Kjetil Willoch
Lærer
White Fragility dømmer individualismen, fargeblindheten og etterkrigsliberalismen til døden.
Da woke-bølgen skyllet over Vesten tidlig i sommer, gikk Robin DiAngelo fra å være en obskur forfatter innen et perifert felt, til å bli nevnt i verdens mest innflytelsesrike aviser. Hennes bok White Fragility gikk til topps på New York Times’ bestselgerliste1 og ble anbefalt til norske lesere i VG under tittelen «Rasisme-opprøret: Her er bøkene du kan lese nå!»
Man kan si svært mye om denne boken, som fyller i underkant av 200 sider og fremstår som en slags håndbok fordi den oppsummerer det meste av den nye, progressive ideologien om rase på en kondensert og lettlest måte. På det grunnlaget er den vel verdt å lese, for denne ideologien blir stadig mer utbredt.
Andre, for eksempel Minerva, har kommentert før meg at boken anser rasisme som en allestedsnærværende, nesten metafysisk størrelse, og at den «dyrker ubehaget».2 En anmeldelse på siden New Discourses påpeker at boken bryter med prinsippet om falsifiserbarhet, ettersom den definerer en benektelse av rasisme som rasisme – anklagen om rasisme er altså sann per definisjon.3
Farvel til den klassiske antirasismen
Det som slår meg mest, er hvordan boken målbærer en total, nådeløs og kompromissløs fordømmelse av det vi kan kalle «klassisk antirasisme», eventuelt «liberal individualisme». Med det mener jeg hva alle mennesker som lever i dag ble fortalt på skolen da de var barn, og som alle i det gode selskap mente frem til ca. 2018. Det kan grovt oppsummeres som:
- Ikke generaliser, generaliseringer er dårlige
- Ikke ha fordommer
- Ikke sett noen i bås
- Prøv å behandle alle som et individ
- Diskriminer aldri noen utifra omstendigheter de ikke kan noe for
Ovenstående prinsipper var ansett som moralsk høyverdige, og ble prist og forkynt i nesten alt av TV-serier på 90-tallet. De var spesielt knyttet opp mot venstresiden, som ville påstå at de virkelig store utfordringene vi står overfor, er at vi ikke forstår at alle er like. Dersom vi blir kvitt fordommer og generaliseringer om innvandrere, raser, homofile, kvinner etc., vil vi forstå at de ikke er forskjellige fra oss, og vi vil omsider oppnå et rettferdig samfunn. Dette blir gjerne oppsummert som ønsket om å være «fargeblind».
Generaliseringer i høysetet
Robin DiAngelo kjøper ikke denne forståelsen. Hun avfeier den, river den ned og hopper på liket. Første indikasjon kommer allerede i kapittel 1:
For many white people, the mere title of this book will cause resistance because I am breaking a cardinal rule of individualism—I am generalizing. I am proceeding as if I could know anything about someone just because the person is white.
Hun fortsetter:
As a sociologist, I am quite comfortable generalizing; social life is patterned and predictable in measurable ways.
Disse setningene er, i sin enkelthet, uimotsigelige. Når man snakker om grupper, kan man fremsette en rekke generaliseringer basert på statistikk: De er gjennomsnittlig x cm høye, y år gamle, tjener z kr i året, har en IQ på n … Mye av moderne debatt er hemmet av en frykt for å generalisere om saker og konsepter som kan oppfattes sårende eller dømmende. På det punktet har faktisk DiAngelo helt rett.
I Norge er «innvandringsregnskapet» et opplagt eksempel på dette. Vi har regnet ut at innvandrere fra visse land koster (eller tjener inn) en viss sum penger, hvilket er en generalisering av mennesker med en viss bakgrunn. Konseptet ble kritisert kraftig i sin tid, men for å omformulere DiAngelo: Verden viser mønstre og er forutsigbar på målbare måter. Vi må se på mønstrene like mye som individene for å forstå den.
Men man må selvfølgelig passe seg for å gå for langt. I kapittel 2 siterer DiAngelo bifallende en bok kalt «The Racial Contract» av Charles W. Mills. Den siterte teksten hevder intet mindre enn at:
Both globally and within particular nation states, then, white people, Europeans and their descendants, continue to benefit from the Racial Contract, which creates a world in their cultural image, political states differentially favoring their interests, an economy structured around the racial exploitation of others, and a moral psychology . . . skewed consciously or unconsciously toward privileging them, taking the status quo of differing racial entitlement as normatively legitimate, and not to be investigated further.
DiAngelo er åpenbart enig; hun utdyper at konseptet refereres til som «white supremacy» i hennes akademiske kretser.
At hver eneste europeiske person, uansett om vedkommende lever i et land som har vært kolonimakt eller koloni – som de baltiske landene – skal innlemmes i en eneste stor «rasekontrakt», lyder så ekstremt at det er vanskelig å fatte. Ideen om at en hel folkegruppe er delaktig i en konspirasjon, har ofte blitt brukt som et skrekkeksempel på overgeneralisering. DiAngelo innlemmer like gjerne alle europeiske folkegrupper i konspirasjonen.
Merk videre at DiAngelo ikke er konsistent i sin vilje til å anvende generaliseringer. Hun er for eksempel ikke særlig interessert i å undersøke kriminalitetsstatistikk, til tross for at dette kanskje er den viktigste faktoren i problemstillingene hun kommenterer vedrørende boligsegregering og fengsling.
Umuligheten av et fargeblindt samfunn
Boken forkaster totalt ideen om et fargeblindt samfunn. I kapittelet «anti-blackness» omtales fargeblindhet som en «ideology of racism», altså en av rasismens ideologier, likesom individualisme. I kapittel 2 hevdes det at «we cannot study any sociopolitical system without addressing how that system is mediated by race» (min uthevning).
Ikke bare det, men det er insisteringen på å være fargeblind som beskytter rasismen, mener hun. I kapittelet «The Good/Bad Binary», nevnes spesielt påstanden «focusing on race is what divides us» som en feilaktig påstand som beskytter rasismen mot granskning. Påstandene «race has nothing to do with it» og «I was taught to treat everyone the same», anser hun for å være gale på generelt grunnlag, siden det er umulig å behandle folk 100 prosent likt og uten fordommer. Derfor, mener DiAngelo, er det like greit å ikke late som – eller engang forsøke. Disse idealene gjør ifølge henne ingenting annet enn å avslutte samtalen og beskytte den som utøver rasisme fra kritikk.
Ikke prøv å være upartisk en gang
DiAngelo deler mange historier i boken, alle fra sin egen virksomhet, og de fleste omhandler en sta hvit person som bare nekter å forstå sannhetsgehalten i DiAngelos ideologiske utspill. En ting hun også fordømmer er retningslinjene hun ofte ser i organisasjoner som skal jobbe med tillit, spesielt i spørsmål om inkludering. I kapittel 10 fordømmer hun følgende retningslinjer som utilstrekkelige og kontraproduktive:
- Ikke døm andre («Don’t judge») – avfeies som meningsløs, ettersom det er umulig for noen å avstå helt fra å dømme
- Ikke anta ting om andre («Don’t make assumptions») – avfeies som meningsløs på samme grunnlag
- Anta gode intensjoner – ettersom det er mulig for en person å såre noen ved et uhell, vil vi risikere at noen sårer noen (rasemessig) og ikke får reaksjoner på det, fordi vi antar at intensjonen er god
- Respekt – respekt er ikke veldefinert, og siden hvite oppfatninger om hva som er respektabelt kan avvike fra andres, skaper dette et «fiendtlig miljø» for fargede mennesker
Den klassiske antirasismen så på seg selv som en slags forlengelse av grunnleggende god folkeskikk: På samme måte som man ikke skal dømme eller anta ting om andre på et personlig plan, kjempet de klassiske antirasistene for at samme prinsipper skulle gjelde på et juridisk og kollektivt plan, og de ville forsøke å spre disse holdningene i befolkningen. DiAngelo går inn for helt andre retningslinjer i et tydelig brudd med tradisjonen.
En utfordring til den «våkne» venstresiden
Dersom vi aksepterer DiAngelos påstander, har vi forkastet hele det liberale antirasistiske prosjekt ca. 1950-2020. Vi må akseptere at alt vi trodde om dette, og nesten alt som ble skrevet om det inntil nylig, ikke bare er feil, men ofte rasistisk. Vi må være med på at trossetningene vi trodde var moralsk gode, som å behandle alle likt og ikke få det til å handle om rase, rett og slett er gale.
Formålet med denne anmeldelsen er å kaste lys på hva «White Fragility» egentlig sier, ikke å tilbakevise påstandene. Men jeg har en utfordring til alle de som promoterer eller oppsnakker denne boken: Jeg vil be dere skissere et samfunn som har akseptert DiAngelos påstander. Hva lærer barna på skolen, hva sier loven om likebehandling, og hvordan skal innvandrere behandles i et samfunn som ikke tror at alle er like? Er det i det hele tatt mulig å bygge et harmonisk samfunn på slike prinsipper?
Noter
1 Her må merkes at rangeringen på New York Times’ bestselgerliste ikke har noe å gjøre med hvor mange bøker som selges. De ble saksøkt for dette, og avisen argumenterte deretter for at listen er et «editorial product» og ikke uttrykk for hvilke bøker som faktisk selger mest.
2 White Fragility er antirasistisk McCarthyisme. Ivar Bu Larssen.
3 5 Reasons the Book “White Fragility” is Shallow and Destructive.Anne Bailey. https://newdiscourses.com/2020/06/5-reasons-book-white-fragility-shallow-destructive/
