, for resultatet og bildet forblir det samme. Toryene har ikke klart å drive konservativ politikk de siste 14 årene på de tre nøkkelsakene som burde ligge alle på britisk høyreside nært. I begynnelsen av juli kommer det konservative skipet til å synke, det er nåværende og tidligere ledelse i kabinen som har skylden og det hele kunne kanskje vært unngått – om man hadde holdt lovt rute og lagt om kraftig til styrbord i tide.