Christoffer Døhlen
Studerer til bachelor i samfunnsøkonomi, UiO
Den moderne velferdsstaten svekker det organiske samfunnet og undergraver de sosiale båndene mellom mennesker. Den har absorbert flere og flere oppgaver som tradisjonelt har vært gitt mer lokale og sivile institusjoner, som familien, lokalbefolkning, kirke og lauger. Hvis man ønsker sterke samfunnsbånd og bevaring av tradisjoner, bør velferdsstaten erstattes med alternativer.
Velferdsstaten er en av de institusjonene som best representerer det moderne, vestlige samfunnet. I løpet av de siste femti årene har stater over hele den vestlige verden betydelig ekspandert sine sosiale utgifter i form av trygdeordninger, offentlig pensjon, skattefinansiert utdanning og helsevesen. I dag er dette offentlige ansvaret tatt nærmest for gitt. Til tross for at den politiske høyre- og venstresiden er uenig om hvordan velferdsstaten skal drives, er de enige om at det er et offentlig ansvar å sikre grunnleggende velferdstjenester til alle. Dette gjennomsyrer politikken til alle stortingspartiene, og de fleste små partiene.
Kritikk av den offentlige velferdsmodellen kommer i stor grad fra radikale liberalister og libertarianere. Partier som de norske Liberalistene og bevegelser som objektivismen angriper systemet fra en ekstrem individualistisk samfunnsoppfatning. Libertarianere mener at velferdsstaten krenker den private eiendomsretten i form av beskatning, og at uregulerte markeder vil løse velferdsproblemer bedre enn det offentlige. Gitt dette kan velferdsstaten assosieres med en ekstrem form for individualistisk liberalisme. Dette kan muligens forklare hvorfor mange forbinder fravær av velferdsstat med Amerika og «amerikanske tilstander», som angivelig symboliserer «liberalismens borg». Ettersom både konservative og sosialister avviser denne radikale individualismen og vektlegger idéen om «fellesgoder», kan man lett tolke det dithen at konservative må støtte velferdsstaten mot de radikale «individualistene».
Men velferdsstaten er en moderne skapning, som har mye mer til felles med liberalismen og individualismen enn konservatismen. Modellen om at stønad, skole, forsikring og pensjon skal falle i hendene på politikere og byråkrater strider dypt imot svært grunnleggende, konservative verdier. Den moderne velferdsstaten svekker det organiske samfunnet og undergraver de sosiale båndene mellom mennesker. Den har absorbert flere og flere oppgaver som tradisjonelt har vært gitt mer lokale og sivile institusjoner, som familien, lokalbefolkning, kirke og lauger.
I sin bestselgerbok Sapiens skriver Yuval Noah Harari at «romantisk litteratur presenterer ofte enkeltmennesket som en som må kjempe imot staten og markedet. Ingenting kunne vært fjernere fra sannheten. Staten og markedet er enkeltpersonens mor og far, og enkeltpersonen kan ikke overleve uten dem». Til og med erkeliberalisten Christoffer H. Nilsen innrømmer i en artikkel i nettavisen Liberaleren at «den norske velferdsstaten bygger i virkeligheten på ganske individualistiske prinsipper». Han sier videre at «resultatet av systemet vi har konstruert, er at vi ikke trenger å forholde oss til familieinstitusjoner og andre mennesker på samme måte».
Den liberalistiske velferdsstaten
Liberalismens utgangspunkt er idéen om det suverene «individet». Moderne tenkere som Thomas Hobbes og John Locke benektet menneskets sosiale natur og mente at mennesket, i den såkalte «naturtilstanden», er uavhengig, fritt og suverent. Alle sosiale bånd er hovedsakelig kunstige, sosiale kontrakter som mennesker inngår for å fremme sine egne, private interesser. Individualismens fundament er at individet er autonomt og selvrådende, og har en eksistens som er hevet over familien, lokalsamfunn og andre fellesskap det måtte befinne seg i. Samfunnets oppgave var ikke lenger å fremme fellesgodet, men å maksimere individets nytelser og fremme dets laster. Filosofer som Henri de Saint-Simon argumenterte for at man trengte en teknokratisk elite av «eksperter» som skulle oppfylle dette målet.
Velferdsstaten i dag bygger i stor grad på disse liberalistiske prinsippene. Den erstatter familiens og lokalsamfunnets rolle i å ta vare på mennesket. Noen liberalister vil hevde at statlig kontroll over individet er et grovt brudd med individets suverenitet, men som Patrick Deneen påpeker i boken Why Liberalism Failed, bør velferdsstaten forstås som en institusjon for å fremme individets frihet, i form av å tjene dets interesser og lyster gjennom den maskinelle distribueringen av velferdsgoder.
Liberalismens store mål er å fremme individets suverenitet, om det så skal gå på bekostning av alle familiære og lokale fellesskap. Individet blir revet løs fra samfunnskonteksten og isolert fra alle andre. Vi ser en generell tankegang blant liberale filosofer fra John Locke til John Rawls om at staten har som oppgave å «beskytte» individets interesser, og det innebærer i stor grad å «beskytte det» fra ekstern påvirkning fra familie, kirken og andre naturlige fellesskap. Dermed er dette fullt i tråd med den moderne, sosialdemokratiske velferdsstaten, som først og fremst har som mål å lage et offentlig sikkerhetsnett for individets skyld. Utdanning, helsetjenester og trygd er ikke en ordning du deler felles med dine nærmeste, men heller noe du personlig får direkte fra staten. Systemet skaper et abstrakt, anonymt forhold mellom et gigantisk byråkrati og hvert enkelt individ.
Historien viser tydelig at velferdsstatens vekst har gått på bekostning av sivile fellesskap og tradisjoner. Nå trenger du ikke lenger belage deg på familien, men får det du trenger av staten. Etatbyråkratene tjener individet, fra vugge til grav.
Velferd før velferdsstaten
Idéen om at nasjonale myndigheter skal tilby velferdstjenester, er en mer eller mindre moderne oppfinnelse som bryter med fortidens tradisjoner. I det førmoderne samfunn hadde små, lokale og sivile institusjoner en mye viktigere rolle i folks liv, og ansvaret for menneskers utdanning, helse og trygghet var bredt fordelt utover diverse institusjoner. Viktigst av dem alle var familien. Familien var ikke bare en samling av individer som var biologisk relatert til hverandre, men et svært intimt fellesskap med en lang rekke ansvarsområder. Foreldrene stod for barnas mentale, fysiske og intellektuelle oppdragelse, og hele den økonomiske tryggheten til mennesket hvilte i stor grad på familien. De produserte mange materielle goder på egenhånd, og inntekter og gevinster fra handel ble akkumulert innad i familien, fremfor oppstykket til hvert individ eller helst skattet bort til staten.
Med basis i sterke familiebånd kunne lokalsamfunnets medlemmer i stor grad ta vare på seg selv. Stridigheter og utfordringer ble løst i små lokalsamfunn, som ute på landsbygda, og det var svært sjeldent at en ekstern sentralmyndighet måtte gripe inn. Kirken hadde også en svært viktig rolle i det førmoderne velferdssamfunnet. Den katolske kirken sørget for et velutviklet, internasjonalt nettverk av flere veldedighetsinstitusjoner som pleiet utallige mennesker. Klostre over hele Europa ytet velferdstjenester til fattige, og flere steder gikk munkene aktivt ut og lette etter trengende i lokalområdet. Hver enkelt familie hadde primæransvaret for å pleie sine syke og skadde, men kirken hjalp til i oppgaven ved å etablere sykehus over hele Europa.
Lauger og diverse «broderlige samfunn», både religiøse og ikke-religiøse, hadde en essensiell rolle i å ta vare på sine medlemmer, og gjennom slike frivillige sammenslåinger kunne små grupper av mennesker beskytte sine interesser selv. Det var knapt noe spørsmål om å bringe inn noe statsapparat inn i bildet, fordi sivilsamfunnet tok seg av de fleste oppgaver. Statens rolle var i stor grad begrenset til utenrikspolitiske saker som krig, korstog og nasjonale stridigheter med Paven. Statlig inngripen i samfunnet var så minimal at til og med anarkistiske libertarianere som Hans-Hermann Hoppe og Ryan McMaken har fremmet middelalderen som en modell for et statsløst samfunn.
Vi skal ikke lengre tilbake enn på slutten av 1800- og tidlig 1900-tallet for å finne utallige små «gjensidighets»-samfunn, såkalte mutual aid societies på engelsk. Disse vokste frem i en periode hvor den moderne industrialiseringen og individualismen hadde avgjørende gjennombrudd, og kan kanskje forstås som en reaksjon på dette. Haugevis av forskjellige mini-foreninger oppstod likevel i land som USA og Storbritannia, med en etablert felleskasse som medlemmene betalte inn til. Disse samfunnene opplevde enorm suksess på flere områder, men ble gradvis faset ut med fremveksten av velferdsstaten i etterkrigstiden.
I motsetning til den moderne liberalismen var de historiske, ikke-statlige modellene alt annet enn «individualistiske». Istedenfor et autonomt menneske som måtte forstås separat fra miljøet, var mennesker en del av et bestemt samfunn og fellesskap. Utdanning, økonomisk trygghet og helsepleie var integrert i familie- og kirkeliv, som er essensielt i en konservativ filosofi. Dette står i sterk kontrast til det moderne statssystemet hvor staten isolerer ut enkeltmennesket og sender trygd i posten via anonyme byråkrater mange mil unna. Hverken det moderne kapitalistiske eller sosialdemokratiske systemet tar utgangspunkt i den organiske og sosiale konteksten mennesket er født inn i.
Velferdsstaten har ødelagt mennesket
Velferdsstaten har, sammen med store, industrielle markeder, brutt opp de tradisjonelle samfunnsordningene og påtatt seg mange av deres ansvarsområder. På 1800-tallet nasjonaliserte stater skolene og formet en sentralisert enhetsskole hvor barn skulle få mesteparten av sin mentale, fysiske og intellektuelle utdanning via ukjente pedagoger og «lærere» fra et ansiktsløst statsapparat. I USA var opprinnelig grunnskolene private og frivillig finansierte, men etter borgerkrigen sørget «progressive» akademikere for at staten skulle ta over disse.I Tyskland sørget staten for å svekke lokal kultur, især katolsk kultur, gjennom å tvinge barn inn i skoler med den hensikt å gjøre dem til konforme og lydige tjenere av sentralstaten. I dagens Norge har staten full kontroll over foreldrenes barn og unge opptil seks timer hver dag, og foreldrene har stadig mindre innflytelse på hva barna lærer på skolene.
Så sent som i 3. kvartal av 2019 utgjorde den offentlige sektor halvparten av hele den norske økonomien. Staten blander seg massivt inn i folks liv fra vugge til grav. Barn og unge bruker mesteparten av sin tid i statlige skoler og skattefinansierte barnehager, og alle nordmenn er bundet til et statlig pensjonssystem og helsevesen med svært begrensede alternativer. De tradisjonelle fellesskapene er betydelig svekket. Istedenfor at mennesker forenes med sitt lokale nærmiljø, blir de nå isolert og anonymisert. Alle sosiale bånd svekkes og det suverene, autonome «individet» står nakent og rotløst foran en enorm, ansiktsløs, byråkratisk stat som styrer det menneskelige liv fra fødsel til død. Etter at koronakrisen inntraff, har de enorme konsekvensene av isolasjonen som menneskene utsettes for, blitt mer tydelige for oss.
Velferdsstatens individualistiske og usosiale natur må erkjennes av konservative. Den strider imot reelle, tradisjonelle fellesskapsbånd som holder naturlige samfunnsstrukturer sammen. Da vi mennesker er sosiale vesener, har vi et behov for å kunne ta vare på hverandre i en jordnær og intim forstand. Vi har ikke bare behov for en anonym sjekk fra staten, men et verdig fellesskap som knytter oss til våre nærmeste. Konservatismen bør være en stemme imot den moderne velferdsstaten og isolasjonen den har medført.
