Odin Fredrik Rustad, latin- og gresk-student ved UiO
Med sine intellektuelle instinkter som syl stikker Nietzsche i mange ømme punkter i modernitetens begrep om hva som er «godt», og driller på til han har nådd frem til og rystet i hvert mest grunnleggende prinsipp med sine syrlig oppløsende og poetisk slagferdige sentenser. Dette er i virkeligheten hans «Fröliche Wissenschaft»: Å tilfredsstille sin intellektuelle blodlyst og spidde hver eneste vedtatte moralske sannhet for enhver selvmotsigelses pris. Men jeg skal forsøke å løye og drøye mine kritikker, og heller legge en mer broderlige side til, idet vi vil bestrebe oss på oppnå en plass i fellesskapet av «åndens vingefødte honningsamlere», slik Nietzsche uttrykker det, og heller fokusere på hva vi ennå og allikevel kan høste hjem fra kanskje den største prosakunstner som har levet.
Nietzsches store Nei til nyttefilosofien er utgangspunktet for Genealogien. Og på dette punkt har han ikke blitt tilstrekkelig anerkjent. Nietzsche forklarer hvordan nyttefilosofene beskriver et maskineri av menneskelige interaksjoner; et maskineri hvor resultatet av nyttige handlinger produserer ros, som igjen induserer nyttige handlinger – hvilket de oppgir som den hele og fulle forklaring på hvorfor ‘mekanismen’ eksisterer overhodet, uten noen form for direkte eller omskrivende nevnelse av hva som setter maskineriet i gang. Ved dette punkt griper Nietzsche saken an med begge never og beviser hvordan «godhet» umulig kan være en éndimensjonal mekanisme av nytte, hvor mennesket blott innehar rollen som hamster i hjulet. Nietzsche setter snarere mennesket og dets medfødte impulser i sentrum.
Det sentrale for Nietzsche er blodets nobilitet – livskraftens opprinnelse – og han anfører etymologiske argumenter som peker mot at dette er den primære og originale utgangspunkt for begrepsparet «god» og «dårlig», hvorav den senere generelle og mer abstrakte betydning er avledet. Jeg vil si at det Nietzsche i virkeligheten mener å vise til er hvordan sterke menns utvelgelse av vakre piker er en type og ifølge ham den opprinnelige situasjon hvori begrepet om det gode oppstår, hvor middelet styrke oppnår sitt mål og derved sin verdi. Det er et godt motargument mot nyttefilosofiens mekaniske definisjon, fordi det er kun mennesket qua menneske som er opphav til begjæret og handlingen, og behøver ingen utenomliggende tilskyndelse som ros eller nytte, på samme tid som at det er et «selvstendig gode» i den betydning at det ikke er noe man ønsker for å bytte til seg for noe annet. Det sprenger hele nyttefilosofien som vil plassere drivkreftene utenfor mennesket.
Slik det nemlig behager nyttefilosofene er alle moralske begreper bare å regne som tilstivnede begreper om ‘glemte’ nyttemotiver. Moralsk «rett og galt» oppstår bare som et resultat av at enkelte nyttige handlingsmønstre i forbenet vane ved abstraksjon blir frakoblet nyttemotivet og på den måte etterhvert oppfattet goder an sich. Dette gjør Nietzsche godt i å sløye ved buken. De presenterer livet og våre begreper om godt deri som det rene taskenspill, som et kunstig oppsatt skuespill vi har glemt at vi er uvitterlige deltagere og tilskuere til. Det er et vedvarende og tilsynelatende uopprotelig trekk ved det moderne vestlige mennesket at det i den grad ser noe forfalsket og uegentlig i det mest eiendommelig menneskelige, nemlig kultur og moral, eller sedelighet, som Nietzsche ofte betegner det.
Og det er morsomt hvordan de gjør dette! I den ene enden forestiller de seg «det naturlige (vill)mennesket». Men det er akkurat dette som fordømmer all eksisterende kultur og moral som oppstyltet staffasje, og derved gjør mennesket uendelig plastisk. Følgelig finnes det intet teknologisk inngrep mot mennesket man kan kalle en fortredelse. Villmennesket er teknologiens uinnskrenkede lisens.
Nietzsche har en instinktiv forståelse av modernismens togrenete natur. Nyttefilosofiens frikobling av nytte fra moral har ført til en form for hyperkapitalisme, et amoralsk pengevelde gjennom globalismens stivnakkede frimarkedsdogmatikk; og gjennom moralske ‘verdiers’ frikobling fra det menneskelig noble har man oppnådd verdier, som er ubesmittede likt med Marias unnfangelse. Det finnes dermed intet holdepunkt hvorutifra å kritisere dem. De er endegyldig sanne i sin egen eteriske ‘verdi’-sfære.
Moderniteten kjennetegnes av denne sammenvokste polaritet av rå kynisme og svevende varmluftsfraser til oppdrift for den progressivistiske ballong. Deres overfladisk sett usannsynlige innforlivenhet med hverandre bygger på troen på én felles grunnsetning: ‘intet bør fra er’; verden er en broket dynge materie, hvorfra som utgangspunkt ingen fordring, intet etisk bindende kan utledes. Våre ‘verdier’ er som Moses’ stentavler, ikke fra Gud, men skjenket av vår ‘frie fornuft’.
Og jo, det lyder kanskje ikke så galt – vi er fornuftige mennesker, er vi ikke? Hva Nietzsche imidlertid har klart for øye er hvordan dette begrepet om ‘fornuften for seg’ fører til og har gjennomført en omvending av alle verdier, hvor verdier ikke handler om verdsettelse, altså en bedømmelse og vurdering av det enkelte som derved avføder det generelle verdi-begrep, sånn sett at mennesket overfor virkeligheten er ute etter adekvate begreper, nei, med den frie fornufts tronebestigning får vi begreper – les: verdier – på leting etter en virkelighet; fremfor alt som vi vet: likhet.
Modernitetens arvesynd i Nietzsches optikk er det at «moraltarantellene» Kant og Rousseau fanget Fornuften i sitt nett, stang til med sin moralin-gift og vevet den sammen til ett med moralen. Til resultat slynger det seg en rød tråd gjennom moderne tid ved det at man i tiden som har fulgt forestiller seg ‘det gode’ som ukomplisert. Likhet er ikke noe mindre et ukomplisert og ubesmittet rent begrep enn tallet to er, og kjenner ikke noe begrep om overdrivelse, slik man med tradisjonelle dydsbegreper alltid kan drive dyd over til last. Men hvordan man i livets mangslungne situasjoner til forskjellige tider skal stadfeste akkurat det at man identifiserer seg med de rette verdiene er selvfølgelig langt fra klart – hvordan ville du forøvrig satt opp dagen for å vise din hengivenhet til tohetens godhet, eller mangfoldets godhet for å være mer aktuell?
Det progressive prosjekt er den ufortrødne fortsettelse av de såkalte filosofastenes, Kants og Rousseaus foretak: Det søker å gjøre fornuft og det moralsk gode til ett. Nietzsche spør dog:
«Men nå? Om det omvendte var sannhet? Hva da? Sett at der lå et nedgangstegn i det «gode», og likeledes en fare, en fristelse, en gift, et berusningsmiddel hvorigjennom nåtiden levde på bekostning av framtiden? Muligens mer behagelig og ufarlig, men også mindre storstilt, mer ynkelig?… Slik at nettopp moralen ble skyld i at menneskeslekten aldri nådde sin høyeste styrke og prakt. Slik at nettopp moralen ble farenes fare?…»
Hva kan bedre svare til og beskrive vår situasjon i dag enn «moralen som farenes fare»? Politikk basert på interesser har grovt sagt ikke eksistert siden annen verdenskrig, men ble erstattet med den ubesmittede moral – knefallet for USAs verdensherredømme var en måte på å fristille seg mer fra skitten geopolitikk til den fulle hengivelse til å danne verden i NGO-ideologiens bilde, som bringer med seg ‘verdienes tidsalder’. Det er denne vidt utbredte tro på moral løsrevet fra menneskenes interesser og nytte som har gjort at det styrende sjikt i alle vestlige land har kunnet handle i takt og samband, idet de på vegne av den høyere moral gang på gang har tilsidesatt demokratiet i folkeavstemninger om EUs maktforøkelse og importen av millioner av afrikanere og arabere til erstatning for vår lave fødselsrate.
Det som gjør seg gjeldende er en tro på «det gode», som fra et abstrakt plan fungerer ovenfra og ned. Motsetningen er en tro på det gode som et kontemplativt begrep; en refleksjon over hva alle de små enkelte goder peker henimot. De daglige dyder som ryddig-, nøysom-, foretaksom- og hensynsfullhet utgjør det mangfoldet av gode handlinger, som vi ved refleksjon forener i ett begrep: Det gode. Det gode er sånn sett noe vi stadig oppdager gjennom å leve aktive liv.
Dette er valøren av hva det vil si å være et moralsk vesen. Og når jeg beklager fraværet av politikk basert på interesser, mener jeg å forstå interesser som: våre interesser som moralske vesener; følgelig kreves en politikk som bygger opp om alle de enkelte dyder, og opprettholder vår moralske karakter.
Athenes formanende monolog til Telemakos i Odyséen om hvordan han bør ta i akt og reflektere over sin ungdoms styrke og hvilken far han slekter på er et eksempel på en kontemplativ og metafysisk tilnærming til det gode, og som dermed er nobel:
«Men når du vel har fått ordnet det slik, og allting er fullbragt, da må du drøfte i sjel og sinn med hver evne du eier, hvordan du enten med list eller åpenlyst kan ta av dage frierne her i din hall; ti med barnverk bør du ei fare. Ei er det sømmelig mer; ti du er ikke lenger en smågutt. Har du ei hørt hvilket glimrende ry den gjeve Orestes vant seg blant menn da han drepte til hevn hin lurende morder, drotten Aigistos som myrdet hans far, den herlige konge? Kjære, jeg ser du er velskapt og stor; så te deg da også modig og sterk for å vinne et navn blant kommende slekter.»
Det moralske her i å unngå vanslektning, å etterstrebe ikke å bli mindre mann en sin far er basert på en coming to grips med virkeligheten, ikke abstrakte ‘verdier’. Det er en form for moralsk selverkjennelse gjennom å ta overblikk over verden og se hvor ens ansvar og rolle ligger, det handler om det essensielt menneskelige, og det menneskelige først og fremst.
Noe Nietzsche overraskende nok ikke anfører er ordets etymologi: Den latinske variant mos likesom den greske νομος og norrøne siðr har som primær betydning sed og skikk; ordnede måter på å leve. Og dette, sed og skikk handler altså ikke, slik nyttefilosofene vil tenke, kun om et forstenet sediment av underbevissthetens affekter, skjønt det unektelig kan være et element, men likeså mye om en menneskelig vilje til å leve på en bestemt måte, en vilje til at verden skal se ut på en bestemt måte. Et bygårdsfellesskap eller barnas lokale fotballklubb er et resultat av nettopp en slik vilje, og er altså et moralsk fellesskap. Denne viljen til å presentere noe positivt til verden og sammen skape noe større er moralsk i positiv forstand. Det er sånn sett ikke fellesskap som skaper moral, slik nyttefilosofene og røde kontruktivister bilder seg, men moral som skaper fellesskap, og bygger på ikke abstrakte prinsipper eller slagord som «mangfold er vår styrke» eller «brorskap, likhet og frihet».
En fellesnevner for vår skisse av moralens innhold og betingelser er: styrke. Det er imot noe slikt Nietzsche tenderer, og det er ikke galt, sier jeg. Det er ikke makt og innflytelse, men styrke forstått som den fulle utvikling av individets kapasiteter til alle mulige former for styrke, være seg viljekraft, humør, det estetiske, fysiske eller intellektuelle. Dette er ikke presis hva Nietzsche sier, men hva vi kan få ut av ham ved konstruktiv bearbeidelse.
Å påstå at «nobelt» og «slett» er de eneste gyldige kategorier og at de mer abstrakte «god» og «dårlig», forstått som hva man i dag kaller verdier, bare er for gjøkunger å regne er avgjort å gå for langt. Hva Nietzsche imidlertid med rimelighet gjør rett i er å påpeke en uhelsebringende forskyvelse av disse begrepene, som fortrenger begrepet om det noble og slette, og har gjort oss språkløse overfor en avgjørende dimensjon av vårt som mennesker levde liv.
Om bare dét var den verste gjenvordighet ved denne fortrengelsen, var vi kanskje ikke så ille ute. I sin livslange kamp med sykdom var nok dette noe som trykket på Nietzsches sinn: Hva er vel gode verdier verdt uten styrke til å sette dem ut i live?
