/

Hvordan ikke være konservativ

Sivert Thomas Ellingsen
Doktorgradsstipendiat ved Baylor University
Medgrunnleger og fhv. nestleder av FAKS Oslo


Noen politiske ideologier er ganske enkle å definere. Selv om det så klart finnes uenighet rundt detaljene, er det liten tvil om at sosialismen (i bred forstand) handler om fellesskap og økonomisk rettferdighet, mens liberalismen (i bred forstand) handler om individuell frihet og begrenset statsmakt. Vi konservative er ikke fullt så heldige. Ikke at vi mangler teorier om hvilke politiske idealer konservative setter høyest. Tvert imot: Problemet er at «alle» vil finne opp hjulet på nytt og bygge konservatismen opp fra bunnen av. Dette er ikke bra for FAKS og Føniks: Det er umulig å forklare eller forsvare et verdensbilde som du ikke kjenner påstandsinnholdet i, og enhver politisk forening blir et diffust supperåd om den regner alle og ingen som meningsfeller. Og som jeg skal vise her, skjuler det seg fatale feil i minst ett utbredt bilde av hva konservatismen er.

Det jeg sikter til, er tanken om at konservatismen fundamentalt handler om å ville beholde ting som de er. Ordet «konservatisme» kommer tross alt av det latinske conservare (bevare), og det er opplagt at noen former for konservatisme handler om å ville bevare status quo. Å ha et konservativt temperament, er for eksempel å være en person som liker forutsigbarhet og gamle rutiner. Dessuten synes denne «status quo-definisjonen» å passe godt med det enkelte konservative politiske tenkere har sagt. En av disse, briten Michael Oakeshott, skriver at å være konservativ «is to prefer the familiar to the unknown, to prefer the tried to the untried, fact to mystery, the actual to the possible, the limited to the unbounded, the near to the distant, th esufficient to the superabundant, the convenient to the perfect, present laughter to utopian bliss.»

Status quo-definisjonen har flere problemer, men det største er trolig at den ikke stemmer overens med det vi intuitivt vet om hvilken politikk og hvilke personer som er og ikke er konservative. Under den kalde krigen snakket man noen ganger om «konservative i Kreml», altså de i den sovjetiske makteliten som var imot liberaliserende reformer. De konservative i Kreml var muligens konservative i en løs forstand av ordet, men de ville nok ha truffet få meningsfeller på et gjennomsnittlig FAKS-møte. Altså: Ikke alle som omfattes av status quo-definisjonen er konservative. På den annen side stemmer det heller ikke at alle konservative omfattes av status quo-definisjonen. I tiden etter den franske revolusjon, ville franske konservative alt annet enn å bevare det eksisterende, revolusjonære franske regimet. Allikevel er det ingen tvil om at disse tenkerne – tenkere som Joseph de Maistre og Louis de Bonald – var erkekonservative. Status quo-definisjonen er altså både for snever og for bred: Et ønske om å bevare status quo er hverken tilstrekkelig eller nødvendig for å kunne regnes som konservativ.

Heldigvis har vi et mer troverdig alternativ til status quo-definisjonen. Ifølge denne definisjonen – kall den naturdefinisjonen – er en konservativ en person som mener at det finnes en naturlig moralsk orden. Denne definisjonen er jeg heller ikke den første til å foreslå. Den konservative amerikanske skribenten Russell Kirk skrev at den konservative «believes that there exists an enduring moral order. That order is made for man, and man is made for it: human nature is a constant, and moral truths are permanent.» Den tyske økonomen og filosofen Hans-Hermann Hoppe, definerer på sin side en konservativ som «someone who believes in the existence of a natural order, a natural state of affairs which corresponds to the nature of things; of nature and man.»

Dette høres litt ullent ut så langt, så jeg foreslår at vi utbroderer det på denne måten: En konservativ er en som mener at det finnes en uforanderlig og politisk normativ menneskenatur. I klartekst: En konservativ er en person som mener at mange viktige fakta om hva slags politiske fellesskap vi lager og hvordan vi oppfører oss som medlemmer av disse fellesskapene, er naturgitte; at det er lite vi kan (og kanskje lite vi bør) gjøre med det; og at dette legger viktige føringer for hvordan vi bør drive politikk. Det er rom for uenighet konservative imellom om nøyaktig hva slags føringer menneskenaturen legger for politikken. Noen mener at føringene utelukkende er negative og realpolitiske – at menneskenaturens ufullkommenhet begrenser hva slags politiske programmer det er praktisk mulig å gjennomføre. De fleste tilsynelatende status quo-«konservative», inkludert Oakeshott, er nok egentlig av denne skolen.

Andre konservative går inn under en mer naturrettslig tradisjon, gjerne inspirert av Aristoteles’ etikk og politikk, og mener at føringene også er positive og idealpolitiske. For denne gruppen bestemmer vår natur hva som er godt for oss, inkludert hva som er moralsk godt for oss. Og siden menneskenaturen bestemmer hva som er godt for enkeltmennesket, bestemmer den også innholdet i det felles gode, siden det felles gode utgår fra hva som er godt for fellesskapets enkeltmedlemmer. Videre: Siden politikkens mål (i hvert fall ifølge dette synet) nettopp er å ivareta det felles gode, medfører dette at menneskenaturen ikke bare gir oss innsikt i hvilken politikk det er mulig å gjennomføre, men også hvilken politikk som i prinsippet er den beste, hvilke idealer fellesskapet burde strebe etter. Dermed går denne naturrettslige formen for konservatisme også imot en liberal tradisjon der grunntanken er at staten bør være moralsk nøytral – at den ikke bør bygges på en bestemt «oppfatning om det gode», men kun fungere som en garantist for hvert enkeltmenneskes rett til å leve ut sin egen oppfatning. De fleste «reaksjonære» konservative, inkludert de kontrarevolusjonære franskmennene jeg nevnte over, er nok av denne skolen. I tillegg til å legge føringer for hvordan vi burde innordne samfunnet, legger menneskenaturen også føringer for hvordan vi pleier å faktisk organisere samfunnet. Så lenge ingenting forhindrer oss fra å gjøre det, vil vi vanligvis lage politiske fellesskap som passer med vår natur. En stat som prøver å politisk ville bort naturgitte fakta, er tross alt sjelden særlig levedyktig. Derfor mener konservative at tradisjoner er en viktig pekepinn for hvordan vi bør innordne samfunnet, siden de gir uttrykk for hvordan våre forfedre løste det samme problemet, som igjen vanligvis vil gjenspeile den politisk normative menneskenaturen. Kort sagt, tradisjoner er de dødes demokrati. Det er nok denne innsikten status quo-definisjonen mislykket forsøker å sette ord på. Forsøket er mislykket fordi det er temmelig åpenbart at et ønske om å bevare tradisjoner ikke alltid er ensbetydende med et ønske om å bevare dagens orden. Under den kinesiske kulturrevolusjonen, ville for eksempel ønsket om å beskytte det tradisjonelle Kina og ønsket om å beskytte status quo i Maos Kina ikke bare vært forskjellige, men diametralt motsatte.

Naturdefinisjonen gjør noen viktige forskjeller. For det første åpner den for en konservatisme som er motkulturell og systemkritisk – kort sagt, imot status quo. Godt er det, for som FAKS-medlem Kjetil Willoch påpekte i en Universitas-kronikk i fjor, handler vårt arbeid ofte om å gi et forum til politisk ukorrekte ytringer som var helt ukontroversielle for bare noen få år siden. Som jeg nevnte tidligere, åpner den dessuten for en konservatisme som er grunnleggende kritisk til den moderne liberalismen. Dette er også som det burde være. Konservative og liberale allierte seg mot en felles fiende under den kalde krigen, og konservative la lokk på sin kritikk av den nyliberale markedstenkningen. Det er ingen god grunn til at venstresiden fortsatt skulle ha monopol på denne kritikken i dag, en mannsalder etter at det røde flagget over Kreml ble senket for siste gang. Og det er ingen grunn til at konservative skulle like det bestående bare fordi det er det bestående. Om vi gjør det, risikerer vi å forveksle dagens aske med gårsdagens – og morgendagens – Fugl Føniks.