Vår nabo i øst – Vestens signifikante andre

Martin Haaskjold Inderhaug

Fenomenologien om den andre

At konstruksjonen av «den andres» identitet er nøye sammenflettet med konstruksjonen av selvidentitet er godt kjent, blant annet fra Hegels dialektikk som viste hvordan «jeget» trenger den andre for å definere seg selv, og for i det hele tatt å få en selvbevissthet.  Det er først i møte med den andre at historien starter, at selvet blir kjent med seg selv og får sin form og bevissthet, ifølge Hegel. Dette perspektivet medfører at identiteten til den andre er en bestanddel i dannelsen av selvidentiteten. På tilsvarende måte som det individuelle jeget utformer sin identitet gjennom interaksjon med den andre, kan også stater defineres gjennom interaksjon med andre stater. Hegels dialektikk vil derfor også kunne være relevant innen utenrikspolitikk. Ettersom den andre spiller en avgjørende rolle i jegets identitet, har fremstillingsprosessen av den andre en tendens til å være meget politisert. For eksempel kan man ved å tilegne den andre visse negative egenskaper på smidig vis distansere seg selv fra de samme egenskapene. Denne avgrensningen fra den andre er derfor et svært effektivt politisk verktøy. Carl Schmitt som hevdet at politikk i bunn og grunn er basert på forskjellen mellom venn og fiende, kan også være en illustrasjon på denne teoriens fruktbarhet. Den påfølgende presentasjonen av hvordan Russland er blitt fremstilt av Europa og Vesten, er således også en presentasjon av formingen av «vestlig» identitet.[1]Iver Neumann, Uses of the other, University of Minnesota Press, Minneapolis 1999, s. 67.

I det daglige liv tar vi det gjerne for gitt at det som gjør noen til «den andre» ganske enkelt er forårsaket av den andres forskjellige egenskaper og oppførsel. Men som vi skal se, kan det ofte synes å være ganske vilkårlig hvilke forskjeller som ender opp med å bli fremtredende og hvilke som blir usynliggjort. Vår forestilling om den andre vil imidlertid påvirke vår oppførsel og relasjon til den andre, som igjen vil påvirke virkeligheten. Med andre ord vil konstruksjonen av den andre være med på å forme virkeligheten. Dermed kan kulturelle forskjeller som ofte synes å være avgjørende for splid mellom mennesker, ikke nødvendigvis være den utløsende årsaken. Det er ikke sagt at forskjeller ikke kan skape konflikt, men det er heller ikke dømt til å skje. Hvorvidt kulturelle forskjeller faktisk utløser eller bidrar til å skape konflikt, vil avhenge av hvorvidt disse forskjellene blir fremtredende. Det er her politikk, rivalisering, geopolitikk og mange andre faktorer kommer inn i bildet og påvirker konstruksjonen og samhandlingen med den andre. Denne tankegangen betyr ikke at en «sann» virkelighet ikke finnes, eller at vi ikke kan gi definitive karakteristikker av den andre, men den understreker at konstruksjon av den andre har en tendens til å være politisk ladet, og dette er alltid viktig å ha i bakhodet. 

Selv om forholdet Russland-Vesten har en lengre historie, finner vi de  første solide europeiske fremstillingene av den «russiske andre» under oppdagelsestiden. Da Europa «oppdaget» russerne, var det imidlertid ikke på samme måte som andre oppdagelser i perioden. Som Iver Neumann skriver: «Oppdagelsen av russerne var og er ikke behandlet på samme måte som for eksempel oppdagelsen av indianerne. Dette er en første indikasjon … på at de europeiske representasjonene av Russland viste en tydelig tilbøyelighet for å behandle russerne som det som kan kalles et «liminalt» tilfelle av europeisk identitet.»

Dette fenomenet om et Russland som tilhører et «liminalt» forhold med Europa, gir et interessant særtrekk for forholdet mellom partene. På den ene siden betyr «liminal» at en tilhører samme sfære, at en er noe lik en annen. På den andre siden betyr det at man befinner seg i periferien, på selve terskelen av likhet og annerledeshet. Denne liminale særegenheten kan være med å forklare hvorfor det var (og fremdeles er) den russiske andre som viste seg å være så avgjørende i dannelsen av Europas identitet. Gjennom sin historie har Europa møtt flere andre, både som har vært mye mer truende for sin egen overlevelse, som for eksempel det osmanske imperiet, hvis ekspansjon mirakuløst ble slått tilbake ved slaget ved Wien i 1683 – men også som har vært mye mer «annerledes» enn Russland, slik som aztekerne eller bantuene.

I Hegels «prehistoriske» teori om bevissthetens dannelse, ble selvbevisstheten først bevisst seg selv gjennom et møte med en lignende annen, en annen som den kunne gjenkjenne et annet ego i, som igjen er nødvendig for å skape grunnlag for samhandling. Hvis forskjellene blir oppfattet som for store mellom partene i et slikt møte, så store at en anerkjennelse av likhet ikke oppstår, som for eksempel kan tenkes at skjedde i spanjolenes møte med aztekerne, kan konsekvensen bli tilintetgjørelse. Den andre ble oppfattet som så annerledes at reell samhandling ikke oppstod.

Reell selvidentitet kan bare konstrueres gjennom samspillet med den andre, men i Hegels dialektikk er det nødvendig at den andre overlever. Hvis han unnslipper eller blir drept, kan ikke selvbevisstheten oppstå, og identitet kan ikke bli skapt eller formet. Identitetsforming krever dermed en annen som kan gjenkjennes fra et likhetsperspektiv. Det europeiske møte med Russland viste seg dermed som et veldig fruktbart tilfelle, siden de ble oppfattet som både lik og ulik. De var annerledes, men ikke i en slik grad at det forhindret muligheten for selvidentifisering. Hverken tyrkerne eller kineserne kunne passe så godt til en slik rolle.

Så hvem er den russiske andre? Det er naturligvis umulig å presentere ett presist bilde av den europeiske fremstillingen av Russland tatt i betraktning de mangfoldige linsene til Europas øyne, men noen generaliseringer av disse konstruksjonene kan presenteres. I teksten under (som spesielt i de første avsnittene lener seg mye på Iver Neumanns forskning på temaet) trekkes det frem noen dominerende representasjoner av Russland fra Februarrevolusjonen i 1917 frem til i dag.

Sovjetunionen

De innledende europeiske reaksjonene på Februarrevolusjonen var i utgangs- punktet ganske positive, og fokuset var at nå kunne Russland endelig bli integrert med Vesten gjennom liberale ideer om politikk og økonomi.[2]Neumann. Uses of the other, op.cit. s. 99. Den 21. mars 1917 skrev blant annet Financial Times en artikkel med tittelen «The Dawn of a New Era: How British Traders May Profit», og i desember 1921 skrev The Times at «kommunismen var ved sin endestasjon, og at det nå bare dreide seg om å treffe en egnet formel for gjeninnføring av kapitalismen».[3]Ibid, s. 99.

Under borgerkrigen ble Vestens fremstilling av Russland mer tvetydig, og den var sterkt preget av øyeblikkets behov, særlig ønsket om å fortsatt holde Russland inne i krigen mot Tyskland. I 1918 igangsatte de allierte en militær intervensjon blant annet for å gjenopprette østfronten som hadde blitt avviklet tidligere på året med fredsavtalen mellom den nyopprettede Sovjetrepublikken og Sentralmaktene i Brest-Litovsk. Etter at krigen høsten 1918 var vunnet av de allierte på vestfronten, kanaliserte de støtten til de anti-bolsjevistiske hvite armeer i Russland. Men den røde armé beseiret de hvite styrkene og bevegelsen brøt sammen, slik at bolsjevikene i 1923 vant borgerkrigen. I takt med implementeringen av det nye kommunistprosjektet, og dermed avstanden den tok fra de hegemoniske ideologiene i Vesten, gikk Russland fra å være sett på som et land i kaos, til gradvis å bli omdannet til en internasjonal trussel. Men det var først etter andre verdenskrig og inngangen til den kalde krigen at Sovjetunionen ble den største internasjonale trusselen.

For mellomkrigstidskonstruksjonene av Russland var varierte. Med unntak av den nazistiske rasediskusjonen ble landet generelt ansett som en del av Europa, men samtidig noe uortodoks og avvikende fra Vesten. Tilstanden på denne annerledesheten, om det var et positivt eller negativt avvik, var imidlertid uten en samstemt konklusjon. Fremstillingen av Russland som «fremtidens land» ble noen ganger hintet frem, og Fridtjof Nansen skrev i 1924 at «det ser ut til at Russland en dag trolig ikke bare vil levere materielle goder til Europa, men at det også vil legge til rette for Europas åndelige fornyelse».[4]Ibid, s. 100.

Særlig i Europas arbeiderbevegelse var det positive synspunkter. En samlet arbeiderbevegelse støttet den russiske revolusjon i 1917, og selv etter splittelsen i 1923 som førte til dannelsen av Norges Kommunistiske Parti, fortsatte Arbeiderpartiet å forsvare Sovjetunionen, om ikke så lojalt som NKP. I Einar Gerhardsens skildring av sin ungdomstid kan vi lese:

«Utviklingen i det revolusjonære Russland med seier for bolsjevikene virket også til å styrke venstrekreftene i norsk arbeiderbevegelse. Det var en voldsom interesse for den russiske revolusjon. … Gjennom de mange år jeg har deltatt i arbeiderbevegelsen kan jeg ikke huske at det noen gang har vært en tilsvarende interesse.» Gerhardsen skrev dette i 1974 og sier da at hans revolusjonære standpunkt den gang ikke var noe å skamme seg over. «Arbeiderpartiet var et revolusjonært parti i disse årene. Og ingen av dem som var med, trenger skamme seg.»[5]Einar Gerhardsen. Unge år. Erindringer fra århundreskiftet fram til 1940, Tiden, Oslo 1976 s 65-66 og s 250.

I denne perioden var det altså ulike konstruksjoner av Russland som langt på vei konkurrerte med hverandre. Med andre verdenskrigs slutt, var det imidlertid duket for en mer samstemt fremstilling av Russland. Dette la grunnlaget for det som ble et grenseskille i europeisk historie – nemlig den kalde krigen. Gjennom den kalde krigen ble den andres identitet tydelig utmeislet som en mot-identitet. I denne perioden ble den dominerende konstruksjonen av Russland «barbaren ved porten». Churchill skal ha uttalt at «barbarene sto i hjertet av Europa», Konrad Adenauer skrev at «Asia står ved Elben», og Milan Kundera refererte til Sentral-Europa som «un occidente kidnappe».[6]Neumann, Uses of the Other, op. cit., s. 104.

Mens USA gjennom europeiske øyne ble sett på som en supermakt på bakgrunn av sin enorme makt på en rekke områder som f.eks økonomi, politiske system, teknologi, og militære styrke, ble Sovjetunionen på den andre siden anerkjent som en supermakt bare på grunnlag av sine militære og kjernefysiske evner, ofte kombinert med et hint av barbarisme. Den rumenske statsviteren Edward Luttwak, som senere jobbet for det amerikanske militæret, sa i et TV-intervju at «de var fulle da de beseiret de Napoleon. Fulle slo de Hitler. Fulle kan de vinne mot Nato.»[7]Ibid, s. 90.

Det politiske systemet utgjorde også en viktig bestanddel i «trusselen fra øst», svært ofte ble dette ganske enkelt stemplet som «totalitært». Det ble dermed satt i samme bås som nazismen, og ble på den måten atskilt fra Vesten. I denne perioden oppstod en ny dikotomi: Demokrati kontra totalitarisme, som gradvis overtok for de tidligere dikotomiene som sivilisert/europeisk kontra barbarisk/asiatisk, gjerne ledsaget av andre dikotomier som frihet vs. undertrykkelse og defensiv vs. aggressiv. Til tross for disse dominerende fremstillingene av den andre fantes det alternative konstruksjoner også etter andre verdenskrig. Filosofen Jean-Paul Sartre, som var en markant personlighet på den franske venstresiden, er et godt eksempel. Han skrev: «Jeg har lett, men jeg kan ikke finne noen bevis på en aggressiv impuls fra russernes side de siste tre tiårene. … [Den sovjetiske borgeren] kritiserer [regimet] oftere og mer effektivt enn vi gjør.»[8]Ibid, s. 104. Neumann siterer Sartre fra Pierre de Boisdeffre, Des vivants et des morts – temoignages 1948-1953, Paris, 1954, s 241. Om Sartres politiske posisjon se Dag Østerberg: Jean-Paul … Continue reading

Slike uttalelser kunne fra et teleologisk perspektiv gi uttrykk for at Sovjetunionen kunne være et alternativ til den «vestlige vei», og kanskje til og med tilby et bedre og mer sofistikert politisk-økonomisk system. Den dominerende måten å konstruere den andre på var imidlertid at Sovjetunionen var en militær trussel kombinert med et tilbakestående politisk system. Oppløsningen av Sovjetunionen og dets ønske om å endelig bli medlem av Vesten og de liberale institusjonene i Europa, skapte imidlertid ulike reaksjoner. Geografisk sett var de en del av Europa, men kunne de bli en del av Europas kultur og politikk?

Russland 1991-2005 – eleven på skolebenken

Da Russland bestemte seg for å gi opp sitt kommunistiske prosjekt og tilpasse seg den vestlige modellen for liberalt demokrati og kapitalisme, skulle representasjonene av Russland endres radikalt. Tross alt innebar denne til- pasningen at Russland skulle transformere sin annerledeshet om til «vestlig likhet». Siden landet nå de facto hadde blitt en elev av vestlig økonomi og politisk praksis, ble det forventet at deres dårlige oppførsel ville minke, og at «trusselen fra øst» endelig ville hviskes ut. En viktig faktor for å lykkes med å bli en del av Vesten, manglet imidlertid. Det var ikke nok å bytte ut det økonomiske og politiske systemet, noe som var krevende nok, men landet måtte også innlemmes i de vestlige sikkerhets- og politiske institusjoner. En problemstilling som oppstod i forbindelse med dette var at disse institusjonene, som EU og Nato, på mange måter hadde bygget sin selvidentitet nettopp basert på Russland som den andre – og spesielt Russland som en trussel. Lord Ismay, som var den første generalsekretæren for Nato, sa at Natos oppgave var «å holde amerikanerne inne, russerne ute, og tyskerne nede»,[9]Ibid, s. 111. mens en av grunnleggerne av EEC, Paul-Henri Spaak, sa at en felles frykt for Sovjetunionen var hovedmotivasjonen bak dannelsen av EEC.[10]Ibid, s. 104.

Både EU og Nato hadde dermed blitt skapt på bakgrunn av, og hadde sine formål basert på russisk annerledeshet. Hvordan kunne Russland nå samarbeide med og kanskje bli medlem av disse institusjonene, uten å rokke ved deres egne selvidentiteter og prosjekter?

Formelt samarbeid mellom Russland og Nato begynte i 1991 innenfor rammen av Partnerskapsrådet, og i 1997 ble det underskrevet en handlingsplan for et fremtidig samarbeid. Begge parter erklærte at de ikke så på hverandre som motstandere, og at deres felles mål var å sammen «bygge en varig og inkluderende fred i det euro-atlantiske området basert på prinsippene om demokrati, samarbeid og sikkerhet».[11]NATO, Founding Act on Mutual Relations, Cooperation and Security between Nato and the Russian Federation signed in Paris, France 27.05.1997, https://www.nato.int/cps/en/natohq/official_texts_25468.htm

Veien gikk jo ikke slik, og når man fra vestlig side ville begrunne at Russland ikke var klar for Nato-medlemskap, ble menneskerettighetene ofte nevnt.[12]Neumann, Uses of the other, op. cit., s. 111. Når Russland aldri ble Nato- medlem, til tross for at Russland ytret ønske om dette, så har dette sin komplekse årsakssammenheng som jeg her ikke … Continue reading Den dominerende konstruksjonen av Russland på 90-tallet var likevel at landet var en elev på den rette veien mot fremskritt. Bill Clinton var en ivrig støttespiller av Jeltsin helt frem til hans avgang, og forsøkte å opprettholde et bilde av at Russland gikk i riktig retning. Jeltsin ble godt likt av Vesten, og ble sett på som ganske imøtekommende når det gjaldt sikkerhetspolitikk. USA-støtten til Jeltsin var svært viktig, både for hans politiske maktkonsolidering i etterkant av kuppforsøket i 1991,[13]Patrick Cockburn, «US agents helped Yeltsin break coup», The Independent 17.05.1994. men også for hans politiske overlevelse under det omstridte valget i 1996[14]Owen Jones, «Americans can spot election meddling because they’ve been doing it for years, The Guardian, 05.01.2017.. I løpet av de syv årene både Clinton og Jeltsin var statsledere møttes de hele 18 ganger, noe som var nesten like ofte som forgjengerne deres hadde møtt hverandre gjennom hele den kalde krigen. På Clintons initiativ ble Russland medlem av G8-gruppen i 1997, og etter at begge hadde gått av, sa Clinton at «selvfølgelig hadde vi våre forskjeller, men utgangspunktet for vårt forhold dreide seg alltid om hvordan Russland og Amerika kunne jobbe sammen for å fremme våre felles interesser».[15]Department of State Office of the Historian, Milestones: 1993–2000, https:// history.state.gov/milestones/1993-2000/clinton-yeltsin. Nedlastet 24 Jun. 2017.

Da Putin ble ny president i Russland, ble integrasjon og samarbeid med Vesten videreført, særlig etter terrorangrepet 11. september 2001. I 2001 åpnet Putin eksplisitt for en integrasjon med vestlige sikkerhets- og forsvars- institusjoner, blant annet et mulig russisk medlemskap i Nato:

«Både Warszawapakten og Sovjetunionen er forbi, men Nato fortsetter å eksistere og utvikle seg … Vi ser ikke på Nato som en fiende, vi ser ikke en tragedie i dets eksistens, men vi ser heller ikke behovet for det».[16]DeseretNews.com, «Putin wants Nato to let Russia join», 18.07.2001
https://www.deseret.com/article/853851/Putin-wants-NATO-to-let-Russia-join.html. Sist besøkt i 2017.
I stedet burde det opprettes en felles sikkerhetsinstitusjon, som han sa kunne oppnås enten ved å oppløse Nato, ved at Russland ble medlem i det, eller ved å skape et nytt organ der Russland kunne bli likeverdig partner.

Selvidentiteten til de vestlige institusjonene som hadde vært basert på russisk utestengelse, viste seg å skape utfordringer for russisk integrering i det europeiske kontinent, og i dag blir slike samtaler avvist som urealistiske av begge parter. 

2005-2021 – ny kald krig

Spørsmålet om hvordan Russland passer i den vestlige ordenen var et sentralt tema for diskusjon på 90-tallet, men i takt med de politiske konfliktene mellom dem ble den overordnede konklusjonen at de ikke passer inn, og dette ga grunnlaget for oppdemmingspolitikken. Tidsperioden fra midten av 2000-tallet til i dag skulle drastisk forandre fremstillingen av Russland. Natos missilforsvar i Europa, den georgiske krigen, Edward Snowden-affæren, Ukraina-krisen, det russiske militære engasjementet i Syria og den angivelige Navalnyj-forgiftningen har alle vært problemer som har kommet på overflaten. Nå ble de nye representasjonene gradvis omdannet til å være en trussel, ikke bare en militær, men også en politisk trussel som tar sikte på å undergrave vestlige «frie» samfunn og demokratier.

Tanken om at vi i dag står overfor en ny kald krig, har for det meste blitt avvist på offisielt hold i Vesten, mens flere kommentatorer og eksperter hevder at den eksisterer i beste velgående. Den politiske forskeren Robert Legvold uttalte at «den nye kalde krigen begynte i det øyeblikket man gikk over terskelen, og det skjedde med Ukraina-krisen i 2014».[17]amuel Ramani, «Robert Legvold on the New Cold War, Interview with Columbia University Professor and Leading Russia Scholar», Huffington Post 10.11.2015. I en hurtig respons på Ukraina-krisen, iverksatte Vesten økonomiske og diplomatiske sanksjoner, og Russland svarte med samme mynt. På den andre siden har noen fastholdt at begrepet «kald krig» er uegnet for dagens konflikt, men på tross av det har man hevdet at situasjonen er enda farligere enn den var under den virkelige kalde krigen.[18]A. C. Kuchins, Elevation and Calibration: A New Russia Policy for America: II. The Current Impasse: Not a New Cold War but Potentially More Dangerous, Center on Global Interests 2016, p. 9–12. Og: … Continue reading Den London-baserte tankesmien European Leadership Network, bestående av tidligere politiske, militære og diplomatiske ledere, uttalte i 2015 at forholdet mellom Russland og Vesten har forverret seg betydelig, og at omfanget og typen militære øvelser tyder på at begge parter forbereder seg på regelrett krig mot hverandre.[19]Ian Kearns et. al., Preparing for the Worst: Are Russian and Nato Military Exercises Making War in Europe more Likely? European Leadership Network 12.08.2015.

Tidligere general for USAs marinekorps som for øvrig har «rotasjonsbase» på Værnes, Joseph Dunford, erklærte i 2015 at: «Hvis du vil snakke om en nasjon som kan utgjøre en eksistensiell trussel mot USA, må jeg peke på Russland. Og hvis du ser på deres oppførsel, er det intet mindre enn alarmerende … Min vurdering i dag, senator, er at Russland representerer den største trusselen mot vår nasjonale sikkerhet.»[20]Phil Stewart, «Russia is top U.S. national security threat: U.S. Gen. Dunford», Reuters 09.07.2015. Dette ble fulgt opp i 2016 da Luftforsvarssekretæren Deborah James, uttalte at «Russland er USAs trussel nummer én».[21]Alix Culbertson, «’NUMBER ONE THREAT’ Russia is a danger to America’s Existence, top military officials warn», Express 05.12.2016.

Men det er ikke bare Russland som nasjon som er en trussel. Nærmere bestemt er det Putin, selve «inkarnasjonen» av dagens Russland, som er det største problemet. Mens Hillary Clinton sammenlignet Putin med Hitler og sa at Putins handlinger minner om «hva Hitler gjorde i 30-årene», svarte John McCain da han ble spurt om å vurdere Putins trussel mot global sikkerhet, at «jeg tror han er den fremste og viktigste trusselen, enda større enn IS».[22]Philip Rucker, «Hillary Clinton says Putin’s actions are like ‘what Hitler did back in the ’30s’», Washington Post 05.03.2014. Paul Karp, «Vladimir Putin is a bigger threat than Isis, John … Continue reading Siden har nåværende president Biden uttalt at Putin ikke har sjel. 

I senere tid har særlig anklager om russisk innblanding i valg, cyberangrep og hacking økt betraktelig. Et viktig kjennetegn i den «nye kalde krigen» er dermed at den foregår på internett og gjennom TV, aviser og sosiale medier. Høytstående medlemmer i den britiske regjering erklærte i 2017 at det er en ny kald krig, og at «på tvers av EU ser vi alarmerende bevis på russiske forsøk for å splitte den europeiske enheten i en rekke viktige strategiske saker».[23]Peter Foster, «Russia accused of clandestine funding of European parties as US conducts major review of Vladimir Putin’s strategy», The Telegraph 16.01. 2016.

Det har noen ganger vært uttrykt ønske om tettere samarbeid og dialog fra begge parter, men positive initiativer som kan muliggjøre dette, felles institusjoner og samarbeidsavtaler, har til nå ikke latt seg materialisere. Cyberkrig, informasjonskrig, økt omfang av militære øvelser og frosne diplomatiske forbindelser peker sammen på at vi står overfor en ny kald krig. Av dette følger det at den dominerende representasjonen av Russland i Vestens øyne i dag, er at landet – og særlig Putin – er en politisk og militær trussel som har fiendtlige intensjoner mot Vesten. 

Epilog

Denne artikkelen ble opprinnelig skrevet i 2018, og senere revidert høsten 2021. Den 24. februar 2022 invaderte Russland sin nabo Ukraina, noe som på mange måter er en kulminasjon av alle motsetningene som har bygget seg opp gjennom årene mellom Vesten og Russland. Et ganske samlet Vesten har aktivt støttet Ukraina med militært utstyr, våpen og humanitær hjelp og innført svært omfattende sanksjoner, mens Russland innser at forholdet til Vesten vil være svekket i lang tid og forsøker å styrke sitt samarbeid med land som Kina, India og Pakistan. Hvordan krigen vil ende er det ingen som vet, men uansett utfall vil den sette dype spor i forholdet Vesten-Russland. 

Tidligere utenriksminister Ine Eriksen Søreide uttalte kort tid etter krigens start at «dette ikke er tiden for å forstå, men for å fordømme», og videre at «ansvaret for å stoppe denne meningsløse krigen, ligger ene og alene på én person: Vladimir Putin».[24]Ine Eriksen Søreide. Ine Eriksen Søreide om krigen i Ukraina. https://hoyre.no/2022/02/28/ine-eriksen-soreide-om-krigen-i-ukraina. 28. februar 2022.

Budskapet er enkelt å forstå, og markerer på mange måter et veiskille der diplomati ikke lenger ansees som hverken konstruktivt eller moralsk riktig, og i stedet må erstattes av fordømmelse og å sette hardt mot hardt, noe som også illustreres av EUs høye representant for utenriks- og sikkerhetspolitikk, Josep Borell, som uttalte på Twitter at denne krigen vil bli vunnet på slagmarken.[25]Josep Borell Fontelles. https://twitter.com/JosepBorrellF/status/1512778418445860864 9. april 2022.

Vi står derfor nå overfor en ny epoke, der forholdet mellom Russland og Vesten synes ødelagt, og kompromisser som kan være akseptable for begge parter, virker umulig å få øye på. 

Det er mange ulike hypoteser om hvordan forholdet Russland-Vesten endte opp der vi er i dag, fra idéene om at Putin bare er en galning som vil gjenreise Sovjetunionen, til betraktninger om at det dypest sett handler om sikkerhetspolitikk, som særlig den amerikanske professoren John Mearsheimer er kjent for. 

Fra et vestlig perspektiv er det Russlands autoritære, aggressive og stormannsgale trekk som er roten til stridighetene mellom partene, mens Russland hevder det er Vestens moralske «eksepsjonalisme» og militære ekspansjon som er årsaken. Begge parter argumenterer for at deres fremstilling har en begrunnelse i objektive hendelser og fakta. 

Samtidig ligger det også en fare i at både den russiske fremstillingen av Vesten, og den vestlige fremstillingen av Russland – og med det to vidt forskjellige virkelighetsoppfatninger – løper løpsk i den forstand at det forhindrer å i det hele tatt vurdere kompromisser som potensielt kunne vært gunstig for alle parter. Det russiske bilde om at «Vesten er slik», og det vestlige bilde om at «Russland er slik», kan ende opp som en selvforklarende selvfølgelighet og bli det som David Hume kalte «den tredje virkelighet», det vil si noe som hverken kan reduseres til «fysiske objekter» eller «subjektive oppfatninger». Humes kjente formel «kunstig, men ikke vilkårlig»[26]David Hume, Treatise of Human Nature, Oxford Univ. Press, 1978, 484. fanger kjernen av dette fenomenet, ved at menneskelige institusjoner er kunstige i den forstand at de er menneskeskapte og bare gir mening i den sosiale verdenen, og ikke vilkårlig ved at de likevel spiller en avgjørende rolle i samfunnet. Det viser at sosiale institusjoner på den ene siden er skapt av oss (ergo kunstige), mens de på den andre siden kan få en uavhengighet fra oss ved at de eksisterer uavhengig av våre spontane innfall og ønsker. Dette minner også om det Hegel kalte for «fremmedgjøring»: når sosiale institusjoner ikke bare får en viss uavhengighet fra oss, men også begynner å forme sitt eget «liv», og i tillegg tar kontroll over oss og styrer oss i visse retninger. 

I takt med at det russiske og vestlige virkelighetsbilde skyves stadig lengre fra hverandre og diplomatiske virkemidler settes til side, går vi mot en situasjon der man risikerer at eneste gjenværende strategi for begge parter vil være tap-tap-situasjoner, som for eksempel kutt i gassforsyningen til Europa eller militær eskalering utenfor Ukrainas grenser. 

Med mindre en av partene mener den kan komme seirende ut av en militær eskalering, er det i begges interesser å forsøke å finne en alternativ løsning. Som det kjente ordtaket går: «Hold dine venner nær, dine fiender enda nærmere». En deeskalering av konflikten forutsetter at man må forstå hvordan situasjonen ser ut fra Kreml, og motsatt må Russland vise en tilsvarende vilje ovenfor Vesten. Bare gjennom slik dialog kan man forhindre at virkelighetsoppfatningen til partene løper enda mer løpsk enn de allerede har gjort. Heldigvis er det mulig å forstå selv om man fordømmer deres handlinger og virkelighetsoppfatning, og er helt uenig i den.


Artikkelen er basert på en lignende artikkel publisert i Vardøger 37-2018, av samme forfatter. 

Fotnoter

Fotnoter
1 Iver Neumann, Uses of the other, University of Minnesota Press, Minneapolis 1999, s. 67.
2 Neumann. Uses of the other, op.cit. s. 99.
3 Ibid, s. 99.
4 Ibid, s. 100.
5 Einar Gerhardsen. Unge år. Erindringer fra århundreskiftet fram til 1940, Tiden, Oslo 1976 s 65-66 og s 250.
6 Neumann, Uses of the Other, op. cit., s. 104.
7 Ibid, s. 90.
8 Ibid, s. 104. Neumann siterer Sartre fra Pierre de Boisdeffre, Des vivants et des morts – temoignages 1948-1953, Paris, 1954, s 241. Om Sartres politiske posisjon se Dag Østerberg: Jean-Paul Sartre, Oslo 1993, s 182-217.
9 Ibid, s. 111.
10 Ibid, s. 104.
11 NATO, Founding Act on Mutual Relations, Cooperation and Security between Nato and the Russian Federation signed in Paris, France 27.05.1997, https://www.nato.int/cps/en/natohq/official_texts_25468.htm
12 Neumann, Uses of the other, op. cit., s. 111. Når Russland aldri ble Nato- medlem, til tross for at Russland ytret ønske om dette, så har dette sin komplekse årsakssammenheng som jeg her ikke går nærmere inn på.
13 Patrick Cockburn, «US agents helped Yeltsin break coup», The Independent 17.05.1994.
14 Owen Jones, «Americans can spot election meddling because they’ve been doing it for years, The Guardian, 05.01.2017.
15 Department of State Office of the Historian, Milestones: 1993–2000, https:// history.state.gov/milestones/1993-2000/clinton-yeltsin. Nedlastet 24 Jun. 2017.
16 DeseretNews.com, «Putin wants Nato to let Russia join», 18.07.2001
https://www.deseret.com/article/853851/Putin-wants-NATO-to-let-Russia-join.html. Sist besøkt i 2017.
17 amuel Ramani, «Robert Legvold on the New Cold War, Interview with Columbia University Professor and Leading Russia Scholar», Huffington Post 10.11.2015.
18 A. C. Kuchins, Elevation and Calibration: A New Russia Policy for America: II. The Current Impasse: Not a New Cold War but Potentially More Dangerous, Center on Global Interests 2016, p. 9–12. Og: Samuel Osborge, World warned it’s entering era «more dangerous than Cold War» as Russian power grows, The Independent 12.10.2016.
19 Ian Kearns et. al., Preparing for the Worst: Are Russian and Nato Military Exercises Making War in Europe more Likely? European Leadership Network 12.08.2015.
20 Phil Stewart, «Russia is top U.S. national security threat: U.S. Gen. Dunford», Reuters 09.07.2015.
21 Alix Culbertson, «’NUMBER ONE THREAT’ Russia is a danger to America’s Existence, top military officials warn», Express 05.12.2016.
22 Philip Rucker, «Hillary Clinton says Putin’s actions are like ‘what Hitler did back in the ’30s’», Washington Post 05.03.2014. Paul Karp, «Vladimir Putin is a bigger threat than Isis, John McCain says», The Guardian, 29.05.2017,
23 Peter Foster, «Russia accused of clandestine funding of European parties as US conducts major review of Vladimir Putin’s strategy», The Telegraph 16.01. 2016.
24 Ine Eriksen Søreide. Ine Eriksen Søreide om krigen i Ukraina. https://hoyre.no/2022/02/28/ine-eriksen-soreide-om-krigen-i-ukraina. 28. februar 2022.
25 Josep Borell Fontelles. https://twitter.com/JosepBorrellF/status/1512778418445860864 9. april 2022.
26 David Hume, Treatise of Human Nature, Oxford Univ. Press, 1978, 484.