Jarl-Roar Simonsen
Grunnlegger og fhv. formann av FAKS Tromsø, nasjonal formann av FAKS
Diskusjoner om klima synes nærmest alltid å tiltrekke seg to diametralt forskjellige mennesketyper. På den ene siden har man den universitetsutdannede, hippie-inspirerte, nyreligiøse, sojadrikkende og vegetarianske kvinnen fra øvre middelklasse. På den andre siden har man den yrkesfaglige, oljetilsølede, joggebukse-kledde, biffelskende mannen fra arbeiderklassen. Vegetarkvinnen er på venstresiden av politikken og er en stor tilhenger av ethvert tiltak rettet mot å bekjempe klimautfordringene. Kjøtteteren er på høyresiden og tenker at klimasaken er blåst ut av alle proporsjoner og stiller seg kritisk til avgifter og offentlige utgifter som kommer som en følge av klimapolitikken. De er rendyrkede stereotypier, men de fanger likevel på sitt vis to ytterpunkter i diskusjonen om klima.
I møtet med denne voldsomme kontrasten har konservative i nyere tid sympatisert mer med mannen fra arbeiderklassen. Flere konservative har også tenkt som den britiske statsministeren Margaret Thatcher at klimasaken egentlig er en form for fordekt sosialisme hvor spørsmål om klimaendringer blir brukt for å legitimere en stor og fet stat som griper stadig mer inn i livene våre. Det er dette som ligger bak det ofte brukte stemplet «klorofyllsosialist». For flere fremstår dette svart-hvitt-bildet av klimasaken som en forlokkende polemikk og et lettfattelig narrativ for å forstå venstre- og høyresidens perspektiv på denne saken. Personlig tenker jeg, sammen med den ærverdige filosofen Sir Roger Scruton, at dette er en tragisk fallitterklæring fra konservative. Vi burde ikke overlate denne viktige saken til venstresiden; våre prinsipper og verdier har stor overføringsverdi på dette området, og vi burde ikke gi slipp på sjansen til å artikulere og forsvare disse i møtet med en feilslått og tidvis fanatisk klimapolitikk fra venstresiden.
Kjærlighet til hjemmet
Scruton skriver i sin bok Green Philosophy – How To Think Seriously About The Planet, at konservativ klimapolitikk dypest sett handler om «oikofili», kjærligheten til hjemmet. Denne tanken om «oikos» og «oikofili» er et gjennomgående tema i Scrutons tenkning, og den har mange fasetter. Dette gjelder også når han anvender tanken på klimasaken. I det følgende ønsker jeg å pakke ut noen av elementene som er av relevans i denne sammenhengen.
Før man går inn på de ulike løsningene på problemet vi står overfor, kan det være greit å skissere ut de to fallgruvene man burde unngå når det gjelder beskrivelsen av hva klimasaken overhodet går i. Først av alt er det vanskelig å forene en konservativ miljøpolitikk med en apokalyptisk tanke om at dersom mennesket ikke så å si umiddelbart kvitter seg med alt av forurensende aktiviteter, er kursen satt for undergangen. Ei heller, i forlengelsen av dette, en kynisk tanke om at mennesket er en parasitt på jorden og at det like gjerne kunne ha begått kollektivt selvmord slik at jorden kan videreføre seg selv.
Slike tanker har en tendens til å fordre en forkastelse av forfedrenes akkumulerte visdom til fordel for såkalt vitenskapelig funderte løsninger som gir blaffen i moralske rammer så lenge man oppnår sitt utslippsmål. Dette bidrar ytterligere til destabiliseringen av viktige sosiale institusjoner i effektivitetens navn. Spissformulert, er det viktigere at man har et godt og dydig samfunn enn at man oppnår et klimamål på bekostning av ens sivilisasjon. Dette er viktig å påminne seg selv om med tanke på klimarapporten til FN En alarm for menneskeheten og miljøpartienes forutsigbare agitasjoner i respons på denne rapporten.
Likevel er det viktig å understreke at det å slå et slag for et godt og dydig konservativt samfunn, også vil innebære at man tar vare på miljøet rundt seg. Det er intet ideal å fylle havet med plast og luften med smog og eksos fra ens masseproduserte amerikanske kjerre. Gir man blaffen i miljøet rundt seg, gir man også blaffen i det felles hjem som ens sivilisasjon er forankret i. Det er denne innsikten som går som en rød tråd gjennom hele tenkningen til Roger Scruton, og som flere konservative gjør vel i å se nærmere på dersom de ønsker å gi et ordentlig svar til klimaaktivistene og deres tilhørende grønne partier. Med dette i bakhodet vil jeg forsøke å fremstille en positiv visjon for hvordan man kan gå frem for å føre en konservativ klimapolitikk i scrutonsk ånd.
Bånd mellom jorden og generasjonene
Mest grunnleggende gjelder det for Scruton å få sagt at kjærligheten til hjemmet er en del av menneskets streben etter det sanne, det gode og det vakre. Det handler med andre ord ikke om en målrasjonell logistisk vurdering om hvordan komme fra A til Å kjappest mulig, eller om en bedømmelse hvor man vurderer en ting ut ifra hvorvidt det oppfyller et annet mål. Mennesker som reduserer livets viktige spørsmål ned til et spørsmål om effektivitet, passer Oscar Wildes definisjon av en kyniker: «A cynic is a man who knows the price of everything, and the value of nothing.». Vernet av kloden er med andre ord et mål i seg selv og ikke et middel til et mål. Med andre ord har vi plikter overfor planeten som ligner plikter vi har overfor andre mennesker. Slik sett står vi som mennesker – i likhet med enhver etisk situasjon – som et «jeg» overfor et «du» i relasjon til det delte hjemmet som er vår planet. På denne måten blir ikke kloden vår et brutalt objekt som vi kan behandle som vi vil; den bærer et ansikt og fordrer ansvarlighet av oss. Dette er en viktig innsikt som av og til skygges til av det mer mekaniske bildet av verden som moderniteten har gitt oss. I forlengelsen av denne personifiserte forståelsen av verden kan vi – som ofte gjøres i innlegg om klima – snakke om mishandlingen av vårt delte hjem som en voldtekt av jorden. Å fange opp denne tanken om den personifiserte verden og dens implikasjoner innebærer imidlertid at vi forlater en positivistisk tilnærming hvor all symbolikk og dypere mening fordufter til fordel for en tanke om verden som et nakent objekt.
Spørsmålet som imidlertid melder seg i møtet med denne formen for moralsk evaluering av våre plikter til kloden, er: hvordan kommer dette til? Hva er det som gjør at verden får dette ansiktet og bærer preg av å være noe vi har ansvarlighet overfor? Det er i denne forbindelse Scruton trekker frem det flergenerasjonelle fellesskapet som man kan finne hos Burke. Samfunnspakten er ikke bare pakten mellom de som nå lever, men mellom de døde, de levende og de som ennå ikke er født. Siden mennesket ikke kommer til verden som et spøkelse i en maskin, men som en legemliggjort person, vil også landet og jorden det trer inn i være noe som omslutter mennesket og utgjør en viktig del av hva mennesket er. Slik sett er det et bånd mellom jorden og generasjonene; vi kommer til verden og mottar det kjærlige arbeid og strev våre forfedre har gjort og ofrer oss selv slik at fremtidige generasjoner kan nyte de samme godene vi selv nøt godt av.
Når disse båndene mellom generasjonene og jorden de lever av oppløses grunnet rotløse vagabondsjeler, oppsmuldringen av familien som et flergenerasjonelt prosjekt og hensynsløs sekularisering som tar bort evighetsperspektivet – når alt dette rammer samfunnet – blir det også konsekvenser for hvordan vi tar vare på jorden. For når mennesker ikke lenger oppmuntres av disse samfunnsbåndene til å tenke langsiktig og ofre seg selv for det felles godet, kjennes ikke lengre pliktene overfor verden like pressende. Med andre ord er det først og fremst når samfunnsmedlemmene begynner å se seg selv som en del av en større kjede av forfedre og etterkommere, at en forbindelse og forpliktelse overfor miljøet naturlig oppstår.
Tilhørighet
Dette er noe av det som avslører den store tomheten som ligger i den tåpelige dikotomien mellom kjøtteteren og vegetarianeren nevnt i det foregående. Nemlig at idealet om «det naturlige» er noe som forvrenges av begge parter. Den stereotypiske venstresidekvinnen slår et slag for naturlig mat og et liv som leves i pakt med naturen i stedet for å besudle den ved forurensning. Dette gjør hun samtidig som hun på den andre siden er den fremste forkjemper for seksuell libertinisme og anser bruk av kunstige prevensjonsmidler som en gunstig måte å frasi seg ansvaret for barn som naturlig kommer av kjønnslig forening. Høyresidemannen, derimot, er ofte en forsvarer av den naturlige familien og en skeptiker overfor kunstige former for ansvarsfraskrivelse, men bryr seg ikke like mye om skjendingen av jorden som kommer fra menneskers ansvarsløshet. Ansvaret til en grønn konservativ er å påpeke den dype sammenhengen mellom den naturlige familien og dens forsvar og forsvaret av naturen som omgir oss.
For å gjøre dette hjemmet til et ordentlig hjem er det altså viktig, ifølge tenkningen til Scruton, at det gir mennesker en dyp følelse av tilhørighet og at dette hjemmet er verneverdig. Et hjem kan nemlig knapt kalles et hjem dersom det kjennes som en jungel når man trer inn i det. Følgelig burde man som samfunn promotere en byplanlegging og en arkitektur som legger til rette for et møte mellom mennesker. En planlegging som ikke er preget av sjelløs brutalisme, som får tilværelsen til å bli grå og meningsløs for de som må leve rundt disse nedtrykkende blokkbyggene. Tar man sikte på dette, vil det også gi gode følger for miljøet ettersom en slik prioritering av det vakre, personifiserte og fellesskapsorienterte ikke er forenlig med en planlegging hvor store motorveier står sentralt og det er lagt opp for at man må kjøre store distanser for å komme fra sted til sted. Et godt eksempel på hvordan det vakre verner om miljøet er den ydmyke og historierike elvepromenaden i Bakklandet i Trondheim. Her ble det foreslått at man skulle «effektivisere» og gjøre det rolige og skjønne området om til en firefelts motorvei med hurtigpasserende biltrafikk. Denne skjendingen av deres hjem ville bakklendingene ikke ha noe av, og som en følge av initiativ fra lokale foreninger fikk man satt en stopper på utbyggingen. En seier for både skjønnhet og klima.
Eksemplet fra Trondheim belyser nok et element i Scrutons grønne konservatisme. For som leseren muligens kan få et inntrykk av fra det som jeg hittil har delt av Scrutons innsikter, er klimasaken etter denne tenkningen ikke noe som skal løses ovenfra og ned, men nedenfra og opp. Det handler med andre ord ikke primært om at store verdensledere setter seg sammen og skriver under på avtaler som man følger i varierende grad. Først og fremst handler det om å arbeide ut ifra det miljøet som umiddelbart omgir oss, engasjere oss på et lokalt plan for dette og at man tar de tiltakene som trengs for å verne om jorden. Bak dette ligger det en tanke om subsidiaritet og et prinsipp om at de som er nærmest problemet i større grad har skreddersydde kunnskaper om problemet, hvilket gjør at man er bedre satt i stand til å løse det. Fra dette prinsippet vil konservative verdsette lokale foreninger som de i eksempelet fra Trondheim. Eller for den saks skyld de mange britiske foreningene Scruton ramser opp i Green Philosophy som har vært virksomme og uten tvil viktige for miljøet i Storbritannia.
Lokale fellesskap
Som en naturlig del av den implisitte kunnskapen som forvaltes av de som er nærme saken det gjelder, ser Scruton også en plass for markedsøkonomien. Mye informasjon videreføres gjennom et prissystem som er orientert mot et ekvilibrium av tilbud og etterspørsel eller – for å bruke et mer grønt språk – homeostase. Gjennom markedet sikrer man en effektiv fordeling av ressurser og forhindrer det klimafiendtlige svinnet som lett kan oppstå som en følge av en planøkonomi som ikke klarer å fange opp all den informasjonen som så smidig kommuniseres gjennom markedets prissetting. Slik var blant annet tilfellet i Sovjetunionen hvor mat og andre ressurser gikk til spille ettersom sentralplanleggerne dumpet varer på markedet som det ikke var etterspørsel for. Dette er realiteter som mange klimaaktivister tilsynelatende ikke har et øye for, hvilket blant annet har vist seg gjennom slike slagord som «Vil du høre en vits? En grønn kapitalist». Markedet er selvfølgelig ikke eksplisitt innrettet mot å være mest mulig grønt, men dets evne til å fordele jordens goder effektivt gir også en gevinst for klimaet. Dessuten oppfordrer markedet også, gjennom dets private eierskap, til at eierne tar ansvar for deres eiendom og at de tar konsekvensene hvis noe går galt. Motsetningen til dette er allmenningens tragedie hvor det allmenne eierskapet av jord fører til ansvarspulverisering og forsømmelse av miljøet. Unntaket fra denne regelen er når private selskaper forårsaker skader som siden kollektiviseres i form av økte skatter for befolkningen og utkjøp av selskapene.
Det finnes imidlertid også en plass for reguleringer og reservasjoner overfor markedets krefter, noen av disse begrensningene er attpåtil nødvendige forutsetninger for å overhodet ha et velfungerende marked. Blant de mest åpenbare er reguleringene mot adferd som har ringvirkninger som skader andre, som eksempelvis dumpingen av avfall i en privateid del av en elv. Scruton mener til og med at reguleringer mot overdreven innpakning av varer i plast er legitime ettersom slike emballasjer har en tydelig negativ effekt på miljøet og på ingen måte er nødvendige å ha. Ytterligere burde også oikofilien, som jeg har nevnt i det foregående, føre til at man tar vare på lokale fellesskap ved å handle fra lokale bidragsytere istedenfor å gjøre seg avhengig av langreiste ressurser fra andre steder. Likeså holdes markedets krefter i tømme av skjønnheten, som jeg har vært innom ovenfor, og det dydige liv hvor mennesket opplæres til måtehold og oppofrelse til fordel for det samfunnet man lever i.
Så er det med andre ord mangt og meget som kan sies om klimaspørsmålet fra et konservativt perspektiv. Et mye rikere bilde kan males av konservative enn at de er «fiender av klorofyllsosialisme». Denne artikkelen er på ingen måte en uttømmende fremstilling av saken, og mange av punktene som jeg har kommet inn på i det foregående kan utdypes og utbroderes. For den leselystne vil jeg anbefale å lese Scrutons egen bearbeiding av klimasaken. Ytterligere kunne jeg også ønske meg å se flere konservative som tar opp stafettpinnen etter Scruton og tar utfordringen å fortsette formuleringen av et konservativt perspektiv på dette spørsmålet. Det er en verdig sak og en god anledning til å vise at i alt konservative tar for seg i politikken og hverdagslivet, handler det om å verne om vårt hjem og la det blomstre i en herlig homeostase godt beskyttet mot kaos og fremmedgjøring.