Våre to fedreland

I vow to thee, my country, all earthly things above,
Entire and whole and perfect, the service of my love;
The love that asks no questions, the love that stands the test,
That lays upon the altar the dearest and the best;
The love that never falters, the love that pays the price,
The love that makes undaunted the final sacrifice.

And there’s another country, I’ve heard of long ago,
Most dear to them that love her, most great to them that know;
We may not count her armies, we may not see her King;
Her fortress is a faithful heart, her pride is suffering;
And soul by soul and silently her shining bounds increase,
And her ways are ways of gentleness, and all her paths are peace.

Sir Cecil Spring Rice, 1918

Dette korte, men likevel store diktet, senere sangen I Vow to Thee My Country har hatt stor betydning for engelskmenns uttrykk for sin fedrelandskjærlighet. Med en melodi av Gustav Holst som er mild, harmonisk og lengselsfull, skildrer det bilder av Englands vakre enger og landskap, et landskap som mange folk sant nok har vært misunnelig over, ikke uten grunn. Alternative melodier har også blitt gitt ut i populærkultur som i videospill for å trekke inn disse tankene og minnene om England, noe som viser at teksten og melodien fortsatt ligger sterkt hos eldre så vel som yngre.

Opprinnelig het teksten I Vow to Thee My Country noe annet, og det første verset var svært annerledes. Et av de opprinnelige navnene til teksten var blant annet The Two Fatherlands, noe som viser til meningen bak teksten, og det er denne meningen jeg ønsker å se nærmere på her. Etter at første verdenskrig viste menneskeheten en ny grusomhet i krig, helt uten like, ble teksten omskrevet av forfatteren. Istedenfor å snakke om slagmarken som noe positivt, byttet Cecil Spring Rice ut de mer krigerske versene med tekst om kjærlighet til sitt fedreland, og det var da vi fikk teksten slik vi kjenner den i dag.

Konservative liker som regel ikke når man tukler og forsøker å endre ting, men her må jeg si at Rice gjorde et riktig valg. Istedenfor å fylle sitt dikt med kampord, forandrer han det til en tekst som utstråler en ekte fedrelandskjærlighet. Diktet viser dermed hva sann fedrelandskjærlighet er: den er ikke avhengig av hat eller frykt for andre for å blomstre; som all annen kjærlighet bør den kunne dyrkes og vokse fritt. Vi ser i mange nasjonalsanger at de ikke presenterer denne fedrelandskjærligheten slik den burde. Ofte kommer dette av at sangene ble skrevet av menn som likte å synge dem i baren mens de hadde blitt godt beruset. Andre ganger finner vi disse stridsordene i nasjonalsangen, som i den franske som bidrar til fordommer om at fedrelandskjærlighet ikke er annet enn hat mot andre.

Med det sagt, er det ikke feil å slåss for forsvare sitt fedreland, for fedrelandet er verdt å kjempe for. Noen vil i dag tenke annerledes, at fokuset på fedreland er gammelt snakk som står i veien for en mer global verden bygget på fremskritt. Hvorfor skal en egentlig føle noen tilknytning til fedrelandet? Hva er det som er bra med det eller gjør det verdt å bevare? Vi lever i en globalisert verden der global handel ofte fører til at folk ender opp i et annet land på grunn av arbeid, og noen foretrekker å ha det slik: stadig dra rundt omkring i verden og oppleve nye steder fremfor å ha et fast hjem.

Jeg vil påstå at fedreland viser til noe svært dypt i oss mennesker. Fedrenes og mødrenes land, det landet der våre forfedre bygde sine hjem, jorden de dyrket og skogen de jaktet i, det er fedrelandet. Det er landet som har hatt store konger, talentfulle diktere, musikere og kunstnere. Landet hvor så mye fantastisk har skjedd og så mye tragedie har falt, det er landet vi har arvet Hjemmet vi har arvet. Skal en kaste vekk det vi har fått i arv for løftene om en mer harmonisk fremtid? Kanskje noen vil mene det, tross alt er ikke alt man arver noe godt som er verdt å ta med seg videre.

Rice prøver i diktet å vise frem ekte kjærlighet, en type kjærlighet som lever i harmoni med andre dyder, verdier og plikter, slik at ens kjærlighet for noe ikke overskrider og ødelegger for annet som også fortjener kjærlighet. Dersom en kun elsker sin sønn, men ikke sin datter, er ikke svaret å slutte å elske sin sønn, men å også elske sin datter. Rice viser en slik forståelse når han skriver om denne fedrelandskjærligheten ved å snakke om kjærlighet slik den burde være på sitt beste, eller, som vi sier på fagspråket: han snakker normativt om kjærligheten.

Denne kjærligheten til fedrelandet peker også til noe høyere hos Rice, når han snakker om at det også eksisterer et annet land. Dette landet skiller seg fra alle andre land fordi det ikke er ett som du erfarer på samme måte. Festningene er a faithful heart, mens dens stolthet er lidelse. Et land hvor du ikke kan telle hæren hennes eller se kongen hennes. Her ways are ways of gentleness, and all her paths are peace. Hva slags land er dette som Rice snakker om?

Det er nemlig det kristne himmelriket som Rice snakker om. Rice peker på hvordan ens kjærlighet til fedrelandet kan peke på det andre fedrelandet vi som mennesker har, et fedreland som står for barmhjertighet og fred. Hans tanke er at du som kristen har to fedreland, ett her på jorden og ett høyere fedreland i himmelen. Her peker Rice til et gammelt kristent syn på fedrelandskjærlighet, som vi finner flere steder i Bibelen. Bibelen er nemlig tydelig på at nasjonen, som regel kalt folkeslagene i norske oversettelser, er en institusjon instituert av Gud. Om Noahs sønners stamtavler ikke er overbevisende nok, finnes det flere steder i Bibelen som peker på at nasjonene er et ønskemål fra Gud.

Det tydeligste er Babels tårn, hvor mennesker samler seg for å bli ett folk med ett språk, i et ønske om å bli større enn Gud. Gud river tårnet og får folkene til å snakke forskjellige språk slik at de drar fra hverandre og går sammen med dem som snakker likt. At dette ikke bare handler om hovmod, er tydelig dersom man ser på hva Bibelen ellers sier om hendelsen. I femte mosebok kapittel 32 vers 8 står det: «Da Den høyeste ga folkeslagene land og skilte menneskene fra hverandre, satte han grenser mellom folkene etter tallet på Guds sønner.» Her gjentas hendelsen om Babels tårn, og det blir tydeliggjort at folkeslagene er gitt sine grenser og steder av Gud.

Dette synet på nasjonene er heller ikke bare et gammeltestamentlig syn. Det blir også gjentatt i Det nye testamentet i apostlenes gjerninger i kapittel 17 vers 26 hvor det står: «Av ett menneske har han skapt alle folkeslag. Han lot dem bo over hele jorden, og han satte faste tider for dem og bestemte grensene for deres områder.» Neste vers bekrefter at dette ikke var en forbannelse over mennesket, men en god ting.

Det kommer frem av dette at nasjonen er et gode, og at Gud ønsker oss å leve i fellesskap i nasjoner. Det er også tydelig at det fedrelandet hvor mennesker hører hjemme ligger i himmelen, ikke fordi vi aldri var ment for å bo på jorden, men fordi himmelen er hvor vi finner den harmoni vi mistet da mennesket syndet mot Gud. På denne måten har mennesket to fedreland som de skal elske. 

I dag er det vanlig å bare elske ett av disse fedrelandene. Noen vil gjøre sitt fedreland til sin Gud og elske det på bekostning av alle andre dyder og plikter. Ved en sann forståelse av fedrelandskjærlighet vet man derimot at det ikke vil bestå til evig tid. Det finnes et annet og evig fedreland. Å elske det jordlige fedrelandet som om det består til evig tid, er et forsøk på å skape himmel på jord.

Enda mer vanlig i dag er forsøk på å delegitimere stater som kunstige menneskelige oppfinnelser, hvor noen i internasjonale avtaler har bestemt territoriet til en eller flere stater, uten at dette er begrunnet i noen naturlov eller naturrett. Det første en kan svare til dette er at fedrelandet er noe mer eller annet enn bare en stat. Et fedreland er kontinuiteten som eksisterer mellom fortiden, nåtiden og fremtiden hos et folk som gjennom ulike prosesser, institusjoner og hendelser knyttes sammen innenfor et territorium som gjør at en kan gjenkjenne fremmede landsmenn som lik en selv og del av et større «vi».

Det andre svaret til synet om at stater bare er «fiksjon», er at dersom en sier seg villig til å tro på dette argumentet, vil man uunngåelig ledes til at alt annet av menneskelige betraktninger også er like ugyldige. Dersom vi godkjenner synet om at stater bare er fiksjoner uten noen ytre legitimitet må en, om man skal være konsistent, mene at å stjele eller svindle aldri kan være moralsk galt. For hvordan kan det være galt å stjele dersom eiendom ikke faktisk er noe mer enn å ha besittelse av en gjenstand? Om jeg kjøper eller stjeler en TV har ingen moralsk betydning ettersom betaling og stjeling begge vil være institusjoner som er fiktive om en ikke anerkjenner en større metafysisk realitet. Dersom disse intellektuelle ønsker å bite i det sure eplet og si at å stjele er like fiktivt som stater og deres grenser, og like «oppdiktet» som samtykke for alle sosiale avtaler, kan de jo få mene det, men de bør da være ærlig om at de forsøker ikke bare å dekonstruere stater, men alle institusjoner som gjør at hjulene kan rulle i et velfungerende samfunn.

Fra den kristne siden vil mange hevde sin lojalitet til kun ett fedreland, det himmelske. Vers de bruker for å rettferdiggjøre dette synet kommer fra at Paulus i Filipperne hevder at kristne har sin borgerrett/borgerskap i himmelen, og hvordan kristne beskrives som fremmede på jorden i Peters brev og i hebreerbrevet 11:13-16 hvor kristne blir beskrevet som hjemløse på jorden. Dette synet har til og med gått så langt at teksten til Rice har blitt kalt kjettersk av den tidligere biskopen av Hulme, Stephen Lowe. Kristne som kun vektlegger dette, glemmer andre deler av Bibelen, blant annet Guds hensikt med å skape nasjonene som nevnt ovenfor i apostlenes gjerninger. I tillegg må vi huske at da israelittene ble fordrevet fra sitt hjemland til Babylon, ble de bokstavelig talt fremmede i et annet land. Gud fortalte dem hva de skulle gjøre, nemlig: «Dere skal fremme fred for den byen som jeg har ført dere til i eksil, og be til Herren for den! For når den har fred, har også dere fred.» (Jeremia 29:7.) På samme måte som israelittene var fremmede i Babylon, er kristne fremmede i verden i dag, og på samme måte skal kristne også be for stedene de befinner seg i.

Rice viser her en sterk forståelse for hvordan vi mennesker skal opptre både som mennesker her på jorden og som vesener skapt til noe høyere. Fedrelandskjærlighet er dermed ikke bare et gode i seg selv, noe som det fortsatt er, men det er også et gode fordi det peker til noe større. For det er nemlig noe transcendent i følelsen av fedrelandskjærlighet, og den peker mot en større kjærlighet, som Rice viser i sin tekst.

Videre viser han en sterk forståelse av kristendommen som mange har glemt i etterkrigstiden i Vesten. Denne forståelsen kan være god å huske neste gang vi hører på den vakre melodien og korene som synger teksten om våre to fedreland.