Sondre B.R. Øverby
Teolog
Hage (subst.) (-en; hagen, hager)
1 stykke gresskledd (vanligvis beplantet og inngjerdet) jord ved bolighus
2 (lite) jordstykke hvor man dyrker grønnsaker, frukt e.l.
3 inngjerdet stykke beitemark, jf. fehage, hestehage, kalvehage
Slik kan ordboken gi oss en ytre beskrivelse av fenomenet hage – et avgrenset område møblert med utvalgte planter, trær og kanskje dyr, relativt pyntelig og ryddig, for den som liker å omgi seg med noe levende. For mange moderne mennesker et estetisk tidsfordriv uten stor annen praktisk nytte enn at en kan sole seg der, grille eller kanskje spille fotball – et terrarium i makroformat, bare uten mange av de mest spennende elementene.
Men ingen hengiven hageeier byr vel ved dagens slutt fem øre for en slik platt beskrivelse. Enhver gartner med respekt for seg selv vet at der er langt mer å si enn som så. En hage er ikke bare en hage – nei, blikket må løftes opp og utover, så vi kan skue den større sammenhengen den aktuelle gressflekken befinner seg i – geografisk, økonomisk, historisk – våre små private verdener må plasseres der de hører hjemme i det store kosmos, og selv om det en får plass til på disse sidene ikke kan yte hagens sjel og vesen full rettferdighet, har vi likevel råd til et kort blikk ut i verden og mot horisonten. Det hefter tross alt intet gebyr ved det å åpne øynene sine i noen sekunder.
Når en graver opp noen språklige røtter
Hage er, språklig sett, beslektet via norrønt hagi med blant annet det germanske hagan, som betyr inngjerding. Også selve ordet hekk kommer da fra samme rot. I moderne norsk finner vi hertil hegn, som betyr vern, beskyttelse, og å hegne omkring, samt innhegning.
Betydningsmessig ligger hage tett opp til gård: av norrønt garðr «gård; gjerde; inngjerdet gårdstykke, hage; garde, tun; borg, festning; hus (i byen)» som altså også i moderne norsk gir oss garde og gjerde. En kirkegård er selvsagt ikke tomten til en klerikal bonde, men et inngjerdet, avgrenset område satt av til bruk som gravsted. Fra samme opphav får vi via tysk også tittelen på den som passer på vekstene i hagen – en gartner.
Garðr inngår forresten også i for eksempel Miklagard, det norrøne navn på Konstantinopel, som betyr «den store byen»: mikill «stor» + garðr «borg, festning». Den samme språklige roten har dessuten flere grener med blader og blomster i en rekke andre europeiske språk: fra den latinske grenen har vi nylig podet «kohort» inn i det norske språket igjen, hvis 2021-betydning vi vel alle kjenner nå. Et fellestrekk for alle disse begrepene er da at de betegner områder eller sammenhenger som skal være trygge og beskyttede – altså kultiverte heller enn ville og utemmede.
Av hagen veller der liv frem
Mye av det jordsmonnet som har gitt næring til den vestlige kulturs vekst og blomstring, er å finne i Bibelen – hvor vi finner igjen nettopp hagen som et sentrum i det kosmiske kartet over virkeligheten: Gud har plantet en hage – som var et trygt hjem midt i det store skaperverket – men menneskene er så blitt sendt ut fra hagen, ut i verden.
Mennesket lever nå midt i naturen, i det kaos som er der. Ja, det finnes ikke noe annet sted å leve – og selv om mange av oss i dag bor i byer, skal det ikke mer til for å skue den rå, brutale og nådeløse virkeligheten utenfor enn at en bikker hodet bakover, og straks ser milliarder av kilometer inn i det endeløse, øde verdensrommet – der er ingen glasskuppel, intet tak, mellom oss og det store mørket, ingen karabinkrok eller fortøyning som ankrer en fast i bakken så en ikke styrter ut i det altoppslukende dypet, vi vandrer rundt under den åpne himmelen uten å tenke på å holde oss fast – det er bare tyngdekraften som holder en nede, og så det at vi alle er omhegnet av jordens atmosfære som hindrer solvinden og meteorittene i å steke og bombardere oss sønder og sammen. Alle våre byer, ja, hele vår planet, svever til enhver tid gjennom rommet midt i en bunnløs avgrunn som ville fortært oss alle på et sekund hvis den fikk sjansen. Nettopp som et lite drivhus i verdensrommets ørken – hvor liv til tross for alt dette likevel kan trives på innsiden. En hage skjermet fra verdens vinder.
Ingen kan vel virkelig ta dette innover seg. Vi kan ikke leve i hele verden på en gang – vi lever kun i våre egne hus, og med våre egne venner og i våre egne jobber og våre egne hager. Vi har alle nok med vårt eget.
Og hagen, gården, den handler – når vi nå endelig har satt opp et gjerde, en hekk, et vern, rundt den – om hva som er vårt eget. Men den muliggjør også mye mer: i det et menneske tar til med å sanke frø for å så dem igjen i stedet for umiddelbart å fortære det en har funnet – eller med å skape en hjord en gjeter heller enn bare å jakte ville dyr – har en ikke bare startet på veien mot en kultivering av naturen, men også mot muligheten for å produsere mer mat enn det en trenger for å overleve alene. Jegere og samlere har gjerne brukt like mye energi på å finne mat som det de fant– men den som har sin hage og sin åker eller sin flokk med dyr, kan, med tiden og det overskuddet som måtte komme, livnære flere enn seg selv.
Og snart har en ikke bare nok med sitt eget. Snart kan du og jeg snakke om det som er vårt – og det overskuddet som skal trygge og bære oss videre i fremtiden, om vi får leve.
Hage handler om å tenke fremover, og å planlegge, om trygghet: å ikke bare leve i nuet, men om å ha øyne for mer enn det magen skriker etter i dag. Hage handler om langsiktighet, og om å kunne ta vare på flere enn seg selv. Hage handler om samfunn, om fellesskap og om familie, om slektslinjer og nasjoner. Hage handler om oss.
Den overflødige hagen
Så sitter vi her i det nye millennium med våre hager. Det er ikke mange nordmenn som overlever ved å dyrke sine egne poteter lenger. Hagen er på et vis blitt et antikvert dekor, en anakronisme og en gjennomført tidstypisk luksus på en og samme tid. Anakronistisk fordi det er blitt helt unødvendig for mange å kultivere land. Luksus fordi vi gjør det likevel.
Eller er det det? Er det bare en luksus, og er det bare unødvendig?
I boken How to be a conservative observerer Sir Roger at ting som er innrettet etter et formål, opphører å eksistere når formålet svinner, mens ting som ikke har et formål de sikter mot, men er et mål i seg selv, eksisterer videre: i de kommunistiske diktaturene mistet folk etter hvert interessen for å tjene staten, siden staten, som skulle skape den kommunistiske utopi, med tiden sluttet å tjene sitt formål. På den andre siden observerte staten at folk på eget initiativ samlet seg til vennskap og for å lage musikk, for å snakke sammen og hygge seg. Hverken vennskap eller musikk er «nyttig» annet enn den nytten som måtte komme som biprodukter av dem, men de eksisterte likevel helt uten statsstøtte.
Hagen eksisterer uten å være nyttig – og den eksisterer uten statsstøtte.
Hagen som et grunnleggende oppdrag i menneskets tilværelse
I Bibelen sies det slik at det første oppdraget som mennesket en gang fikk av Skaperen den gangen verden var ung, var å dyrke og passe en hage som Gud hadde plantet. Fortellingen er ikke opptatt av hagens formål, men om en leser videre forstår en at det handler om det fellesskapet og den tryggheten som kan eksistere innenfor hagens rammer: innbyrdes mellom mennesker, og dertil dem og Gud, som har skapt alle ting. Og hagen er et forbilde på verden: et sted som overlatt til seg selv utvikler seg til et umanøvrerbart kaos, men som må stelles med og røktes på ansvarlig vis. Dette er menneskets oppdrag.
Men hagen, som et ordnet sted, forutsetter også en moralsk orden – og når menneskene velter den moralske orden, kan de ikke lenger bo i hagen. De vises til verden utenfor – til den ville, utemmede naturen, til det store verdensrommet og kaoskreftene som omgir oss alle.
Men ønsket om et hegn og et vern og et trygt sted ligger dypt i oss, og menneskene strever for å skape orden. Kain, som i Bibelen er den første som myrder et annet menneske, er også den første som bygger en by. Ikke et fellesskap som organisk vokser til et bysamfunn, ikke et vi som stadig utbrer seg – men en mur som skal beskytte ham som står seg selv nærmest mot alle på utsiden som vil ham til livs fordi han er en morder. Han er den som ikke starter med å se på sitt oppdrag med å ta vare på verden og sine medmennesker – han starter med seg selv, og vil sikre seg selv først. Så kan det være det samme med de andre.
Så er det et sunnhetstegn når moderne mennesker ønsker seg en hage: selvbergingens pragmatiske sider er blitt mindre essensielle for mange moderne nordmenn, men den som pusler med sin hage vet at mennesket, til tross for å være forskjellig fra naturen, likevel er ett med den. “Av jord er du kommet” er ikke bare en mytologisk floskel for den vante hageeier, men en innlysende, poetisk sannhet. Vi trives i hagene våre, og det er ikke uten grunn at en gjerne vil ha sosiale sammenkomster nettopp der hvis man kan. Alltid har hager vært brukt som bilder på harmoni og glede, på trygghet og fred – og om en da altså skulle tenke at mennesket var gitt et oppdrag i verden, synes det nærliggende, ja nærmest åpenbart, at det på ett eller annet vis og i ett eller annet ledd må ha noe med dette med hage å gjøre.
Bibelens siste kapittel lar oss skue en fremtid der den moralske orden er gjenopprettet og menneskene igjen bor i Guds hage. Skaperverket røktes nå på ansvarlig vis, og er ikke et fiendtlig kaos. Og denne hagen er nå samtidig en by – med murer og med porter – men noe urent skal aldri komme inn i byen, ingen som gjør motbydelige ting eller farer med løgn.
Når hagen er sunn og gartneren er sunn, er hagen et ikon av en god, balansert, moralsk og bærekraftig verden. Hagen er et vindu gjennom hvilket en kan kaste et blikk utover og inn i den store virkeligheten som omgir oss. Hagen er på sitt vis som en miniatyr av menneskets forstanderansvar på jorden – og dermed byr den oss der vi står hjemme hos oss selv også, når vi kan det, å løfte blikket utover, over gjerdet, forbi hekken, bortover og videre inn i horisonten – så vi kan evne med stadig økende forstand å se hele den verden vi lever i – og de menneskene vi deler den med.
