Vemund Wik
Studerer fred og konflikt ved Bjørknes høyskole
Den væpnede konflikten mellom Armenia og Aserbajdsjan som blusset opp igjen høsten 2020, er ikke ny. Den er mer eller mindre evigvarende. Bakenforliggende årsaker er konkurrerende demografi, der armenere og aserbajdsjanere strides om kontroll over grenseområdene mellom de to landene. Det sentrale spørsmålet er hvem som skal ha herredømmet over Nagorno-Karabakh, et viktig kulturelt og historisk område for både Aserbajdsjan og Armenia. Også Russland har tilknytning til området, noe som avdekkes i språket: Det foretrukne armenske navnet er Artasak, mens Nagorno og Karabakh er russiske og aserbajdsjanske navn.
Folkerettslig sett har Aserbajdsjan rett til territoriet, men dette bestrides fra armensk hold. For å forstå hvorfor, må årsakene til konflikten utdypes.
Konfliktårsakene
I mange hundre år har Nagorno-Karabakh skiftet mellom aserbajdsjansk og armensk dominans. Til tider har hele regionen vært under fremmede makters kontroll. Området har vært en slagmark for religiøse og kulturelle motsetninger, islam og kristendommen har kjempet om relevans i denne korsveien i Sør-Kaukasus hvor Europa møter Midtøsten. Volden har tidvis vært ekstrem; massemord og etnisk rensning er ikke ukjent i denne delen av verden. I høstens væpnede konflikt har krigsforbrytelser hovedsakelig blitt begått av væpnede styrker under Aserbajdsjans kontroll. Syriske opprørsgrupper som ikke er kjent for å opprettholde humanitærrettens prinsipper, har ved hjelp av Tyrkia blitt sendt inn i konflikten på Aserbajdsjans side. Men beskyldningene om krigsforbrytelser går begge veier.
En viktig årsak til konflikten i nyere tid, er at Josef Stalin i 1921 overførte Nagorno-Karabakh til Aserbajdsjan. Da ble Nagorno-Karabakh etablert som en autonom region med en armensk etnisk majoritet under den aserbajdsjanske sosialistiske republikk. Som to sovjetrepublikker evnet Armenia og Aserbajdsjan å opprettholde tilstrekkelig fredelige relasjoner med hverandre selv om spørsmålet om grenseområdene ikke var avgjort.
Da Sovjetunionen kollapset, forsvant reguleringen av området, og volden mellom etniske armenere og aserbajdsjanere eksploderte på nytt da den autonome regionen Nagorno-Karabakh fremmet ønske om å bli en del av Armenia. Det ble krig som endte i 1994 med etableringen av en våpenhvile fremforhandlet av Russland. Armenske separatister lyktes da med å etablere en de facto uavhengig stat som fikk navnet Artasak. Resultatet ble at Karabakh og en rekke omliggende områder havnet under armensk kontroll. Sivilbefolkningen led under konflikten, spesielt de etniske armenerne og aserbajdsjanere i Nagorno-Karabakh. Rundt 30 000 mennesker ble drept. Konflikten førte til demografiske endringer fordi armenere flyktet fra Aserbajdsjan og aserbajdsjanere fra Armenia og armenskholdte territorier. Armenia ble beskyldt for etnisk rensning og andre krigsforbrytelser.
Endring i status quo
Etter 1990-tallet endret styrkeforholdene seg, da Aserbajdsjan fikk økte inntekter fra olje- og gassutvinning og gode relasjoner til Tyrkia. Med en større statskasse ble det mulig å ruste opp de militære styrkene og ta i bruk ny avansert teknologi, i stor grad anskaffet fra Tyrkia. En tilsvarende opprustning har ikke vært mulig for Armenia til tross for omfattende militærhjelp fra Russland, som mer eller mindre står som garantist for Armenias eksistens og nasjonale sikkerhet gjennom en militær union. Relasjonen til Armenia har vært viktig for Moskva fordi det muliggjør russisk innflytelse i regionen. Dette ble synlig da Armenia i 2013 kunne velge mellom å etablere økonomiske bånd til EU eller inngå i en russiskledet tollunion. Etter omfattende russisk press valgte Armenia sistnevnte.
For Aserbajdsjan har relasjonen med Tyrkia ikke vært like sentral, men likevel viktig for transport av aserbajdsjansk olje og gass til Tyrkia gjennom et omfattende nettverk av ledninger som omgår Armenia. Tyrkia har en tett allianse med Aserbajdsjan som muliggjør tyrkiske regionale maktambisjoner, tydelig uttrykt gjennom Tyrkias involvering i Libya, Syria og på aserbajdsjansk side i høstens konflikt mellom Armenia og Aserbajdsjan.
Med denne endringen av maktbalansen mellom Armenia og Aserbajdsjan, gikk Armenia fra å ha delvis kontroll over situasjonen til å stå svakt. Aserbajdsjan iverksatte offensiven mot Armenia i september 2020 fordi de hadde fått en sterkere posisjon. Med et arsenal av avanserte våpen kjøpt fra Tyrkia og Israel kunne status quo endres.
Ny form for krigføring?
Selv om den væpnede konflikten ble utkjempet ved bruk av tradisjonelle militære midler som artilleri, infanteri og stridsvogner, representerer den en utvikling i moderne krigføring grunnet omfattende bruk av droneteknologi og annen avansert våpenteknologi. Både russiske, tyrkiske, israelske og lokalt designede ubemannede luftfarkoster (droner) og missiler har blitt brukt til overvåkning og engasjering. Aserbajdsjan lyktes i å begrense armenske styrkers handlingsrom ved å oppnå luftherredømme og dominere kampene gjennom omfattende bruk av ubemannede droner som tok ut et betydelig antall stridsvogner og reduserte bakkestyrkenes bevegelsesfrihet.
Bruken av denne teknologien kan gi en pekepinn på hvordan fremtidens konflikter vil se ut. Mangel på kortholdsluftvern utviklet til å ta ut små ubemannede farkoster i luftrommet, er noe militære beslutningstagere må ta høyde for fremover. Et tilgjengelig marked der droner kan anskaffes relativt billig representerer utfordringer for militære styrker.
Resultat
Så langt har forsoning mellom de to konfliktpartene ikke bidratt til en løsning på de underliggende årsakene. Den skjøre våpenhvilen som nå er etablert, skaper ikke grobunn for varig fred. Tyrkia og Russland viser ingen tegn på å redusere rivaliseringen seg imellom, og spenningen mellom armenere og aserbajdsjanere er heller ikke redusert. De armenske klagemålene kan på nytt motivere til armensk aggresjon, ettersom Armenia ble tvunget til å overgi områder vunnet etter fredsavtalen fra 1994. Artasak har imidlertid ikke falt under aserbajdsjansk kontroll. Intet tilsier at beslutningstagerne i Aserbajdsjan er ferdig med Armenia med det første.
Området er i en tilstand av kald krig, og det skal ikke mye til før den blir varm. Det er fare for at væpnet konflikt på nytt bryter ut i korsveien der Europa møter Midtøsten og kristendommen kjemper om relevans mot islam.
