Vemund Wik
Masterstudent i Security Risk Management ved Universitetet i København
«Security is taken to be about the pursuit of freedom from threat and the ability of states and societies to maintain their independent identity and their functional integrity against forces of change, which they see as hostile»
– Barry Buzan
Norges søken etter sikkerhet
En lov gjeldende for alle stater, er at absolutt sikkerhet ikke kan oppnås. Å eksistere som stat og nasjon innebærer risiko for at noe kan skje. Et dilemma gjør seg gjeldende; hva og hvor mye skal, eller bør, ofres for å oppnå sikkerhet? Dilemmaet skaper opphavet til staters overordnede strategier for å bevare seg selv. Her mobiliseres statens ressurser til ett formål; overlevelse.
Norge har erfart tap av selvbestemmelse og har stått overfor faren for å bli utslettet ikke bare én gang, men flere ganger. I nyere tid har strategiske manøvrer for ivaretakelse av selvbestemmelse og overlevelse holdt Norge på avstand fra eksistensielle farer. Men overlevelsen har vært truet. I etterkant av de to verdenskrigene, og da spesifikt den siste, oppstod fokuset på å forhindre nye tilstander med okkupasjon og krig. For å unngå dette måtte mer sikkerhet anskaffes. Norge måtte bli sterkere.
Norske beslutningstagere anså Sovjetunionen som en eksistensiell trussel og gjennom vestligorienterte sikkerhetsanordninger, spesielt NATO, kunne freden bli sikret. Hadde valget vært annerledes, der Norge hadde stått utenfor NATO, ville landet vårt stått i strategisk ubalanse når det kom til relasjonene mellom vest- og østmaktene. Overlevelse i en slik virkelighet ville bare bli sikret gjennom storslått fysisk makt tilsvarende den Sverige klarte å opparbeide under den kalde krigen – dette med en viss grad av aksept fra stormaktene. Om dette hadde vært mulig for Norge, med tanke på strategisk beliggenhet og store havområder, er lite trolig.
Medlemskapet i NATO har krevet ofre der et av de mest fremtredende har vært tap av selvbestemmelse. Småstater som Norge kan ikke overstyre sikkerhetsordninger der sterke stater er de største bidragsyterne av troverdig militær makt. Den norske strategien om avskrekkelse og beroligelse har hatt sin troverdighet forankret i NATOs tilstedeværelse i norske territorier og nærområder, og i de overordnede doktrinene som regulerer bruk av atomvåpen. For Norge har konsekvensen blitt å tilfredsstille andre staters interesser, selv om dette har kommet i konflikt med egne interesser. Eksempelvis har norsk basepolitikk, og praktisering av denne, vært gjenstand for omfattende diskusjon, dette spesifikt i relasjon til den nye forsvarsavtalen med USA.
Å tilfredsstille andre staters interesser selv om det kommer i konflikt med egne er en krevende balansegang mellom det usikre og det sikre. En tydelig hendelse under den kalde krigen representerte en eksistensiell utfordring som kunne ha redusert Norge til en radioaktiv ødemark. Det sovjetiske varslingssystemet Oko varslet en septemberdag i 1983 om et pågående amerikansk atomangrep på Sovjetunionen. Den sovjetiske offiseren, Stanislav Petrov, stod med ansvaret for å tolke atomangrepet som troverdig eller ikke, og dermed påvirke avgjørelsen om Sovjetunionen skulle svare med atomvåpen. Vurderingstiden var knapp hvis det skulle være mulig å gå til motangrep. Petrov anså systeminformasjonen som feilaktig og rapporterer tilbake til ledelsen om at varslingen var en systemfeil. Derfor ble det altså ikke atomkrig mellom vest- og østmaktene ved denne hendelsen. Det forblir viktig å huske på enkeltindividenes påvirkning i konkurransen mellom stater, på både godt og vondt. Konsekvensene av den kontinuerlige søken etter sikkerhet kan dermed ramme nokså tilfeldige, noe som er viktig å tenke på.
Søken etter trygghet er en krevende balansegang der tap av selvbestemmelse blir et verdig offer for å unngå krigens ødeleggelser. Valget vårt, der vi avsto fra nøytralitet for å inngå i sikkerhetsanordninger, har resultert i langt større gevinster enn tap. Norge har ikke siden slutten på andre verdenskrig havnet under okkupasjoner eller blitt utsatt for fiendtlige angrep på eget territorium. Med den pågående krigen på det europeiske kontinentet i mente, står Norge sterkt i møte mot en aggressiv østlig nabo takket være medlemskapet i NATO. Hadde Norge stått utenfor kunne vi hatt det vanskelig med å balansere opp mot Russland. Dette vises tydelig av det nåværende ønsket om NATO-medlemskap fra de tradisjonelle nøytrale og blokk-uavhengige landene Finland og Sverige. Det er en god strategi å forene seg med venner når bøllemakeren gjør alvor av sine trusler.
En vaklende overlevelsesstrategi?
Å forutsi fremtiden krever viten om det vi ikke vet noe om. Derfor kan det gi mening å konstruere overlevelsesstrategier med basis i historiske hendelser. Faren i dette blir å benytte historien i forsøket på å forutsi fremtidige hendelser, noe som sjeldent har lyktes. Eksempelvis hadde Norge få alternativer å forholde seg til i etterkant av terrorangrepet på USA 11. september 2001; ignorere allianseforpliktelsene eller føye seg etter dem. Ved å velge sistnevnte ble Norge en deltaker av invasjonen og okkupasjonen av Afghanistan. Norske styresmakter, og andre vestlige beslutningstagere, kunne ikke vite med datidens kunnskap at invasjonen ville resultere i et langvarig militært eventyr. Selv med en antagelse av krigens kostnader var det ingen i 2001 som kunne forutse at den norske uttrekningen fra Afghanistan skulle skje så sent som i 2021.
Det som kan anses som sikker kunnskap i 2001 var at konsekvensene ville vært alvorlige hvis Norge hadde unnlatt å delta i invasjonen av Afghanistan. Ved å ignorere allianseforpliktelsene ville Norges troverdighet i NATO blitt redusert og dermed påvirket medlemsstatenes prioriteringer av Norges sikkerhet. For å sikre seg selv er Norge avhengig av å være en troverdig aktør, hvis forventningen er at andre stater skal verne om Norge med egne styrker. Blant norske politikere i dagens ordskifte later det til at vernet av Norge fortsatt skal være dypt avhengig av andre stater, langt mer enn det som er nødvendig.
Ved at Norge er plassert i et nå fredelig hjørne av verden gjør det enkelt å kritisere norske metoder for å skaffe sikkerhet, eksempelvis innsatsen i NATO. Dette fordi det er, eller var, lite som tilsier at Norge får bruk for andre staters militære makt. Dette resonnementet blir riktig kun ved å ignorere den pågående endringen i den europeiske sikkerhetssituasjonen med Russlands invasjon av Ukraina, og den pågående stormaktsrivalisering mellom USA, Russland og Kina. Dette har potensiale til å påvirke Norge og norske nærområder. USAs dreining mot Kina, og et mer selvhevdende Russland, stiller økte krav til Norges militære makt og til NATO som en kollektiv sikkerhetsanordning. Med et nytt og uforutsigbart trusselbilde er Norge tvunget til å sette opp ny strategi for å overleve dersom det lenger ikke kan tas for gitt at andre stater vil, eller kan, ta denne byrden for Norge. Ved en større konflikt som involverer NATO vil det være vanskelige prioriteringer. Det er ikke gitt at Norge står høyest på prioriteringslisten hvis en storkrig skulle forekomme.
Et sårbart Norge
Samtidig som usikkerheten i Norges nærområder øker, er den norske militære makten redusert. I de siste årene har kritikken økt mot myndighetenes nedprioritering av den militære makten. Ståle Ulriksen, forsker ved Sjøkrigsskolen, kritiserte Regjeringens langtidsplan for Forsvaret i Dagsavisens artikkel fra 17. april, 2020: «NATO kommer ikke til å bli sterkere fremover, og det tar ikke denne planen høyde for». Mellom linjene kan det forstås at Norge må ta et større ansvar for egen sikkerhet.
Daværende forsvarssjef, Admiral Haakon Bruun-Hanssen, fremmet i rapporten fra det fagmilitære råd av 2019 en rekke alternativer for å styrke Norges fremtidige militære makt. Bruun-Hanssen anbefalte en militærmakt av en størrelsesorden som kunne gi riket tilfredsstillende trygghet. En militærmakt som kan virke troverdig i uforutsigbare sikkerhetssituasjoner i Norges nærområder og samtidig kunne opprettholde forpliktelsene i NATO. Dessverre later det stadig til at norske myndigheter stadig går imot de fagmilitære anbefalingene av 2019, selv med et mer selvhevdende og aggressivt Russland. Det norske forsvaret ved utgangen av 2022 kan kun håndtere små trusler, og eventuelle bidrag til NATO går på bekostning av allerede begrenset nasjonal beredskap. Dette er langt fra godt nok. Selv de forsøk på prioriteringer som blir kommunisert av Storting og Regjering i etterkant av Russlands invasjon av Ukraina er langt fra tilstrekkelig og vitner dermed om en manglende ansvarsfølelse.
Troverdig militær makt, må være kjernen i norsk overlevelsesstrategi. Det handler om å øke kostnadene for angrep og dermed avskrekke potensielle aggressorer. Svak militærmakt svekker norsk sikkerhet og skaper en ytterligere avhengighet av andre stater. Eksempelvis må medlemsstater i NATO ta ansvar i norske nærområder fordi Norge ikke kan opprettholde egne forpliktelser. Dette i seg selv kan være en trussel for Norge ved at andre stater, spesielt USA, øker tilstedeværelsen i Norge og dermed står tettere på Russland. Med dette blir rivaliserende stormakter ført nærmere opp mot hverandre i norske nærområder. Dette er verken en forutsigbar eller beroligende politikk å føre overfor stormaktene hvis det å senke konfliktnivået er målet. Det i seg selv å søke tettere samarbeid med nære allierte er ikke nødvendigvis problemet, heller det at Norge nedprioriterer sitt ansvar for egen sikkerhet. Dette reduserer Norges troverdighet som en seriøs aktør.
Hva er konsekvensene?
Norges manglende prioritering av militær makt bør anses som intet mindre enn en ansvarsfraskrivelse som bidrar til å bygge oppunder en stadig mer ansvarsløs kultur. Dette kan få alvorlige konsekvenser i nær fremtid hvis den sikkerhetspolitiske situasjonen utvikler seg fra vondt til verre. Krigen i Ukraina indikerer at dette kan være tilfellet – en endring norske makthavere ikke er forberedt på. Konsekvensene av en redusert militærmakt er tap av handlefrihet og selvbestemmelse. Da medlemsstater i NATO overtar oppgaven med å sikre Norge, får de også innflytelse over norske beslutninger.
For å motvirke eksistensielle trusler, er det åpenbart at Norge bør styrke egen militære makt. Norges overlevelse kan ikke basere seg alene på hjelp fra andre stater, da det er Norge selv som har dette ansvaret. Dette tilsier ikke at Norge skal etablere seg som et uavhengig alternativ til NATO og dermed kunne forsvare seg selv mot russisk aggresjon alene. Det i seg selv er utenkelig, men det å kunne ha en troverdig militær makt vil uten tvil gi Norge større handlingsrom og øke egen grad av selvbestemmelse. Om denne makten skal basere seg på høyteknologiske løsninger eller en generell økning av antall våpenplattformer og soldater, er usikkert. Uansett, målsettingen burde være å øke den militære makten til det ønskede ambisjonsnivået Admiral Haakon Bruun-Hanssen kommuniserte i det fagmilitære råd i 2019.
Med en troverdig militær makt vil Kongeriket Norge kunne bevare egen identitet og sikre sin egen overlevelse. Selvbestemmelse og handlefrihet er et viktig mål i seg selv, og gjør Norge til en seriøs aktør på den internasjonale arenaen. Men her må Norge stå til ansvar for egne handlinger. Dette betyr også å ta mer ansvar for egen overlevelse. Ansvarsfraskrivelsen, slik den som avdekkes på det sikkerhetspolitiske feltet i dag, er illevarslende og dypt uansvarlig. Det å ha vilje til å forsvare det norske folkestyret med militærmakt må kommuniseres og tydeliggjøres overfor de autoritære stater som i dag utfordrer freden. Dette vil bygge bevissthet i befolkningen om at freden er skjør, og at en krig påvirker mange generasjoner. Vil vi ha freden må vi vise vilje til å forsvare den. Det handler om å ta ansvar for å sikre vårt rikes uavhengighet og en fredelig fremtid for de kommende generasjoner.
