Asle Toje
Jeg foreleser i USA en tre–fire ganger i året og opplever nesten hver gang at konservative studenter gjemmer seg som homofile i en 1960-tallspastisj – i halvmørket utenfor forelesningssalen ber de om å få noen ord under fire øyne etter forelesningen. De er redde, for hva er ikke alltid klart – redde for å få dårligere karakterer, redde for å anklages for hatsnakk, redde for å miste sjansen med motsatt kjønn. Når jeg spør om de har eksempler på slik forfølgelse, får jeg det aldri. Bortsett fra at alle vet at å gå med en Trump-caps vil øke risikoen for å bli utsatt for uprovosert vold.
Midt i alt snakket om mangfold og toleranse er universitetene blitt stadig mer ensartede når det kommer til den eneste typen mangfold som faktisk betyr noe ved et universitet: meningsmangfold. Psykologiprofessor Jonathan Haidt påpeker en interessant trend: Forholdet mellom professorene med sympatier sentrum-venstre og sentrum-høyre ved amerikanske universitetene var om lag 2:1 ved midten av 1990-tallet, i 2011 hadde ubalansen vokst til 11:1. Disse tallene inkluderer alle fagfelt, inkludert tannlege- og ingeniørstudier. Innen fagkretser hvor politisk grunnsyn kan påvirke analysemodell og fokus – som humaniora og samfunnsvitenskap – har forholdet vokst til mellom 17:1 og 60:1 i samme periode.
Dette gjør amerikanske universiteter mer ideologisk homogene – mens de i det ytre feirer mangfold. Det finnes ikke lignende målinger for norske universiteter, men det er lite som tyder på at mangfoldet er større her. Ny forskning viser at vår tids studenter er både mer venstrevridde og mer fiendtlig innstilt til ytringsfrihet enn foregående generasjoner. Forskere fra University of California, Los Angeles (UCLA) intervjuet 141 189 førsteårsstudenter ved 200 universiteter rundt om i landet. Konklusjon: Viljen til å forby ytringer studentene finner støtende, er tiltagende.
Universitetet er blitt frihavn for identitetspolitikkens offermentalitet og et sjokkerende innskrenket syn på kunnskap. I dag hevder enkelte at innsikt er så avhengig av avsenders kjønn og rase at alt pensum må «avkolonialiseres». De samme folkene hevder samtidig at kjønn og rase er flytende kategorier som ikke finnes i objektiv forstand.
Erfaringene viser hvordan ideologisk forblindet forskning kun kan triumfere i akademiske fagmiljøer der de som kommer med motforestillinger, er kuet eller fordrevet. Det er derfor tapet av intellektuelt mangfold er så urovekkende: De konservative utgjør en viktig del av universitetenes immunsystem. I debatten om «avkolonisering av akademia» var det den lille skaren av konservative professorer som nok en gang fylket seg og sto imot.
Hva som kan skje den dagen da alle konservative er borte eller tier, ser vi ved «det røde» universitetet i Göteborg: Kjønnsstudiene kolonialiserte alle andre fagkretser med krav om at alt måtte sees i et kjønnsperspektiv. I tillegg til å
fordumme det svenske ordskiftet ga dette universitetet oss en berømmelig studie om lagring av atomavfall «i et kjønnsperspektiv». Mens alle synes å være enige om at vestlige samfunn opplever polarisering, er det ennå liten vilje til å se den rollen universitetene har spilt i å drive frem denne polariseringen. Det ville vært rart om institusjoner som systematisk rekrutterer i den ene halvdelen av befolkningen, på sikt kunne bevare tilliten i hele befolkningen. Dette er kanskje konteksten for at opinionen i mange land har «fått nok av eksperter», slik den britiske ministeren Michael Gove
berømmelig uttrykte det.
Prosessen mot førsteamanuensis Øyvind Eikrem ved NTNU, er et forstemmende hjemlig eksempel. Eikrem lot seg intervjue av nettavisen Resett hvor han ytret mainstream-perspektiver som vi kjenner fra forskere som Paul Collier med flere. For dette ble han truet av sin egen fakultetsledelse og hundset av radikale studenter som mente han burde miste jobben for sine meningers skyld. Universitetsledelsen ga Eikrem lunken støtte først etter at flere aviser på lederplass hadde støttet akademikeren. Det falt ikke universitetet inn å forsvare den frie forskningen før journalistene hadde gjort det.
Den enkleste måten å signalisere at noen er uønsket ved en institusjon på, er å la være å beskytte dem når de utsettes for forfølgelse. Dette har historien lært norske samer, det vet homofile og det vet kommunistene. Det er vondt å bli utsatt for grove anklager og oppleve at ingen kommer deg til unnsetning. To av USAs toneangivende konservative
professorer, Christopher Layne og Niall Ferguson, ga begge opp universitetsundervisning i fjor. Begge klaget på
en lummer intoleranse som har fått vokse frem. Det viste seg at unntaket fra ytringsfriheten for såkalt «hatsnakk»
er blitt et våpen. Unntaket der rasistiske eller sexistiske ytringer ansees som «uakseptable», fører til at ulike grupper
bestreber seg for å stemple stadig flere ytringer som rasistiske eller sexistiske. Det er rasistisk å kritisere klesplagg og det er sexistisk å argumentere mot abort.
Jonathan Haidt viser i sin forskning at folk på venstresiden ofte er mer fordomsfulle mot folk på høyresiden enn vice versa. Jo lenger til venstre man kommer, jo større er viljen til å tillegge de konservative holdninger de ikke har, for eksempel at det er greit å pine dyr. Dissonansen kommer, ifølge Haidt, av at konservative har mer fasetterte moralske univers enn venstreliberale. Naturligvis vil universitetet insistere på at det absolutt ikke er slik, at de anser seg selv å være forbilledlig mangfoldige. Men problemet er at det ikke er majoriteten som avgjør dette, det er minoriteten. For tiden ser det ut til at universitetene gjør sitt beste for å nekte seg selv tilgang til halvparten av talentene i samfunnet.
Opprinnelig publisert i Morgenbladet 18. desember 2018. Gjengitt med forfatterens tillatelse.
