J.K. Baltzersen
Samfunnsdebattant, forfatter og redaktør av debattboken/antologien Grunnlov og frihet: turtelduer eller erkefiender? Baltzersen har holdt flere foredrag om demokrati i Norge og utlandet. Han har vært i riksradio med et forslag om å heve stemmerettsalderen til 25.
«Many forms of Government have been tried, and will be tried in this world of sin and woe. No one pretends that democracy is perfect or all-wise. Indeed, it has been said that democracy is the worst form of Government except all those other forms that have been tried from time to time […]»
Winston S. Churchill, House of Commons, 11. november 1947
Vi kjenner det så godt, dictumet fra Winston Churchill om demokrati som den minst dårlige styreform. Vår historie med Churchill begynner på tampen av dronning Victorias regjeringstid, en dronning med lite til overs for demokrati. Fjernsynsserien Victoria eksemplifiserer denne holdningen ved Lord Melbournes svar til Dronningen: «Public opinion is not known for its logic, Ma’am.» Churchill blir valgt inn i det britiske parlamentet for de konservative i år 1900 og drar på en foredragsturné der han møter blant andre Mark Twain.
Et berømt sitats historie
Den virkelige historien om utvikling av demokratiet med Churchill som aktør begynner et tiår senere. Da er det noen år siden Churchills første partibytte, fra de konservative til de liberale. Den store konstitusjonelle saken i det britiske riket er det som skal bli kjent som Parliament Act 1911, en konstitusjonell endring som vingeklipper Overhuset. Fra før har Overhuset absolutt veto, men blir nå redusert til å få utsettende veto i to år. I budsjettsaker får ikke adelskammeret gripe inn i det hele tatt, mens absolutt veto mot utvidelse av parlamentsperioden beholdes. Samtidig blir maksimaltiden mellom valg redusert fra syv til fem år. Churchill står på den progressive siden til støtte for vingeklippingen.
Flere årtier senere står Churchill på nytt og holder innlegg i Underhuset. Han har for lengst byttet parti igjen og representerer nå de konservative. Han har vært krigsstatsminister i en konflikt der det liberale demokrati har stått mot den totalitære nazismen. En ny krig, en kald krig, er ved sin begynnelse: en konflikt der det liberale demokrati står mot den totalitære kommunismen, i den spesielt brutale stalinistiske perioden.
Det er i et innlegg den 11. november 1947 at det berømte sitatet faller om demokrati som ille bortsett fra alle andre styreformer vi har forsøkt. Gitt den krigen som nettopp ligger bak den vestlige sivilisasjon og verden forøvrig, og den kalde krigen som ligger foran dem, bør det ikke være overraskende at noen slike ord om demokrati erklæres. Vi bør ikke glemme den konteksten, ei heller at det er en demokratisk valgt politiker som ytrer ordene på en av de fremste demokratiske arenaer i verden. Kritisk refleksjon om demokrati har neppe noen sterk tendens til å være særlig fremtredende der. Allikevel har dictumet fått en status som nærmest et trylleformular for å stanse all demokratikritikk.
Ironisk nok er de berømte ordene fra et innlegg Churchill holder som konservativ opposisjonsleder mot en ytterligere vingeklipping1 av Overhuset, ved at utsettende veto reduseres til ett år. I de flestes øyne vil dette fremstå som en demokratiserende endring. Og dictumet skriver seg altså fra motstand til dette!
I det påfølgende året, 1948, kommer første bind av Churchills verk om den annen verdenskrig ut. Bindet handler om opptakten og vier mye oppmerksomhet til den første verdenskrig. Her gir Churchill lovord til det habsburgske riket, ikke akkurat kjent for å være noe moderne demokrati. Han sammenligner også fredsslutningen når Napoleonskrigene er omme og massenes rop om hevn ved den første verdenskrigs ende. Aristokratenes fredsordning blir sammenlignet med de demokratiske politikeres, og det er aristokratene som trekker det lengste strået. I denne sammenligningen er det tydeligvis ikke det moderne demokrati som er det minst ille.2
Best tross alt?
Det er flere problemer med dictumets churchillske opphav. Kan det allikevel være at det er mye sannhet i uttrykket? Det må da være gode grunner til at utsagnet har fått den statusen det har fått?
Da må vi først definere hva vi mener med demokrati, et ord blant de mest misbrukte i den politiske terminologien. Det kan også være greit å skille mellom liberalt demokrati og demokrati. Demokrati er flertallsstyre med politisk likhet blant borgerne. Liberalt demokrati er demokrati modifisert med liberale elementer eller tradisjoner. Man kan si at liberalt demokrati er en blanding av – eller kompromiss mellom – liberalisme og demokrati. Ofte ser vi i den offentlige samtale en mangel på evne til å skille mellom liberalt demokrati og demokrati; man bruker ordet demokrati som om det underforstått skulle bety liberalt demokrati.
I utgangspunktet er ikke individuelle rettigheter eller rettsstat del av demokratibegrepet. Det bør allikevel være et visst slingringsmonn, for man trenger et visst minstemål av beskyttelse mot vilkårlighet for å sikre reelt frie valg til folkevalgte organer. Kan man f.eks. ha reelt frie valg dersom man ikke har ytringsfrihet? Eller hvis man ikke har uavhengige domstoler for å beskytte mot vilkårlig behandling av opposisjonelle? Allikevel er det viktig å ha et strengt skille mellom det liberale og det demokratiske, for hvis det blir veldig utsklidende, vet vi ikke hva vi snakker om, og da blir også diskusjon vanskelig.
Er ikke det liberale demokrati den mest vellykkede styreform i menneskenes historie? Er det ikke det systemet som har gitt absolutt mest frihet noensinne? Hvorfor skulle det være noen grunn til å være skeptisk?
Montesquieu hadde dette å si om demokrati:
[I]n democracies the people seem to act almost as they please, this sort of government has been deemed the most free, and the power of the people has been confounded with their liberty.
Nettopp, folkets makt forveksles med dets frihet. Det er blant det moderne liberale demokratis største problemer, om ikke det største.
Demokrati legitimerer stor stat
Flere politiske filosofer og tenkere har vært inne på dette. Alexis de Tocqueville i sitt verk om demokrati i Amerika fryktet det moderne demokratis despoti. Hans senere landsmann Bertrand de Jouvenel (On Power; Sovereignty) skrev om hvordan motmakter er blitt bygget ned av det fremvoksende demokrati. Den østerrikske økonomen Friedrich August von Hayek berører også dette temaet såvidt i The Road to Serfdom og mer utdypende i The Constitution of Liberty og Law, Legislation and Liberty. Von Hayek opplyser at ingen europeisk monark før absolutismen hevdet absolutt suverenitet, mens det var med det moderne demokrati denne suvereniteten virkelig fikk aksept. Von Hayek foretrakk selv demokrati fremfor ikke-demokrati, men i et foredrag i Sydney i Australia i 1976 innrømmet han at han heller ville ha et begrenset ikke-demokrati enn et ubegrenset demokrati.
Når statsmakten er basert på vår alles suverenitet, senker vi vår motstand mot statsmakten. Illusjonen om at vi er ett med staten, «staten er oss», gjør at vi tror at vi ikke trenger beskyttelse mot den. Da vokser statsmakten i styrke og omfang. Vi ser dette blant annet i vår tillit til staten. Det finnes fortsatt skepsis og motstand, men vi ser en ganske stor aksept for at staten blant annet overvåker oss og bestyrer pengesystemet.
Vi ser det også i en sammenligning av dagens norske samfunn med samfunnet på grunnlovstilblivelsens tid. Idag står Grunnloven som statens høyeste (positive) lov; intet kan være i strid med den. I 1814 hadde man i tillegg til statens positive lov naturretten som en betydelig faktor; statens virksomhet og lover kunne hverken være i strid med Grunnloven eller naturretten. Eirik Holmøyvik (Maktfordeling og 1814) nevner naturrettens posisjon som en av årsakene til at Grunnloven opprinnelig ikke fikk en fullstendig menneskerettighetskatalog.
Men hvorfor er det liberale demokrati så vellykket?3 Vi ser to hovedårsaker til det, og begge årsakene ligger i kompromisset mellom det liberale og det demokratiske.
For det første er det de liberale tradisjoner som gjør det liberale demokrati vellykket, ikke demokrati i seg selv. Disse liberale tradisjoner er først og fremst individuelle rettigheter og rettsstaten. Francis Fukuyama har påpekt at den katolske kirkes uavhengighet av den verdslige statsmakt har vært en viktig kilde for vestlig nomokrati (lovenes styre). Thomas Woods (How the Catholic Church Built Western Civilization) har forklart hvordan Kirken utviklet lov. Vi har vennet oss til i nyere tid at lov er statens egne positive lover den forholdsvis enkelt selv kan endre. Det har ikke vært slik til alle tider og på alle steder. Det moderne demokrati har brutt ned noen av skrankene mot statsmakten. Kirken var en slik skranke.
Mange har flotte idealer om hvor begrenset flertallsstyret skal være. De færreste – om noen – er tross alt tilhengere av null grenser for flertallsmakten. Spørsmålet er hvor grensen skal gå. Problemet er at flertallsmaktens tyngde ofte er sterkere enn de flotte prinsippene om grensene. I tillegg til at prinsippene ofte ikke går langt nok.
Det er viktig å skille mellom konseptene demokrati som statsmaktslegitimerende og flertallsdiktatur, selvom de i noen grad henger sammen. Den store staten legitimert av demokrati er ikke nødvendigvis et flertallsdiktatur. Det er formelt sett flertallets representanter i et representativt demokrati som har makten, men valgordningen kan gjøre at det ikke alltid er velgerflertallet som har flertallet i organene. Allikevel er legitimeringen av statsmakten et adskilt fenomen fra et eventuelt flertallsdiktatur. Et demokrati kan legitimere et svært inngripende byråkrati, uten at det nødvendigvis har støtte hos et flertall.
Dersom en mektig byråkratisk stat har styrket seg, mens andre institusjoner er svekket, og individet står alene mot den, er det lett å se hvem som vinner i den kampen.
Det gode kompromiss?
For det andre ligger suksessen i selve kompromisset. Vi har historisk sett konflikter med dem som har stått utenfor (velger-)makten. Ved å inkludere dem har man tatt konfliktene inn i det parlamentariske system for å finne kompromisser der. Da har man redusert konfliktnivået, i det minste av de klart åpne, tydelig ufredelige konfliktene. Spesielt for moderne samfunn4 er det viktig at man har fredelige prosedyrer for maktskifte. Ikke-fredelige måter å gjøre dette på kan få svært negative konsekvenser, noe vi har fått en smakebit av med opptøyene i USA, spesielt siden George-Floyd-hendelsen i mai 2020 – og med opprøret i januar 2021 i Washington. Jeg har selv hatt den tvilsomme glede av å oppleve et kuppforsøk som innbygger i en afrikansk ettpartistat.
Men nettopp i kompromisset mellom det liberale og det demokratiske ligger faren at det liberale kommer på vikende front.5 Er det liberale demokrati liberalt (i betydningen frihetsgivende) nok? Er det frihet nok når staten beslaglegger 60-70 % av din inntekt, i noen tilfeller en enda høyere andel? Er det statsbegrensning nok når myndighetene beslaglegger ditt hus for å gi eiendommen til en privat næringsutvikler (f.eks. Kelo-saken i Connecticut, USA)? 6 7
Skal vi være generøse, kan vi si at vi er på god vei mot de Tocquevilles nye despoti. Skal vi være strengere, kan vi si at vi er kommet dit for lengst. Demokratiteoretikeren Robert Dahl kritiserer de Tocqueville ved å påpeke at det er diktaturer som gir ufrihet og mangel på rettigheter, mens når demokrati blir gjenreist, blir friheten og rettighetene gjenreist. Dette blir for enkelt. Det er mange likhetstrekk mellom moderne diktaturer og moderne demokratier.
Blant andre har historikeren Frank Dikötter sagt at det moderne diktatur er et barn av det moderne demokrati. Moderne diktaturer ønsker støtte fra massene og avholder jevnlige valg. Førdemokratiske statsformer ga oss mange av de tradisjoner som er en del av det moderne liberale demokrati. På vesentlige områder var førdemokratiske samfunn friere enn de samfunnene vi har i vår tid. Demokrati omtales nokså ofte i samfunnsdebatten som flertallsdiktatur. Allikevel har introduksjonsbøker i statsvidenskap frekkhetens nådegave nok til å bruke den falske dikotomien mellom diktatur og demokrati. Vi får håpe at ikke alle studenter mangler all kritisk tenkning når de får slikt servert.
Det finnes ingen folkevilje. Kun individuelle enkeltpersoner har vilje. Condorcets paradoks viser at det ikke finnes noen objektiv måte å avgjøre et valg på for en folkemengde dersom det finnes fler enn to alternativer. Politiske kommentatorer fremstiller velgerne som rasjonelt tenkende personer, men det rasjonelle i velgernes valg blir ofte overvurdert. Problemene og skyggesidene ved demokrati er mange.
Under FAKS’ store debattmøte 29. oktober 2020 i anledning det amerikanske valget uttalte Michael Tetzschner at demokrati ikke var feilfritt, men korrigerer sine feil. Det er en sannhet med modifikasjoner. Den store, vidtrekkende, omfattende staten har ennå til gode å bli korrigert i de nevnte egenskapene. I boken The Confidence Trap skriver Cambridge-professor David Runciman at demokratier har god evne til å komme seg fra kriser, men ikke så god evne til læring for å unngå nye for fremtiden.
Demokratisk ansvarlighet
Demokrati nevnes ofte som en form for ansvarliggjøring. Lovgiverne er politisk ansvarlige overfor velgerne i valg. Når parlamentarismen ble innført i konstitusjonelle monarkier, fikk man enda en ansvarliggjøring. Det interessante er at parlamentarismen gjør at regjeringsmedlemmer kan måtte gå for hva som helst, til og med for å ha sokkene på vrangen (søkt, men i teorien er det slik). I stortingssalen er politikerne politisk ansvarlige, men uten ethvert juridisk ansvar. Et byggeprosjekt drives uansvarlig, og stortingspresidenten må gå. Når det begås ordinær sløsing via vedtak i stortingssalen, er alt såre vel. Idet Trond Giske sammen med sine regjeringskolleger råder Kronprinsregenten til å gi fullmakt til å bombe et nordafrikansk land tilbake til steinalderen, synes det å være greit. Med hans tafsing skal han bannlyses fra politikken. Ingen av delene er greit, men det burde ikke være noen tvil om hva som er verst. Slik vi ser, er det så som så med denne ansvarliggjøringen.
Politikerne kan kastes av velgerne, noe som kanskje fungerer bedre med enkeltmannskretser enn ved listevalg med forholdstallsvalg. Men hva med velgerne? Hvor ansvarlige er de? På det klassiske sveitsiske folketorv må borgeren se inn i øynene dem han er med på å fatte vedtak overfor. I det moderne massedemokrati er hemmelig valg opphøyet til en menneskerett. Hemmelig valg har sine fordeler, men den fullstendige anonymitet medfører også full ansvarsfrihet for konsekvensene av velgermassens akkumulerte valg medborgerne som individer må bære. At den enkelte stemme betyr lite i den store sammenheng, bidrar også på flere måter til uansvarlighet, mens den kollektive beslutning har høyst reelle konsekvenser.
Hva er løsningen?
Men er ikke dette å gråte over minst hundre år gammel spilt melk? Hva hjelper det? Og hva er alternativet?
Hvis vi f.eks. ser på vår tids ønsker om mer demokratisering, kanskje spesielt ønsker om mer direkte demokrati, sammenstilt med hvordan folk «leker politi» i koronasituasjonen både på sosiale medier og i det offentlige rom, viser det at demokratikritikk og teorier om pøbelvelde neppe er irrelevant i vår tid. Samfunnet kan fortsatt bli mer demokratisk, og det er tegn i tiden som tyder på at det ikke nødvendigvis er noen god idé.
Det er ofte en god idé å ha løsninger – eller ihvertfall begynnende løsninger – når man har en problembeskrivelse. Det er imidlertid viktig å ha i mente at mye av samfunnets problemløsning foregår ved at noen beskriver et problem og andre kommer med en løsning. Samfunnet løser sine problemer i fellesskap gjennom de mange relasjoner som finnes i samfunnet. Da er det alltid nyttig å lufte problemer, selv uten egen løsning. Det moderne demokratis problemer er et viktig tema, og vi må ikke la det dysses ned av krav om løsninger og alternativer.
Når det er sagt, finnes det løsningsorientering. F.A. von Hayek foreslo at den lovgivende forsamling skulle velges av og blant 45-åringer for 15 år, slik at 1/15 ble byttet ut hvert år, og slik at forsamlingen da besto av folk i alderen 45-60 år. Begrunnelsen var at 45-åringer har godt med erfaring, men fortsatt har en fremtid foran seg. Man kan generelt sette opp stemmerettsalderen istedenfor det stadige jaget efter en redusert stemmerettsalder.
Men det er vanskelig å snu utviklingen, og det er heller ikke en annen tid vi ønsker tilbake. Det nye vil kunne ha elementer fra en eldre tid, men den gamle tiden vil ikke komme tilbake. Siden det er vanskelig å snu utviklingen, er det viktig å bevare det vi har som er godt. De europeiske fyrstedømmene, Liechtenstein og Monaco, er det som i vår tid ligger nærmest de førdemokratiske styreformene. Det er derfor grunnleggende å bevare disse.
Det aller viktigste første trinn generelt er å kvitte oss med forgudingen av flertallsstyret. Det er akseptert å snakke om negative sider ved demokrati, men det skal alltid følge med et forbehold om at alt annet er verre. Guden Demos hører hjemme på idéhistoriens skraphaug. Ikke minst fortjener Churchills berømte dictum en nyansering.
Det er absolutt ikke sikkert at løsningen på problemene med demokrati er enda mere demokrati.
Det kan bli verre
Vi bør imidlertid vokte oss for hva vi ønsker oss. Revolusjoner fører sjelden noe godt med seg. Historien er full av eksempler på at omveltninger gjør forholdene verre. Den franske revolusjonen skulle befri oss fra det gamle regimet, men ga oss et terrorvelde og Napoleons kriger. På lengre sikt har vi også fått et regime som på et vis er mer inngripende. Første verdenskrig ryddet unna den gamle europeiske orden, men ga oss kriser i mellomkrigstiden, Lenin, Stalin og Hitler. Den har også gitt problemer på lengre sikt med et amerikansk militærhegemoni, som synes å ha problemer med ikke å føre korstog for Woodrow Wilsons slagord «make the world safe for democracy», korstog som oftest har vært mislykket.
Vi har et stykke igjen til den beskrivelsen den britiske historiker A.J.P. Taylor ga om den lovlydige engelskmann som kunne leve sitt liv stort sett uten å ha med staten å gjøre. At vi ikke er der, er også noe den første verdenskrig ga oss.
Det som erstatter det liberale demokrati, kan vi godt komme til å like enda mindre. Skal vi dømme fra historien, er det store muligheter for at det blir verre. Samtidig går ikke spredningen av «demokrati og frihet» så veldig knirkefritt. Den arabiske vårens forhåpninger kokte bort. Da almen stemmerett ble presset på Rhodesia, ble det hverken særlig liberalt eller særlig demokratisk.
Liberalt demokrati har endel godt i seg, men mye er oppskrytt. Vi trenger ikke å fortelle en pyntet historie om liberalt demokrati. Edmund Burke fortalte oss at konstitusjoner ikke blir laget, men vokser frem. Det gir en sterk advarsel mot å tro at vi kan designe noe alternativ. Samtidig viser det oss at et designet flertallsstyre som den ene løsningen for menneskeheten er et blindspor. For at noe bedre skal kunne utvikle seg organisk må vi ha en bevissthet om det gode i det vi har, har hatt og kan få. En slik bevissthet vil være god å ha når det liberale demokrati tar slutt.
Den amerikanske forfatteren Samuel Langhorne Clemens, kjent som Mark Twain, uttalte om den amerikanske kongressen at den er den eneste kriminelle klasse i USA. Det lyder unektelig ganske kynisk, og spesielt upassende i disse opprørstider, men det virker samtidig mer realistisk enn forgudingen av demokrati, en avgudsdyrkelse som må forkastes. Det er absolutt ikke slik at alt annet vi har prøvd er verre. Der tar Churchill feil.
Noter
1 Dette blir vedtatt lov som Parliament Act 1949, en utvidelse av Parliament Act 1911.
2 Mens Churchill holder på å utgi sitt seksbindsverk om den annen verdenskrig, blir han tildelt Nobels litteraturpris. Ryktene vil ha det til at det er dette verket han i hovedsak får prisen for, men komitéens vurderinger tyder på noe annet.
3 Vi ser en stor materiell suksess. Hvis vi sammenligner liberale demokratier med Stalins og Hitlers regimer, og Nord-Korea og flere andre moderne diktaturer, er det åpenbart at liberale demokratier er vellykkede både materielt og frihetlig sett. Det er denne relative velykketheten vi drøfter her. Vi må selvsagt ikke overvurdere suksessen, men det er viktig å erkjenne at det er en betydelig vellykkethet.
4 Vi er i vår tid både med store befolkningsmengder mer avhengig av arbeidsdelingen og med nyere militærteknologi ekstra utsatt.
5 På engelsk kunne vi sagt: «in the compromise lies the danger that liberty is compromised», men kompromittert har en snevrere betydning på norsk, og dermed forsvinner ordspillet i oversettelsen.
6 Dramatisert som filmen Little Pink House.
7 På den annen side ser vi tendenser til postmodernistisk omdefinering av eldgamle institusjoner (eks.: ekteskapet) i frihetens navn. Dette er et omfattende tema. Det har sitt frihetsaspekt, men er også et eksempel på at den allmektige gud Demos omdefinerer det gamle på en måte eneveldige monarker var langt mer begrenset i. En slik allmektighet kan svært lett bli et tveegget sverd for friheten; det er ikke gitt at den skarpeste eggen fremmer friheten.
