Nadan C. Dervoz,
Styremedlem i Trondheim Senterparti
Torsdag 29. januar i år gikk Senterpartiet ut av koalisjonen med Arbeiderpartiet. 11,5 år med rødgrønn koalisjon over to regjeringer er nå historie, partene gikk hvert til sitt. Hva som blir veien videre for de to partiene er fortsatt uvisst, men begge partier har grupperinger som er passelig fornøyd med utfallet i slutten av januar.
Hvordan endte en av de, om ikke det mest tradisjonelle partiet på Stortinget, opp sammen med Arbeiderpartiet, de liberale sosialdemokratene i Norge? Og hvorfor går Senterpartiet ut av dette samarbeidet nå?
Bondepartiet var i mellomkrigstiden konservativt. Fra og med deltakelsen i Syse-regjeringen som bestod av Høyre, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti fra 1989 til 1990, begynte Senterpartiets ferd sakte, men sikkert fra den borgerlige folden inn i den sosialdemokratiske.
90-tallet: Fra Syse til sentrumskameratene med episk EU-kamp imellom EU-kampen i 1994 var i stor grad definerende for landet og for mange politiske miljøer i årene som kom. Avstemningen 28. november 1994 viste flertall på 52,2% for nei-siden. På ja-siden var Høyre det klart sterkeste ja-partiet, i Arbeiderpartiet var ledelsen og store deler av partiapparatet for, men med en skeptisk grasrot.
Utover 1990 ble det i Syse-regjeringen uenigheter mellom Høyre og Senterpartiet om EØS-avtaler. Senterpartiet nektet å godta endringer i industrikonsesjonsloven og loven om finansinstitusjoner. Høyre ville ikke ha noe snakk om noe ultimatum, og 29. oktober 1990 var det foreløpig siste gang Senterpartiet var i regjering med et «blått» parti, altså på høyresiden.
Neste gang Senterpartiet befant seg i regjering var det med sentrumskameratene. To konservative partier møtte et liberalt og utformet en politisk plattform på et sentristisk grunnlag. Senterpartiet var fortsatt betydelig, men gikk drastisk tilbake fra rekorden i stortingsvalget i 1993 på 16,7% og nest flest mandater på Stortinget. KrF var stort og enkelt å ha med å gjøre for Senterpartiet. Venstre med Lars Sponheim var fortsatt bygde-Venstre.
Kontraintuitivt: Arbeiderpartiet «konservativt», Sp i samarbeid med Ap og SV Med en ledelse som var innstilt på strategisk samarbeid med sosialdemokratene i Ap og sosialistene i SV, på grunn av motstand mot markedsliberale reformer, distriktspolitikk, og at spørsmålet om EU var i fryseboksen, gikk Senterpartiet for første gang til regjering med venstresiden i norsk politikk.
Bevegelsen inn mot venstresiden kunne oppfattes som kontraintuitiv, men Ap under Stoltenberg viste seg å være hakket strengere på innvandring og integrering enn Høyre og kunne i større grad stoles på i spørsmålet om EU/EØS, samt vis a vis trusselen om å restrukturere landbrukssektoren til en “unorsk” struktur. Dessuten hadde SV sine egne “venstrekonservative” enkeltpersoner som var opptatt av landbruket og holdt Norge unna EU og EØS, men på andre premisser. Disse problemstillingene var ikke viktige hos ordinær norsk høyreside (vel og merke sett bort fra Fremskrittspartiet) slik høyresiden framstod utover 90- og begynnelsen på av 2000-tallet. Sakte men sikkert opp gjennom etterkrigstiden og inn i oljealderen hadde Senterpartiet transformert seg fra et parti som var mildt skeptisk til staten og statlig intervensjon til å bli et av de største pådriverne for subsidier til landbruket, havnæringene og distrikts-Norge generelt. Høyresiden, og spesielt aksen urban-Høyre kombinert med den mest liberalistiske fløyen av FrP, ble en naturlig motstander.
Under Stoltenbergs ledelse ble det ført en økonomisk politikk i det store og hele som Senterpartiet kunne gå god for, med et konservativt og tradisjonalistisk tilsnitt; tæring etter næring, oljevirksomheten ble prioritert, landbruket ble prioritert, men også offentlig sektor og reformer i denne.
Senterpartiet ble i likhet med sin andre sosialistiske koalisjonspartner SV «spist opp» i regjering av Ap, og hadde to mindre sterke ledere etter hverandre. I 2013 gjorde partiet et av sine dårligste stortingsvalg noensinne med 5,5 prosents oppslutning. Deretter fulgte krangel og en kort ørkenvandring, inntil Trygve Slagsvold Vedum tok over som leder i 2014. Umiddelbart i det kommende kommune- og fylkestingsvalget høsten 2015 gjorde partiet det bedre og deretter fulgte upopulære saker fra Solberg-regjeringen som perler på snor til at Senterpartiet gjorde et sterkt stortingsvalg i 2017. Etter covid-19 pandemien tapte den mest «blå» regjeringen i Norges historie, som fikk minimalt med konservative seiere, til en sentrum-venstre-regjering som av visse ble hyllet som i utgangspunktet mer konservativ.
Omstart – reaksjon på Solbergs sentralisering, oljepengesløseri og New Public Management Underveis i opposisjon hadde Senterpartiet tatt tydelige steg i konservativ retning i retorikk og delvis i politikk. Det gamle sentrumskameraderiet var der ikke lenger. KrF var blitt et knøttlite parti skadet av striden om retningsvalg (Sp prøvde å få KrF over på rødgrønn side), og Venstre og Senterpartiet kunne ikke lenger tåle hverandre.
Disse to gamle sentrumskameratene har nå i en del år vært på stikk motsatt side i mange tunge politiske spørsmål, som distriktenes betydning, forholdet til norsk industri og naturvern (samt bruk av naturen) versus moderne klimavern. Høyre ble enda mer liberalt under Erna, bygde-Venstre forvitret, mens FrP gikk over i ørkenvandring etter deres avgang fra Solbergregjeringen og slikket sine sår. Veien lå åpen for Senterpartiet og Arbeiderpartiet. Sentrum-venstre-regjeringen ble til gjennom forhandlinger på Hurdalsjøen hotell.
Hurdalsplattformen og regjeringen Støre Sentrum-venstre-regjeringen høsten 2021 ble til av to parti som følte de stod forholdsvis nær hverandre, særlig på grunn av to partiledere med god personkjemi tross ganske ulike politiske ryggmarksreflekser.
Hurdalsplattformen fredet EU-spørsmålet inntil videre og Senterpartiet fikk god uttelling for sin politikk i regjering. En stor fordel var også åtte statsråder, som gjorde at partiet fikk sette preg på sine tradisjonelle saksfelt som nevnte landbruket, men også distrikter, samferdsel, forsvaret, kystregionene m.m. Men en skal ikke glemme at i visse deler av Arbeiderpartiet (ofte rundt Oslo) og i Senterpartiet (de som lener mot «blåsida») er det skepsis til det tette samarbeidet Sp-Ap. I visse kretser i Ap anser man Senterpartiet som bakstreverske og litt skumle, lett usiviliserte luringer, mens i visse kretser av Senterpartiet ser (deler av) Ap ut som enda et nyliberalt EU-parti på linje med Høyre. Samt med en rest av tidligere tiders skepsis mot “de røde” som var latent i Bondepartiet og etter krigen.
Stortingets vedtak om tilslutning til energi-samarbeidet ACER høsten 2018, gjorde at Senterpartiet etter hvert skulle få en annen sak knyttet til suverenitet på dagsordenen. Under Solberg-regjeringen ble det godkjent og bygget flere kraftkabler til utlandet, spesielt over Nordsjøen til kontinentet og Storbritannia. Stoltenberg advarte i sin tid om frislipp av krafteksport. Flere av disse kablene hadde stor kapasitet for utveksling og ifølge markedsteori vil prisen på en vare som er lik i to markeder og flyter fritt mellom dem, gradvis utjevnes mot prisnivået i det største markedet dersom det er prisforskjeller mellom dem. Europa har samlet sett en etterspørsel som var langt over det som Norge kunne være «batteri» for. Mellom starten på covid-19 pandemien og mot den første delen av Støres regjeringstid ble dette en stor og betent politisk sak; kraftpriser. Det hadde vel historisk aldri vært så volatile priser på strøm (kraft) i Norge før. Snart ble dette en nasjonalkonservativ sak av første prioritet og en hodepine for et parti med suverenitet som mantra.
Energipolitikk kom ikke på dagsordenen i Støre-regjeringens første periode, men etterhvert befestet det seg en tydelig retorikk i Senterpartiet om at «vi må ha nasjonal kontroll på krafta». Dette kom gjennom lokallag og fylkesårsmøter opp til landsmøtene. Underveis fikk Senterpartiet mye kjeft for tiltaksløshet av gjerdesittere, høyresiden og politiske kommentatorer. Elektrifisering av sokkelen og havvind begynte man å snakke om på grasrotnivå, og kjernekraft ble blant grasrota og Senterungdommen stadig oftere nevnt.
Slitasje og ultimatum-sak – det å kunne se velgerne i øynene En liten krets av mennesker rundt Vedum og Støre visste før jul i fjor at saken kunne komme på bordet på nyåret. Når den likevel kom opp ble det oppfattet som et dolkestøt av Senterpartiet – partiet ble satt i sjakk og måtte se seg nødt til å fratre. Senterpartiet hadde en pakt med sine velgere; for å kunne se dem i øynene ved neste korsvei måtte partiet stå beinhardt på sitt nei til EU og EØS. Dersom Senterpartiet så mye som antydet å inngå kompromiss på det som direkte angår norsk suverenitet, hadde partiet mistet ansikt nærmest permanent. Målingene inn mot jul 2024 var svært dårlige, både for Senterpartiet og for Arbeiderpartiet. Nå kunne man ikke gå på akkord med egne kjernevelgere og gjerdesittere.
Det er vanskelig å si definitivt hva som er rotårsaken til at Ap og Støre velger å ta dette nå før valget i 2025, men partienes syn på energipolitikken har etter hvert kommet i strid med hverandre – mye grunnet tilknytningen til kontinentet som Ap ønsker, samt deres kompromisser med såkalt klimapolitikk. I praksis ble det to syn som ikke var mulig å forene. Som gode hestehandlere visste senterpartistene på Stortinget hvilken vei det skulle gå og valgte å gå ut av regjeringen torsdag 29. januar. Dette var noen dager etter at mange årsmøter ble holdt i ulike lokallag. Senterpartiet fikk aldri noe forståelse eller sympati fra hovedstadsmedia, men ble beskyldt for å torpedere regjeringen Støre. Visse eksterne aktører vil jo si at det var et rent strategisk brudd, da både Senterpartiet og spesielt Arbeiderpartiet fikk et “boost” av koalisjonens fall. Både med tanke på dag-til-dag partibarometre, men også at hvert parti kunne rendyrke sin egen politikk og sine primærstandpunkter, har begge partiene kommet naturlig styrket fra bruddet.
Bruddet og veien videre Bruddet var varslet, men ryddig. Men det førte til stort stressnivå i stortingsgruppen. Sp har en vippeposisjon i Stortinget med sine 28 representanter og kan kjøre slalåm i Stortinget hvis de vil. Vi kan forvente mer politikk og kraftigere retorikk på energisuverenitet. Ap vil ikke få det lett tross foreløpig eufori med statsmannen og økonomen Stoltenberg tilbake, attpåtil som finansminister. Dette er angivelig den nest viktigste posisjonen i en regjering, som Senterpartiets leder hadde i de foregående år. Høyre på stortingsnivå har vært og fortsetter å være svært vanskelig å samarbeide med for Senterpartiet – da Høyre har i stor grad enda mer EU-vennlig energipolitikk enn Arbeiderpartiet, og på en rekke andre områder kolliderer de enda mer med Sp sine primærstandpunkt. En ny akse av EU-skeptiske og energisuvernistiske partier er i ferd med å etablere seg.
Mange vil hevde at historikken til Senterpartiet og før det igjen Bondepartiet, viser at partiet tydelig hører til på borgerlig eller rettere sagt på borgerlig-konservativ side. Men kompleksiteten i saker og problemstillinger gjennom norsk politisk historie vil derimot vise oss at dette er lettere sagt enn gjort – de politiske skillelinjene har siden 1990-tallet fått flere akser og mange problemstillinger finnes ikke lenger i en lineær høyre-venstre-akse.
Valgene av Trump i USA, Brexit i Storbritannia, fremgang for både «høyrepopulister» og «venstrepopulister» samtidig i mange vestlige land tydeliggjør at dagens politiske dynamikk ikke bare er å finne langs én enkelt akse.
Stortingsvalget i september 2025 vil bli spennende fra et konservativt ståsted. De som tror Senterpartiet vil automatisk hoppe over streken til koalisjon med FrP og Høyre har en overfladisk kjennskap til konfliktlinjene. Konservatisme i Norge er ikke kun på høyresiden.
