Erik Lancelot
Den norske nasjonalstaten som ble bygget opp etter 1814, var tuftet på en gammel nasjon, sier professor emeritus i historie ved Universitetet i Oslo, Øystein Rian. FAKS Oslo inviterte ham til å holde foredrag om temaet på Blindern høsten 2019, og intervjuet ham i etterkant.
Akademikere som omtaler Norge som en ung nasjon skapt på 18- og 1900-tallet, har fått kritikk fra historikere i mange land for ikke å ha heftet seg mye med nøyaktig forskning i eldre historie, hevder Rian.
Disse akademikerne har en forståelse av nasjoner som ensbetydende med egne stater. Men en nasjon er ikke nødvendigvis en stat.
– Hvis folk blir spurt om de mener at samene ikke er en nasjon, vil de svare: «Selvsagt er de det». Dermed avkrefter de at stat og nasjon er det samme. I eldre tid er det typisk at dette ikke er sammenfallende størrelser, fastslår Rian.
Nasjonen oppstod i vikingtiden
Etymologisk stammer nasjonsbegrepet fra det latinske natio, som betyr fødsel, og ble opprinnelig brukt om mennesker med felles opprinnelse og fødested. [1] Bokmålsordboka definerer en nasjon som «en gruppe mennesker som føler seg som en enhet på grunn av felles historie og kultur, oftest også felles språk». I begge disse betydningene av ordet har Norge vært en nasjon uavbrutt siden vikingtiden.
Ifølge historikerne Sigvald Grøsfjeld, Torgrim Titlestad og dr.scient. Christian Anton Smedshaug, gir kildene vi har fra denne perioden et samstemt vitnemål om at nordmenns forestilling om et norsk folkefellesskap, fra Hålogaland til Viken, eksisterte forut for rikssamlingen i 872. [2]
Nasjonal bevissthet i middelalderen
Ifølge Rian viser kildene fra middelalderen at nordmenn hadde en bevissthet om Norge og det norske. Han fremholder at Norge var et selvstendig rike i mange hundre år før personalunionen med Danmark ble inngått i 1380, og at det ville vært unaturlig om nordmennene ikke hadde tanker om – og følelser for – riket de styrte og levde i.
Rian er ekspert på dansketiden og har de siste 25 årene forfektet at norsk nasjonal identitet var et tydelig fenomen under unionen med Danmark, selv om den danske dominansen ble sterk.
Til tross for at Norge ikke lenger hadde egen monark, fortsatte nordmenn å feire Olsok til ære for Sankt Olav, som var utropt til Norges evige konge. Olsok var middelalderens 17. mai, ifølge Rian.
Kamp for selvstyre
I senmiddelalderen pågikk en dragkamp mellom norske ledere og kongemakten, der nordmennene kjempet for å beholde sine statsinstitusjoner fra selvstendighetstiden. Nordmennene satte seg stadig opp mot den danske kongen ved å kreve at Danmark og Norge skulle være likestilte i unionen.
– I hvor stor grad handlet det om at nordmennene ville ha makt, og i hvor stor grad var det et uttrykk for nasjonal stolthet?
– Det er umulig å skille det ene fra det andre. Det henger uløselig sammen. At det nasjonale elementet er der, ser man tydelig i kildene. For eksempel uttalte en av lederne for den anti-danske fraksjonen av riksrådet, da han kom i skarp konflikt med en av kongens støttespillere, at han skulle «lære ham hvordan en nordmann behandler en holsteiner». Det er et nasjonalistisk utsagn, sier Rian.
Maktkampen mellom nordmennene og danskene endte med at den siste norske lederen, erkebiskop Olav Engelbrektsson, måtte dra i landflyktighet i 1537, etter at den norske separatismen var grundig knust og Norge mistet sin status som eget rike.
Med separatisme mener Rian at man ønsket mest mulig indre selvstyre ved å beholde den norske staten som en separat enhet:
– Man kan kalle det separatisme, selv om det er uvanlig å bruke uttrykket på den måten. Det var en forsvarskamp på vikende front for å bevare en stat som stadig ble svekket og undergravd.
«Gamle Norge»
Da den norske staten til slutt ble avskaffet i 1536, var det et hardt slag for nordmenns følelser. I foredraget forteller Rian om hvordan skriftlige ytringer på 1500-taller røper en sår nostalgi:
Forfatterne erkjente de smertelige tapene som var lidt og lengtet tilbake til den store fortiden da Norge var sterkt og fritt. Denne nostalgien forsvant aldri i de følgende århundrene. Sagaene bidro til at Norges status som historisk nasjon stod sterkt, og det var vanlig å snakke om «gamle Norge», stikk motsatt av våre dagers snakk om Norge som en «ung nasjon».
Identiteten bestod
At statsadministrasjonen, militærvesenet og kirken ble underlagt Danmark, betyr ikke at nordmenn sluttet å føle seg som et eget folk. Det norske hadde så høy prestisje at danske adelsmenn som slo seg ned i Norge, begynte å identifisere seg som norske. Man ville kanskje tro at de foretrakk å kalle seg danske i håp om å nyte godt av den danske adelens privilegier, ettersom danskene hadde maktovertaket, men nei – de kalte seg norske og opptrådte som nordmenn.
Slik gikk det også med andre innvandrere: Det gikk ikke lang tid før svensker, nederlendere, skotter og engelskmenn regnet seg som nordmenn.
Staten ble kalt dansk, i samsvar med realitetene, men alt annet knyttet til Norge ble kalt norsk. Danske statsmenn omtalte Norge som en nasjon i interne danske dokumenter: Da Christian IV i 1610 ville utkommandere norske bondesoldater til Kalmarkrigen, som det danske riksrådet forsøkte å forhindre, formanet rådet, som utelukkende bestod av danske adelsmenn, kongen om å vise hensyn til «den fromme norske nasjon, som ikke fortjener annet enn god behandling».
– Det er et eksempel på at danskene hadde en tradisjonell forestilling, i kontinuitet fra middelalderen, om Norge som en enhet, mener Rian.
Nordmenns følelser
Nasjonalstolte nordmenn var velkjente i Danmark under hele unionstiden. De norske studentene i København dyrket stadig vekk sin norskhet – også de som hadde danske foreldre. De gled i noen grad inn i miljøet blant danske kamerater, som var i flertall ved universitetet, men tilkjennegav samtidig en demonstrativ patriotisme som irriterte danskene.
Rian mener dette var en kompensatorisk reaksjon på nordmennenes underordning under dansk styre. Det gikk inn i dansk statskunst å stryke nordmennene retorisk med hårene. Norgesparagrafen, som stadfestet at Norge ikke lenger var et selvstendig rike, ble ikke kunngjort. Kongen fortsatte tvert imot å utbasunere at han var kongen av Danmark og Norge. Norge ble fortsatt omtalt som et kongerike og det var mye tale om «Norges krone». I interne danske dokumenter ble det oppfordret til å vise hensyn til nordmenns følelser for ikke å skape problemer for regjeringen.
I foreliggende kilder uttrykker ikke nordmenn noe eksplisitt ønske om å løsrive seg fra Danmark, men det betyr ikke at vi ikke hadde en egen nasjonal identitet, ifølge Rian. Han understreker at man fikk en fæl dødsstraff for å si eller skrive noe slikt, og at de fleste norske historikere har forsømt å gjøre oppmerksom på dette.
Tre faser
Rian deler den norske nasjonalfølelsen etter 1537 og frem til 1814 i tre faser: Den tidligere nevnte nostalgien dukket opp i beklagelser over landavståelsene til Sverige på midten av 1600-tallet. I supplikker til kongen utover 16- og 1700-tallet, ba og krevde nordmenn likestilling med danskene hva gjaldt politiske og økonomiske rettigheter. Etter hvert som nordmennenes selvbevissthet økte, grunnet blant annet deres prestasjoner i krig og veksten i norske handelsnæringer, så man en økende grad av stolthet og skryt.
I krigen fra 1658 til 1660 klarte nordmennene seg bedre mot svenskene enn danskene, godt hjulpet av topografi og klima, og det fikk dem til å føle seg som tapre krigere, selv om Rian hevder det var noe overdrevet.
Under Den store nordiske krig (1700 – 1721) var det tydelig at nordmennene følte at de kjempet for Norge. For eksempel omtaler Peter Wessel Tordenskiold, i sine mange brev til kongen, Norge som sitt fedreland, og han bruker formuleringer som «det kjære Norge» og «det elskelige Norge».
Utover på 1700-tallet ble den norske patriotismen mer og mer bombastisk. I foredraget forteller Rian om hvordan den ledende danske juristen Anders Sandøe Ørsted erindret at han som gutt rundt 1790 hadde en norsk huslærer som var glødende norsk patriot og talte med forakt om alt dansk. Den typen kraftpatriotisme var slett ikke uvanlig på slutten av 1700-tallet.
Gammel nasjon
I tiårene frem til 1814 var det en økende interesse for norsk historie, natur og kultur. Men idéen om at Norge er en nasjon, var ikke noe nytt som kom rundt 1814. 1814 var resultatet av en nasjonalfølelse som hadde holdt seg i hevd i mange hundre år, kanskje tusen. Det nye var at den oldenborgske helstaten ble fjernet fra Norge. Dermed opphørte embedsmennenes og undersåttenes absolutte lojalitet til enevoldskongen. Nordmenn kunne i mye større grad enn før si hva de tenkte, og norsk nasjonal retorikk skyllet over landet.
Rian presiserer at den norske nasjonalstaten som ble utviklet på 18- og 1900-tallet var annerledes enn middelalderstaten. Men én ting er sikkert – den ble bygget opp i og av en gammel nasjon.
[1] Store norske leksikon.
[2] Grøsfjeld, Titlestad og Smedshaug. (2019) Hafrsfjord og den norske rikssamlingen, s. 46. Saga Bok.
