André Fagerheim
Den industrielle revolusjon fant sted tidligere noen steder enn andre, men de positive og negative konsekvensene var sammenfallende uavhengig av tid og geografi. Skolesystemet former oss til å se på denne epoken som et stort fremskritt for menneskeheten, og materielt sett har den utvilsomt vært det. Men er bildet vi har blitt presentert korrekt? Hvilke konsekvenser hadde den industrielle revolusjon for vår tilhørighetsfølelse til familien og generasjonene før og etter oss? Og hva kan vi gjøre for de kommende generasjonene for å forsterke denne?
I førindustriell tid bodde de aller fleste på landsbygda. Våre forfedre og formødre var selvhjulpne og selvforsynt, de odlet sin egen mark og beskattet de lokale naturressurser til beste hensikt. Man var del av naturens syklus, og vi måtte sko oss etter forholdene og omgivelsene. Generasjonene samarbeidet: Far og sønn, onkler og nevøer, bestefedre og sønnesønner stod som regel skulder ved skulder med hvert sitt redskap og høstet moder jords gaver. Mor og datter, tanter og nieser, bestemødre og barnebarn spinte garn, heklet, broderte og sydde. Kunnskap og tradisjoner ble overført fra en generasjon til den neste, i godt samspill og samvær. Håndverkeryrker var også definert av tette bånd mellom lærer og lærling; det var ofte et forhold på tvers av generasjoner innad i familien eller den utvidede familie.
Nåja, så svart på hvitt var det kanskje ikke. Alle trådte til der og når det trengtes. Men vi hadde tydelige roller, med god grunn. Enkelt oppsummert kan man si at i tradisjonelle samfunn bygget mennene samfunnet, mens kvinnene var dets bærere. Begge var avhengige av den andre. Med dydene styrke og mot beskyttet og forsørget mennene de verdifulle kvinner og barn. Ressurser ble anskaffet, med eller uten risiko. Med sin visdom og kunnskap var kvinnene bærere av tradisjonen. Deres tilknytning til det jordlige og intuitive ble fremhevet og løftet. Med et slikt samarbeid er det ikke rart at vi klarte oss bra gjennom vanskelige og tøffe tider.
I Norge skjøt industrialiseringen fart i siste halvdel av 1800-tallet, men vi ble ikke regnet som industrialisert før utbruddet av første verdenskrig. Overgangen fra primærnæringene til sekundærnæringene førte til at mange flyttet til byene og forsaket sin kontakt med naturen, jordbruket og elementene i jakten på et bedre liv. Det mest avgjørende som skjedde, var at mennene ble revet ut av hjemmet, vekk fra sin kone, sine barn og sin jord, for å jobbe i fabrikkene. Dette var avgjørende av flere årsaker. Den første og mest påfallende var at den mannlige rollemodellen i familien var fraværende under det meste av døgnets lyse timer – og det har hatt og har sin effekt både på yngre og oppvoksende gutter og jenter.
Som en konsekvens av det førstnevnte ble ikke lenger hjemmet en produksjonsenhet. Oikos ble tatt ut av økonomien, og et skille oppstod dessverre mellom dem som var hjemmeværende med barn og dem som bidro til produksjonen på fabrikkene. Dette skillet var på mange måter en grov forsømmelse av morsrollen, ved at den ikke ble hedret og løftet fram som et like viktig bidrag til storsamfunnet sett i sin helhet.
En like viktig konsekvens var voksende institusjonalisering, som også riktignok bidro til å frigjøre tid i hjemmet. Allmueskolen, som senere ble erstattet av folkeskolen, lot tredjeparter overta en større del av barns oppvekst. Dette er uten tvil goder som har bidratt til mer innovasjon og et generelt løft av både kunnskap og samfunn, men fremskrittene har hatt sin pris. Både bevisst og særlig ubevisst kan vi kjenne på at vi som moderne mennesker ikke lever på optimalt vis. Vi har svakere tilhørighet til familien, lokalsamfunnet og naturen. I kontrast til dagens overflodssamfunn var det førindustrielle samfunnet et marginalsamfunn. Antall veivalg var få, men det vi fikk av veiledning og kunnskapsoverføring sørget både for en plass i samfunnet og et levebrød som sikret familien mat, klær og husly. Poenget med å gjøre denne sammenligningen er at kunnskapen man ble skjenket av nær familie eller en mentor kan betraktes som en gave, en hjelp til å klare seg i verden. Ser man på dette som en gave, er det ikke da lettere å ære sin far og mor? Kan det være en god idé å tenke som om man lever i et marginalsamfunn, istedenfor å oppleve rådvillhet og fortapelse i en overflod av valg på flere områder i livet?
Det viktigste vi kan gjøre i det moderne samfunnet, er å saumfare fortiden etter dets gaver, vokte dem godt og bære dem med oss inn i våre familier og lokalsamfunn. En klok mann sa i nyere tid: «You must rescue your father from the belly of the whale». Dette betyr kort og godt at man skal redde de tidløse prinsipielle tradisjonene fra fortiden, for uten dem seiler man på havet uten kompass.
En av de overordnede tradisjonene våre forfedre hadde, var det vellykkede overgangsritualet der en gutt blir initiert til mann, ofte eller helst av eldre generasjoner menn. I vellykkede stamme- og klankulturer var hele landsbyen involvert, da det var en bugnende konsensus og forståelse på tvers av alder, kjønn og hierarki om at deres kultur og overlevelse var avhengig av å oppfostre og initiere gutter til å bli ansvarsfulle menn. Gjennom litteratur og forskning har man kartlagt de fire grunnleggende stegene som formet denne prosessen. Fra pubertetens start ble guttene revet vekk fra sine mødres sfære og bortført til hemmelige steder av de eldre mennene i landsbyen. De ble fortalt historier som definerte deres folk og kultur, alt fra hvordan de skulle jakte til hvordan de skulle elske. De ble utsatt for store påkjenninger og prøvelser i form av utfordringer som kunne ha døden som utfall, og ble anerkjent som menn i et fellesskap av andre menn. De ble sett for den de var, og velsignet av de eldre for deres kvaliteter. Slik skapte fortidens stamme- og klansamfunn ansvarsfulle menn, da resultatet av et vellykket overgangsrituale gav opphav til en manns dyder. Er ikke dette litt likt hva våre olde- og besteforeldre gjennomgikk, når de ble sjømenn like under pubertetens start, og var vekke ofte i årevis, isolert mer eller mindre fra kvinner, i et fellesskap av andre menn? Eller hva med militærets rolle da kun menn ble innkalt til verneplikt, med eller mot deres vilje? Disse subkulturene i samfunnet har i det minste formet menn, mer eller mindre vellykket, men dessverre har disse arenaene allerede mistet sin betydningsfulle rolle og tradisjon, da de ikke har blitt æret og sett for hva de egentlig er: et moderne svar på overgangsritualer, noe alle oppvoksende menn, kvinner og samfunnet i sin helhet ubevisst higer etter.Den andre perlen fra fortiden er begge foreldres, og den utvidede familiens, tilstedeværelse med barna fra før fødselen til de vandrer ut i verden. Mennesker formes av andre mennesker, og trygge og stabile oppvekstvilkår former trygge og stabile mennesker. Men på tross av at et menneske emulerer andres oppførsel, være seg god eller dårlig, vil man uavhengig av sin kondisjonering kunne oppføre seg medgjørlig eller trossende.
Hva vi mangler i dagens samfunn er den gode, trygge og nærende morsfiguren som er tilgjengelig for barna. Med tilgjengelighet menes emosjonell tilstedeværelse og oppmerksomt nærvær, i hvert fall i de første leveårene. Dette er en tid som ikke bør være preget eller farget av karrierejag, bekymringer og stress, men som tvert imot bør være tuftet på ro og trygghet i visshet om at familien blir forsørget og beskyttet av en ansvarsfull mann, og støttet av lokalsamfunnet.
Til tross for at det kan være en utfordring i den moderne verden, er fars tilstedeværelse, både fysisk og emosjonell, men også som veiviser og rollemodell, både for gutter og jenter, absolutt like viktig. Særlig overfor sine sønner er far og hans maskuline kraft et av hovedelementene som skal kutte sine sønners navlestreng til den komfortable morsenergien og dytte dem ut i verden. Han må selvsagt forberede dem på reisen ved å styrke dem, gjennom å mestre den intrikate balansegangen mellom støtte og kritikk, uten å hverken gi dem for mye eller for lite motstand. Overgangsritualet tatt i betraktning, er nettopp fars rolle i separasjonen mellom hans sønner og den komfortable morsenegien et minimum for å initiere en gutt til mann. Uten tilstedeværelse av denne avgjørende kraften vil dessverre mange menn leve deler av livet, eller i de mest ekstreme tilfeller, hele livet, gjennom en gutts psyke, og det er hverken konstruktivt eller tiltrekkende.
For å oppsummere og heve det viktigste elementet av den sistnevnte perlen kan ikke kjærligheten mellom mann og kvinne fremmes nok. For det er nettopp samarbeidet mellom mann og kvinne, enigheten og forståelsen om prinsipper og verdier ledsaget av en ansvarsfull mann, som vil være den avgjørende faktoren for å oppfostre og bringe vårt folk og vår kultur videre. Samarbeidet og kjærligheten vil ikke bare motvirke at en mor eller far søker et kjærlighetssubstitutt gjennom sin sønn eller datter, men det vil også sikre våre barn sunne rollemodeller takket være en kjærlig dynamikk mellom mann og kvinne. Dessverre oppmuntrer moderne feminisme til en fremming av maskuline kvaliteter i kvinner, noe som kan føre til konkurranse snarere enn samarbeid utenfor arbeidslivet. Det viktigste motmiddelet for å snu en slik usunn utvikling er en hyllest av de komplementære forskjellene mellom mann og kvinne. La oss derfor hedre forskjellene og komme sammen i vår komplementære natur og være forbilder for våre barn og andre mennesker – og la oss i det minste samarbeide på tvers av generasjonene.
