Hvithetsstudienes tause røtter

Håkon Daniel Myhre
Master i historie, Universitetet i Oslo
Student

«When I am weaker than you, I ask for freedom because that is according to your principles; when I am stronger than you, I take away your freedom because that is according to my principles.»

Hentet fra Children of Dune av Frank Herbert, feiltilskrevet til Louis Veuillot

Introduksjon

I de siste årene har diskusjoner rundt rase igjen kommet på dagsorden. Valget av Trump (og særlig amerikanske mediers reaksjon på dette), marsjen i Charlottesville, diverse opptøyer i kjølvannet av forskjellige politiskytinger, sommeren 2020, og i det siste de legislative kampene om det som kalles kritisk raseteori (Critical Race Theory, heretter CRT) i Florida, Virginia, Texas og andre steder, har demonstrert dette betraktelig.^[1]Rufo, Christopher. «Christopher Rufo on Woke Education.» City Journal, hentet 24. september, 2022. Dette har ført til en del konflikter innad på høyresiden om hvordan dette bør møtes. I Norge har blant annet Civitas Bård Larsen tilsynelatende vært motstander av ethvert forsøk på å kjempe mot dette utenfor «ideenes markedsplass». Det er også ekstremt mye forvirring rundt hva CRT i det hele tatt er, hvor omfattende det er, og hvorvidt det er revolusjonært.

Et eksempel på CRT-tilstøtende arbeide i Norge er et par artikler i Morgenbladet^[2]Synnes, Ronald Mayora, og Sandra Fylkenes. «Hvithetens tause makt», Morgenbladet, publisert 13. september 2019. og på Afrika.no^[3]Fylkenes, Sandra. «For å se rasismen, må vi vite hvordan hvithet virker». afrika.no, sist oppdatert 3. oktober 2019. om noe som blir kalt «hvithetsstudier». Dette ble skrevet av forskere på det som pleide å hete Høgskolen i Oslo og Akershus, og som nå heter OsloMet. Noen av disse forskerne ble også intervjuet av Minerva.^[4]Masvie, Andreas. «Er jeg rasist bare fordi jeg er hvit?», Minerva, sist oppdatert 24. januar 2020. I disse artiklene legger Ronald Mayora Synnes og Sandra Fylkesnes ut om hvordan «hvithet», slik de ser det, fungerer. Kort oppsummert ser de «hvithet» som «rester av arven fra vår felles koloniale og imperiale historie». De poengterer at «rase, som et sosialt konstruert fundament for gruppeinndeling, ikke døde da andre verdenskrig sluttet». Det er viktig å huske at «etnisk norsk egentlig betyr hvit norsk». Slik sett kan «hvithet» bety noe så enkelt som antagelsen om at majoriteten er den antatte standarden, til en mer eksplisitt selvgod «hvite mennesker er bedre»-holdning. Det er klart at «hvitheten» de beskriver er en nesten usynlig kraft, som fungerer best når den ikke sees. I en norsk sammenheng definerer den grensene mellom norsk og ikke-norsk. Samtidig understreker de at denne «hvitheten» må forstås i grader, og at enkelte ikke-hvite kan bli «adoptert» om de tar opp hvithetens ideologi og praksis.^[5]Masvie, Andreas. «Er jeg rasist bare fordi jeg er hvit?», Minerva, sist oppdatert 24. januar 2020. De gjør det klart at dette ikke er noe en kan inngå kompromiss om. «Hvithet» er en lumsk kraft som gjennomsyrer vårt samfunn, og må dras opp med roten.^[6]Synnes og Fylkenes, «Hvithetens tause makt». Morgenbladet.no. Det de beskriver ser ut til å hoppe mellom veldig forskjellige fenomener, både av historisk, ideologisk og psykologisk art. Det virker som noen samler et stort sett med delvis relaterte fenomener under et felles begrep, legger til en forklaringsmodell som dekker noen av disse fenomenene, og kaller det «hvithet».^[7]Fylkesnes, Sandra, «For å se rasismen, må vi vite hvordan hvithet virker».

I tiden etter disse artiklene, har spørsmålet bare tilspisset seg. Diskusjonen om «avkolonisering» ble ganske omfattende ved Kunsthøgskolen, da fem studenter som ønsket å kritisere dette ble symbolsk «rullet i tjære og fjær» i full offentlighet, uten at skolens ledelse gjorde noe for å beskytte dem.^[8]Aftenposten. «Studenter ved Kunsthøgskolen: – Vi ser med stor bekymring på skolens videre utvikling.» Sist oppdatert 3. august, 2020. ^[9]Aftenposten. «Rasismedebatten skaper nye konflikter. Kunsthøgskolen har mottatt flere varsler.» Sist oppdatert 18. november, 2020. Tidligere hadde SAIH (Studentenes og akademikernes internasjonale hjelpefond) erklært at de støttet en «avkolonisering» av akademia,^[10]SAIH. «SAIH lanserer verktøy for avkolonisering av akademia.» SAIH. Publisert 5. februar, 2020. og dette forblir kontroversielt^[11]Minerva « – UiO legger opp til at normalen er at studentene skal finansiere en organisasjon som vil avkolonisere akademia», sist oppdatert 10. august, 2022.. Denne teksten handler om å følge dette fenomenet bakover mot røttene.

Bakgrunn – Oversikt

«Hvithetsstudier» som felt drar på det veldig vide og fragmenterte studieområdet «kritisk sosial rettferdighet» (Critical Social Justice). Det kan først og fremst regnes som en del av CRT, et felt med røtter i juss, kritisk teori, og i sine nyere varianter, postmodernisme. Hvithetsstudier er også klart påvirket av postkolonialisme, som er en mer postmodernistisk retning enn CRT.

Kritisk teori er en samlebetegnelse på et knippe akademiske retninger som danner grunnlaget for bl.a. CRT. Det er en samling forskjellige ideer og idétradisjoner, med en del fellestrekk og krysspollinering. En kan aldri forstå kritisk teori før man forstår at dette på mange måter er en helhetlig verdensanskuelse, med egen metodologi, epistemologi, og i noen tilfeller tom. ontologi.^[12]Held, David. Introduction to Critical Theory: Horkheimer to Habermas. Cambridge: Polity Press, 1990. Feltet begynte da en gruppe post- og neo-marxister ønsket å forklare hvorfor ingen revolusjon skjedde i Vesten, og særlig hvorfor det ikke var noen sterke revolusjonære strømninger i den amerikanske arbeiderklassen. Det eksisterte et miljø i utgangspunktet knyttet til universitetet i Frankfurt (Institute for Social Science), deretter knyttet til Columbia University i New York. Dette ble grunnlaget for kritisk teori. Max Horkheimer, lederen for instituttet ved Columbia, skrev verket Traditional and Critical Theory, der han forklarer at formålet med kritisk teori er å demonstrere den underliggende undertrykkelsen anført av kapitalisme, og å skape grunnlaget for frigjøring fra dette.^[13]Held, David. Introduction to Critical Theory: Horkheimer to Habermas. Cambridge: Polity Press, 1990 Disse «frankfurterne», og særlig Herbert Marcuse, begynte etter hvert å se etter alternative revolusjonære grupper. De fant etter hvert stadig flere «marginaliserte» grupper, som ble utestengt fra samfunnet basert på herkomst, biologi, seksualitet, og etter hvert også psykisk tilstand. I USA var det særlig rasespørsmålet som lå betent. Derfor ble svarte amerikanere sett på som den viktigste revolusjonære gruppen, siden den amerikanske arbeiderklassen var grunnleggende moderat og uinteressert i revolusjon.^[14]Ignatiev, Noel, and Theodor Allen. «White Blindspot», 1967, hentet fra Sojourner Truth Organization webpage, 2022.

Marcuse begynte å utvikle ideen om «undertrykkende toleranse» (repressive tolerance): Han stilte spørsmål ved tanken om at frihet til ytring og åpenhet for ideer var til de undertryktes fordel. Han mente at visse ideer heller styrket de «herskende klasser», og derfor burde undertrykkes for å oppnå sann frihet.^[15]Marcuse, Herbert. «Repressive Tolerance» (full tekst) 1965, hentet fra Herbert Marcuse Official Website, 2022. Her har han noe til felles med tankegodset til de samtidige postmoderne tenkerne, men Marcuse var ikke en postmodernist, og mente at undertrykkelse egentlig hadde sine røtter i materielle forhold. Marcuses tanker er basis for mye senere kritisk teori, som kort oppsummert dreier seg om å kritisk undersøke systemer laget av mennesker for å finne de skjulte mekanismene for undertrykking. En kan kanskje si at mens Marx mente de undertrykte hadde en «falsk bevissthet», mente Marcuse og hans etterfølgere at det var undertrykkerne som led av denne «falske bevisstheten». Dette var en sentral del av det nye venstre som oppstod på 1960-tallet, men som mistet mye av sin støtte etter The Days of Rage på 70-tallet. Etter dette var disse ideene stort sett begrenset til akademia.^[16]Pluckrose, Helen, and James Lindsay. Cynical Theories. 1. London: Swift Press, 2020.

Hvithetsstudier som eget felt er veldig nytt. Fokuset er «hvithet», og spesifikt konstruksjonen av dette som konsept i USA. Historisk sett er oppfattelsen av «hvithet» knyttet til hvordan forskjellige grupper ble tatt opp i den amerikanske identiteten.^[17]Allen, Theodor. The Invention of the White Race. New York: Verso, 1994. Slik ble etter hvert andre konflikter begravd og konflikten mellom «hvite» og «ikke-hvite» ble den viktigste. Det er denne viljen til å overse forskjellige europeiske identiteter, men likevel holde svarte utenfor, som ansees som den viktigste «ugjerningen».^[18]Delgado, Richard, and Jean Stefancic. Critical Race Theory: An Introduction. 3dje. utgave. New York: New York University Press, 2017. Denne tradisjonen er siden blitt generalisert til andre vestlige land, i stor grad via postkolonialisme, og dens fokus på europeisk koloniarv, som illustrert i tekstene til Synne og Fylkesnes. Disse retningene av akademia har produsert veldig mye skriftlig arbeid,^[19]Engles, Tim. «Toward a Bibliography of Critical Whiteness Studies.» Faculty Research & Creative Activity, 1. november, 2006. som gjør det vanskelig å få en skikkelig oversikt, men jeg har gjort mitt beste for å sikre at det vi ser på presenteres forholdsvis representativt, og gir en viss forståelse av hva feltet dreier seg om.

Kritisk raseteori – historie

Kritisk raseteori (CRT), som er den viktigste spiren til «hvithetsstudier», er noe som vokste frem i amerikansk akademia og aktivisme, som et resultat av denne nasjonens noe unike erfaring med rase. Dette kommer av, som de fleste leserne her allerede er kjent med, den grunnleggende selvmotsigelsen i den tidlige amerikanske republikken, nemlig slaveri. USA var aldri en engelsk etnostat, skjønt de så slik på seg selv de første ca. 200 årene, som Eric Kaufmann demonstrerer i The Rise and Fall of Anglo America.^[20]Kaufmann, Eric. The Rise and Fall of Anglo America. Boston: Harvard University Press, 2004. Det var jo en forholdsvis stor mengde svarte som hadde vært del av nasjonen fra starten av, men de fleste fungerte som en underordnet kaste. For en nasjon som i større grad enn noen annen i moderne tid vektla borgerskapet (citizenship) som enhver manns rett (proklamert i Uavhengighetserklæringen), er det klart dette ble en kilde til betydelige friksjoner. Etter 250 år, en borgerkrig, Jim Crow-æraen og borgerrettsbevegelsen, har dette problemet fortsatt ikke blitt løst. CRT, hvithetsstudier, og det akademiske miljøet dette kommer fra, kan sees på som et forsøk på å forklare og løse dette problemet. Det er dog viktig at dette starter som en avart av kritisk teori, som i utgangspunktet var et revolusjonært marxistisk prosjekt.^[21]Pluckrose og Lindsay, Cynical Theories. Det er slående at en av de viktigste artiklene i bevegelsen er et forsvar for den svarte kommunistiske agitatoren Angelo Herndon.^[22]Thomas, Kendall. «Rouge et Noir Reread: A Popular Constitutional History of the Anglo Herndon Case.» I Critical Race Theory: The Key Writings, 1995.

Kritisk raseteori vokste frem i samtaler med kritiske juss-studier (Critical Legal Studies) på 1960- og 70-tallet. Kritiske juss-studier var en avart av kritiske studier som var opptatt av hvordan dette kunne anvendes i amerikansk juss, og var også inspirert av de legale realistene på begynnelsen av 1900-tallet. En av de viktigste tenkerne fra tidlige CRT var Derrick Bell, som hadde jobbet med gudfaren til kritisk teori og «det nye venstre», den tidligere nevnte Herbert Marcuse. Bell tilhørte Harvard Law School, og var frustrert over at de juridiske seirene fra borgerrettighetskampen ikke ledet til at «rasisme», slik han forstod det, forsvant helt fra samfunnet. CRT, som starter å vokse frem som eget fagfelt under Bell, er i utgangspunktet en juridisk doktrine med prinsippet om at rasisme ligger skjult i lovverket, selv om det ikke er synlig på papiret. Bell var en historisk revisjonist, og hans arbeid med å finne det skjulte «problematiske» ledet ham til å utvikle såkalt «interessekonvergensteori» (Interest convergence theory). Denne teorien hevder at hvite amerikanere bare gir svarte rettigheter om de selv kan tjene noe på det. Han skrev to artikler der han utviklet dette synet. Den ene handlet om hvordan målene til borgerrettssadvokater (som stort sett var hvite) og de svarte som skulle hjelpes ikke alltid var på linje. Den andre fokuserte på «Brown v. Board of Education», høyesterettsavgjørelsen som veltet segregering av skoler i sørstatene, der han legger frem ideen om interessekonvergens.^[23]Bell, Derrick A.«Brown v. Board of Education and the Interest Convergence Dilemma.» I Critical Race Theory: The Key Writings, 1995. Bells syn er ekstremt pessimistisk, og han er kjent for å hevde at svartes stilling egentlig ikke kan bli bedre. Samfunnet vil alltid være gjennomsyret av rasisme.^[24]Bell, Derrick A. Race, Racism, and American Law. Boston: Little, Brown and Co., 1984. Andre har også observert noe liknende. Bl.a. indikerer Terje Tvedt, i Det internasjonale gjennombruddet, at «Menneskerettighets»-paradigmet, som var et avgjørende moralsk våpen mot sørstatenes raselover, ble opprettet av amerikanerne selv som en måte å drive den amerikanskstyrte verdensordenen på.^[25]Tvedt, Terje. Det Internasjonale Gjennombruddet: Fra Ettpartistat Til Flerkulturell Stat. Oslo: Dreyer, 2017.

En annen viktig tenker i utviklingen av CRT er Alan David Freeman, som skrev en serie artikler om det han kaller «offer- og overgriper-perspektivene». Han argumenterer, forholdsvis overbevisende, for at den historiske separasjonen og undertrykkelsen av de svarte i de amerikanske sørstatene ble forstått veldig forskjellig av svarte og hvite amerikanere. Kort oppsummert kan man si at de hvite var mest opptatt av de-jure diskriminering, og så på det som en prosedural urettferdighet, men de svarte var mer opptatt av det de anså som resultatet av diskrimineringen, forstått som generelt dårligere levekår.^[26]Freeman, Alan David. «Legitimizing Racial Discrimination through Antidiscrimination Law: A Critical Review of Supreme Court Doctrine.» I Critical Race Theory: The Key Writings, 1995. Dette var grunnen til at disse tenkerne ikke anså rasisme som fikset etter 1960-tallet. «Affirmative Action», kvoteringsregimet ført i pennen av Lyndon B. Johnson selv, ble solgt som et midlertidig prosjekt for å sørge for at svarte amerikanere hadde samme muligheter som hvite, men dette ble mer og mer upopulært etter hvert som tiden gikk. Freemans essensielle tekst ble klart skrevet for å redde dette regimet fra Reagan-tidens nedskjæringer.^[27]Freeman, Alan David. «Legitimizing Racial Discrimination through Antidiscrimination Law: A Critical Review of Supreme Court Doctrine.» I Critical Race Theory: The Key Writings, 1995.

Disse argumentene blir videreutviklet av andre, der deres mål er å sementere «Affirmative Action» som den gjeldende loven. Slik vil de bidra til at Justitia kan ta av seg øyebindet sitt, for å sikre «distributiv» rettferdighet. I praksis leder dette til en senkning av standarder. Dette er for eksempel klart illustrert i artikkelen «Saffire Bound!», der forfatteren priser en ung svart kvinne som jobbet for et senter for tenåringsjenter med mål om å hjelpe dem med å få livet på rett kurs. Da hun ble gravid uten en barnefar, mistet hun jobben. Forfatteren anser dette som en stor urettferdighet, og et eksempel på rasistisk dominans.^[28]Austin, Regina. «Sapphire Bound!» I Critical Race Theory: The Key Writings, 1995. Den konservative journalisten Christopher Caldwell har dekket noe av hvordan argumentene til Freeman ble stående veldig sterke i det rettslige akademia,^[29]Caldwell, Christopher. The Age of Entitlement: America Since the Sixties. New York: Simon and Schuster, 2020. og hvordan de også ble brukt av andre bevegelser, som feminismen og homo-bevegelsen. Det må påpekes at det var mye eksplisitt krysspollinering mellom disse bevegelsene, selv om det også var konflikter.^[30]Dalton, Harlon L. «The Clouded Prism: Minority Critique of the Critical Legal Studies Movement» I Critical Race Theory: The Key Writings, 1995. I Caldwells grunnleggende forståelse er ideen bak borgrettslovgivningen åpen for utvidelse, og ved innlemmingen av kvoteringsregimet førte dette til at Freemans «offerperspektiv» gradvis fikk overtaket. Argumentasjonen ble vanskelig å stå imot, når mange av de historiske motforestillingene mot slik føderal overstyring allerede var brutt ned i sørstatene, der lokaldemokratiet (manifestert i «Massive Resistance») måtte overkjøres for å velte segregeringspolitikken.^[31]Caldwell, The Age of Entitlement.

Den andre stammen i CRT er den rene postmodernismen. Denne tankeretningen, med skikkelser som Derrida og Foucault, er kjent for å være veldig vanskelig å definere, noe som gir mening, siden et sentralt element er kritikk og dekonstruksjon av alle grenser og definisjoner. Det er også ganske typisk at alle som forsøker å foreslå definisjoner på dette sett utenfra, umiddelbart vil bli kritisert av folk knyttet til denne tradisjonen som insisterer på at definisjonene er mangelfulle, feilaktige eller irrelevante. Dette gjør tradisjonen vanskelig å forstå eller kritisere, og bidrar til at nesten alle som kjemper mot den, er på defensiven.^[32]Pluckrose og Lindsay, Cynical Theories. Jeg vil ikke forsøke å gjenfortelle postmodernismens mange retninger i denne teksten. Jeg vil nøye meg med å si at en elev av Derrick Bell, den prominente «svarte feministen» Kimberlé Crenshaw, var kvinnen som trakk på Foucault og Derridas maktanalyse for å videreutvikle Bells kritiske raseteori.^[33]Crenshaw, Kimberle.«Race, Reform, and Retrenchment: Transformations and Legitimation in Anti-Discrimination Law.» I Critical Race Theory: The Key Writings, 1995. (Black Feminism er en egen idétradisjon, ikke bare feminister som er svarte. Angela Davis er her en viktig skikkelse.) Crenshaw^[34]Pluckrose og Lindsay, Cynical Theories. var en av flere «svarte feminister» som trakk sammen postmodernisme og CRT på denne tiden, med bl.a. bell hooks (navnet skrives med små bokstaver) og Patricia Hill Collins. Denne analysen trekker på det postmodernistiske maktkonseptet som er iboende i sosiale situasjoner, i språk og definisjoner. Crenshaws viktigste bidrag var begrepet «interseksjonalitet», som har blitt veldig innflytelsesrikt i kritisk sosial-rettferdighet-tankegang fra 1990-tallet. Kort oppsummert forsøker «interseksjonalitet» å forklare undertrykkelse som et helhetlig system med mange «akser», der individer kan være knyttet til flere former for undertrykkelse, på en eller annen måte.^[35]Crenshaw, Kimberle. «Mapping the Margins: Intersectionality, Identity Politics, and Violence against Women of Color.» I Critical Race Theory: The Key Writings, 1995. En hvit kvinne, f.eks., er undertrykt på kjønnsaksen, men er en undertrykker på raseaksen, en svart mann motsatt. Men en svart kvinne er undertrykket på begge aksene, som kan gi grobunn for undertrykking i former som de to andre kategoriene ikke utsettes for. Veldig enkelt sett kan dette forstås som en måte å binde sammen forskjellige «undertrykte» grupper, og dermed realisere ideen om at all undertrykkelse henger sammen, og ingen er «fri» om ikke alle er «fri». Det kan også sees på som en måte å motvirke mulige konservative holdninger i enkelte minoritetsgrupper, blant annet svarte amerikanere, som i utgangspunktet ikke bryr seg noe særlig om trans-saken, og heller ikke er spesielt progressive på andre områder, som feminisme og seksualitet.^[36]Crenshaw, Kimberle. «Mapping the Margins: Intersectionality, Identity Politics, and Violence against Women of Color.» I Critical Race Theory: The Key Writings, 1995. I en europeisk sammenheng eksisterer dette problemet i venstresidens forhold til innvandrere, særlig konservative muslimer.

Rundt denne tiden blir begrepet «hvite privilegier» utviklet. Cheryl Harris skrev artikkelen «Whiteness as Property»,^[37]Harris, Chreyl I.«Whiteness as Property.» I Critical Race Theory: The Key Writings, 1995. og Peggy McIntosh skriver «White Privilege».^[38]McIntosh, Peggy. «White Privilege: Unpacking the Invisible Knapsack (1989) 1». I On Privilege, Fraudulence, and Teaching As Learning, av Peggy McIntosh, 29–34, 1. utg. Routledge, 2019. Disse var begge videreutviklinger av ideene i «White Blindspot», skrevet av Ted Allen og Noel Ignatiev på 1960 og 70-tallet. I disse brevene hevdes det at «hvite privilegier» er noe som «selges» til arbeiderklassen for å distrahere dem fra deres felles kamp sammen med de andre undertrykte, som nevnt tidligere var dette noe av basisen for disse tankene. Dette faller inn i den ovennevnte sjangeren av forsøk på å forklare manglende revolusjonær glød i USA, og å bruke rase som en mulig løsning.^[39]Ignatiev and Allen, «White Blindspot.» MacIntosh, i sin egen tekst, formaliserer dette som et sett med fordeler hvite (amerikanske) mennesker har i samfunnet, i kraft av å være hvite, som de ofte ikke er bevisst på selv.^[40]McIntosh, «White Privilege». Dette drar videre på «standpunkt-teori», en egen epistemologi som hevder at undertrykte grupper har tilgang til en dypere erfaring enn «undertrykkere», og derfor er bedre i stand til å forstå virkeligheten.^[41]Harding, Sandra G. The Feminist Standpoint Theory Reader: Intellectual and Political Controversies. Psychology Press, 2004. Dette fokuset på «opplevd erfaring» (lived experience) er en viktig del av disse tradisjonene som jeg vil komme tilbake til nedenfor. «Hvite privilegier» utviklet seg igjen i mange andre varianter, som «mannlig-», «hetero-», og «cis-privilegier». Ideen om «privilegier», sammen med ideen om «interseksjonalitet», skulle vise seg å være en kraftfull kombinasjon, for den etablerte et felles språk for en veldig stor mengde aktivister og radikale akademikere.^[42]Pluckrose og Lindsay, Cynical Theories.

Postkolonialisme og postmodernisme

Ved siden av kritisk raseteori og den amerikanske jusstradisjonen, låner hvithetsstudier også tungt fra postkolonialisme. Den viktigste basisen for postkolonialisme er den palestinsk-amerikanske tenkeren Edward Said, og særlig hans verk Orientalisme. Dette verket forsøker å forklare hvordan ideen om Østen («Orienten») er konstruert i kontrast til Vesten («Oksidenten»), til å være det Vesten ikke er, altså på binærer som rasjonell/irrasjonell, fredfull/aggressiv, måteholden/sensuell, i stor grad for å rettferdiggjøre vestlig kolonialisme. Her dro Said tungt på Foucaults modell om makt/kunnskap, som i hans syn er det samme, og konstruert.^[43]Said, Edward. Orientalism. London: Penguin, 2003. Derfor er postkolonialismen grunnleggende postmoderne, i større grad enn CRT. Foucault mente at makt var kunnskap, i den forståelse at kunnskap ble dannet av makt. Mye av det vi oppfatter som sant er, ifølge Foucault, knyttet til de gjeldende maktstrukturene i samfunnet, og om de var annerledes, ville «sannheten» vært annerledes.^[44]Pluckrose og Lindsay, Cynical Theories. Said gjorde dette om til et politisk prosjekt, for å utvikle sine tanker om postkolonialisme. Herfra får «svarte feminister» som Kimberlé Crenshaw inspirasjonen til sin politiske postmodernisme.

Saids syn på kolonialisme er i stor grad psykologisk: den dominerer sinnene til de koloniserte, og svekker deres evne til å ha en egen stolthet eller verdighet.^[45]Said, Edward, Orientalism. Denne kolonialismen må fjernes, og dette er basisen for «avkolonisering» slik det snakkes om av dagens «antirasistiske» aktivister.^[46]SAIH, «SAIH Lanserer Verktøy for Avkolonisering Av Akademia.» Når en snakker om samfunn som tidligere var kolonier, som i Afrika eller Midtøsten, innebærer dette at man fjerner restene av kolonidominansen, og oppmuntrer til en gjenoppdagelse av disse samfunnenes historiske arv. Slike prosjekter har hatt varierende suksess i praksis, men det er klart at det er noe konstruktivt, eller tom. konservativt, ved de uttalte målene. Om man derimot snakker om Vesten, dvs. Europa og land som nå i all hovedsak er bebodd av europeiske folkeslag, som Nord-Amerika og Australia, samt Vestens historiske arv, blir spørsmålet om hva «avkolonisering» er, illevarslende.

En annen sentral tenker i denne retningen er Frantz Fanon, som var inspirert av Said. Han var involvert i gerilja-virksomhet mot franskmennene i Algerie, og dette preget ham omfattende. I flere av tekstene hans, bl.a. Black Skin, White Masks og The Wretched of the Earth, demonstrerer han, etter mitt syn, et nærmest patologisk hat mot den «hvite undertrykkeren», som skaper grunnlaget for mange av holdningene til folk innenfor denne idétradisjonen. Nøkkelpunktet, som henger sammen med «opplevd erfaring», er den sterke vektleggingen av fenomenologi, altså henvisning til hvordan ting «oppleves». Dette leder nesten automatisk inn i veldig steile fronter, der muligheten for reell forståelse mellom «undertrykker» og «undertrykt» blir umulig. En «undertrykker» kan bare «ta», en «undertrykt» kan bare «bli tatt fra». Fra dette virker den rimelige konklusjonen å være at den eneste måten å «løse» kolonialismens problem på, er at «undertrykte» «tar tilbake» alt de føler seg fratatt.^[47]Drabinski, John. «Frantz Fanon.» In The Stanford Encyclopedia of Philosophy, redigert av Edward N. Zalta, vår 2019. Metaphysics Research Lab, Stanford University, oppdatert 2019.

Alt dette er nok en gang bundet opp i «standpunktteori», det at de undertrykte har en dypere tilknytning til «virkeligheten» enn de undertrykkende. Denne ideen eksisterer i flere varianter, og har en noe tåkete opphavshistorie. Nå er røttene til standpunktteori noe eldre enn postmodernismen, men det er likevel klart at postmodernismens skepsis til «store fortellinger» passet som hånd i hanske til dette. En av de viktigste inspirasjonskildene til standpunktteori var W.E.B. DuBois, en forfatter og akademiker som skrev på begynnelsen av det forrige århundre, og den første svarte amerikaner som mottok en doktorgrad fra Harvard. Hans mest kjente verk er The Souls of Black Folk, der noe av basisen for ideen om undertrykkelsens fenomenologi dukker opp, slik det uttrykkes i CRT og hvithetsstudier. Kort oppsummert mente DuBois at svarte amerikanere hadde en «dobbel-bevissthet», knyttet til sin posisjon som svarte, og som undertrykte i hvite Amerika.^[48]Matsuda, Mari. «Looking to the Bottom: Critical Legal Studies and Reparations.» I Critical Race Theory: Kew Writings, 1995. ^[49]Lawrence, III, Charles R. «The Word and the River: Pedagogy as Scholarship as Struggle.» I Critical Race Theory: The Key Writings, 1995.

Selv om han aldri ble en postmodernist, hadde DuBois tilbragt noen av studieårene sine i Tyskland og studert kulturhistorie, som kan forklare noen paralleller mellom hans ideer og romantikkens fokus på kunst og musikk som basis for et folks «sjel».^[50]Lord, Christopher. «The Souls of White Folk.» New Discourses, publisert 20. mai, 2020. DuBois’s fokus på musikk som basis for den svarte folkesjelen, bringes videre av en del nyere tenkere i denne tradisjonen.^[51]Calmore, John O. «Critical Race Theory, Archie Shepp, and Fire Music: Securing an Authentic Intellectual Life in a Multicultural World.» In Critical Race Theory: The Key Writings, 1995. Postmodernismen selv har røtter innen litteratur og kunst, og uttrykkes oftere der enn innenfor tradisjonell akademisk virksomhet. Derav vektleggingen på fenomenologi, og viktigheten til litterære skikkelser som James Baldwin, en svart (og homofil) amerikansk forfatter.^[52]Engles, «Toward a Bibliography of Critical Whiteness Studies». Postmodernismen eksisterer for å kritisere tekster. De bruker en «mistankens hermeneutikk» som skal lete frem de «skjulte agendaene», som etter hvert ble utvidet til å dekke alle autoritative beskrivelser av virkeligheten. Fokuset er i stor grad språk og tolkning, og kanskje en overbevisning om at alt kan reduseres til dette.^[53]Pluckrose and Lindsay, Cynical Theories.

Når SAIH (Studentenes og Akademikernes Internasjonale Hjelpefond) sier de vil «avkolonisere» akademia, kommer dette fra postkolonialisme. Dette innebærer, i praksis, å rive ned alt som kan knyttes til kolonitiden, alle tenkere, all historie, alle minner, og i mest ekstreme fall alle metoder, for ikke å ha et pensum basert på «gamle, hvite menn», altså de som bygde den sivilisasjonen vi er en del av.^[54]SAIH, «SAIH lanserer verktøy for avkolonisering av akademia.» Dette er en del av en grunnleggende psykologisk omskrivning av Vestens historie, et forsøk på å bygge «de andre» opp ved å rive Vesten ned.

Hva er «hvithet»?

«Hvithet» er en naturlig fortsettelse av dette prosjektet, et forsøk på å omdefinere europeiske, vestlige samfunns felles arv som noe grunnleggende moralsk fordervet. Dette kommer både fra CRT, som i stor grad er basert på amerikanske forhold og juss, og postkolonialisme, som er et mye bredere prosjekt for å samle aktører mot den vestlige verden. For å bringe dette tilbake til artiklene skrevet av Synnes og Fylkenes, er det klart at deres beskrivelse, «en idépolitisk rest av vår koloniale arv», er en god oppsummering av røttene «hvithetsforskning» har. Fenomenet kom som sagt i stor grad av USAs noe spesielle historie, og dets forhold til rase. Dette blir blandet med postkolonialismen og ideen om at hele Vesten defineres av våre verste synder. Dette brukes også som en måte å ødelegge for mulige innvendinger, noe som tydelig ble demonstrert under konfliktene om «avkolonisering» på Kunsthøgskolen i Oslo, der fire studenter i praksis ble drevet ut av skolen for opposisjon mot den nye «antirasismen».^[55]Subjekt. «Fuck off! Dra til helvete, jævla rasist!» Publisert 10. juni, 2022. Slik kan de umiddelbart knytte all motstand de møter til nazistenes forbrytelser, som de også mener er våre egne.

Når det blir transplantert til Norge, kommer det til uttrykk i spørsmålet «hva det vil si å være norsk». Siden Norges etniske komposisjon stort sett har vært ekstremt homogen siden før man kunne kalle det Norge, blir dette en ganske annerledes diskusjon enn det man får i Statene. Amerika ble også erobret forholdsvis nylig, og spørsmålet om etnisk identitet føles derfor mer relevant for den jevne amerikaner. I Norge har vi få slik konflikter, bortsett fra med samene, men siden disse ikke har bodd i Norge lengre enn de etniske nordmennene,^[56]Ellingvåg, Sturla. «Om samisk DNA og våre felles skandinaviske røtter.» Nordnorsk debatt, publisert 29. desember, 2021. blir dette en ganske annerledes sak. Likevel forsøker hvithetsparadigmet å forklare hvorfor nordmenn måtte føle slik eller slik om andre etniske grupper, og at dette har mer å gjøre med kolonialisme enn det har med vår egen etniske historie å gjøre. Dette er også noe av grunnen til at Norges ekstremt beskjedne tilknytning til slavehandel og kolonisering har blitt en ganske het potet i nyere tid.

Denne tendensen til å forstå alle deler av vestlige lands historier gjennom dette begrensede rammeverket, kommer av at «hvithet» er Vesten, i sin historisk/kulturelle/institusjonelle forstand. Dette blir sett på i kontrast til «fargede» (People of Color), som er alle de forskjellige gruppene Vesten angivelig har tråkket på, i forskjellig grad og på ulikt grunnlag. Dette blir underbygd ved «standpunktteori», som også fungerer som isolasjon mot evt. kritikk. Et annet vesentlig spørsmål er hvorvidt dette blir undervist i skoler, som er blitt hevdet av bl.a. Christopher Rufo. Svaret på dette er vel «Ja og nei». Ingen underviser i avansert juridisk teori til skoleelever. Likevel, grunnet disse ideenes marxistiske og post-marxistiske røtter, er «praxis» (et begrep knyttet til venstreorientert teori som indikerer at ideene må brukes til å «forbedre» verden) en nødvendig del av hvordan de skal implementeres. De kan aldri bli i akademias elfenbenstårn. Det kan derfor understrekes at CRT, selv om det først og fremst er juss, også i stor grad er del av et mye mer omfattende verdenssyn, et syn som langt på vei deles av amerikansk (og vestlig) pedagogisk utdannelse. Dette innebærer at lærere som har hørt om disse ideene i sin egen lærerutdannelse finner måter å integrere dette stoffet inn i undervisningen. Et eksempel på dette er New York Times’ lansering for et par år siden av 1619-prosjektet, som også faller innenfor disse strømningene, med planer om å gjøre det til utdannelsesmateriale på grunnskoler.^[57]Pulitzer Center. «The 1619 Project Curriculum.» Hentet 15. august, 2022. Paolo Fieres Pedagogy of the Oppressed, blant annet sitert i den nærmest religiøse teksten The Word and the River^[58]Lawrence, III, «The Word and the River: Pedagogy as Scholarship as Struggle.» er en av verdens mest siterte bøker i samfunnsvitenskapene.^[59]Green, Elliott D. «What Are the Most-Cited Publications in the Social Sciences (According to Google Scholar)?» Online resource. Impact of Social Sciences Blog. The London School of Economics and … Continue reading Når man underviser barn med slike holdninger, er det veldig lite rom for en åpen diskusjon om disse temaene, siden problemstillingene som tas opp allerede forutsetter et gitt verdenssyn, som prioriterer såkalt «undertrykte perspektiver». Dette er funksjonen til «standpunktteori», som alltid vil forkaste motargumenter fra «undertrykkende kilder». Når disse aktørene henviser til ytringsfriheten i sitt forsvar mot lovgivning fra demokratisk valgte ledere i konservative delstater som Florida,^[60]Rufo, Christopher F. «Florida v. Critical Race Theory.» City Journal, publisert 16. desember, 2021. blir sitatet jeg valgte å starte denne teksten med relevant. Det er ikke tilfeldig at en annen ofte sitert skikkelse er Antonio Gramsci.^[61]Crenshaw, Kimberle, Neil Gotanda, Gary Peller, and Kendall Thomas, eds. Critical Race Theory: The Key Writings That Informed the Movement. New York: The New Press, 1995. Gramsci er marxisten som la fokuset over på kultur, og hvorfor det er viktig for revolusjonære å skape en «motkultur», ved å etablere eller ta over bl.a. utdannelsesinstitusjoner. Dette er grunnlaget for «den lange marsjen gjennom institusjonene», og venstresiden har hatt ganske stor suksess med marsjen sin.^[62]Lindsay, James. «Antonio Gramsci, Cultural Marxism, Wokeness, and Leninism 4.0.» New Discourses, publisert 21. januar, 2021. Disse institusjonene former verdiene våre barn oppdras innenfor, og de oppdrar barn til å mistro og kanskje hate sin egen kultur.

Jeg vil nå tillate meg å si litt om hva jeg tror «hvithetsstudier» faktisk beskriver, skjønt jeg allerede har vært litt inne på dette tidligere. Jeg tror disse forskerne observerer tre forskjellige fenomener: Først er det restene av den faktiske historiske rasismen og kolonialismen. Stort sett tror jeg dette i dag er rudimentære tendenser, holdt i live av historisk treghet. Det andre de observerer, er at en kultur alltid har visse «normer», en idé om kulturens tendenser, moral og etnisitet, og at sistnevnte aldri helt kan skilles fra en kultur som eksisterer over lang tid. De observerer at å leve som minoritet innenfor en slik kultur innebærer visse kostnader, og de kan ikke tolerere dette. Det tredje de observerer er at forskjellige grupper i et samfunn ender opp med forskjellige resultater innenfor forskjellige områder, og bygger på aksiomet om at dette skapes av forskjellsbehandling. Dette er veldig forskjellige fenomener, og disse aktivistenes forsøk på å lage én forklaring og én kur, må nødvendigvis skape problemer.

Mange av observasjonene disse retningene er basert på, er ikke fullstendig feilaktige, men man kan kanskje få en bedre forståelse av fenomenene «hvithet» forsøker å forklare ved å lese annen litteratur, skrevet for andre formål. I The Righteous Mind av Jonathan Haidt utforskers våre moralske instinkter, med den viktige påpekningen at grenser, normer og moralske anføringer spiller viktige roller i menneskelige samfunn, og er en del av hvordan og hvorfor disse instinktene oppstod.^[63]Haidt, Jonathan. The Righteous Mind: Why Good People Are Divided by Politics and Religion. London: Penguin, 2012. The Authoritarian Dynamic av Karen Stenner dreier seg om hvorvidt såkalte autoritære individer i større grad skal forstås som de sterkest identifisert med gruppen de tilhører, at disse ikke kan «utdannes» til bedre tanker, og at de er på sitt mest aggressive om det er store fragmenteringer i samfunnet og de hele tiden blir gjort bevisst på det.^[64]Stenner, Karen. The Authoritarian Dynamic. Cambridge: Cambridge University Press, 2005. Eller Whiteshift av Eric Kaufmann, som forklarer hvorfor mennesker kan være sterkt knyttet til sin nasjons etniske komposisjon, og ikke ønske at denne skal forandre seg.^[65]Kaufmann, Eric. Whiteshift: Populism, Immigration and the Future of White Majorities. London: Allan Lane, 2018.

Konklusjon – Hvorfor skjer dette, og hvor er det på vei?

Det relevante for oss konservative er at en del av fenomenene venstresiden kaller «hvithet», særlig den eksisterende vestlige kulturarven, er noe vi som konservative har en dyp tilknytning til. Den manglende evnen de som driver med «hvithetsstudier» har til å inngå kompromisser, og deres insistering på å rive «hvithet» opp med roten, gjør det veldig vanskelig for oss å gjøre kompromisser selv, uansett hvor mye vi kunne ønske det. Slik bryter de Jonathan Haidts konservative visdom: «Du kan ikke hjelpe biene ved å ødelegge bikuben».^[66]Haidt, The Righteous Mind: Why Good People are Divided by Politics and Religion.

Dette tankegodset begynner klart å finne sitt fotfeste også innenfor norsk akademia, og innenfor den informerte opinion. Man finner dette i de nevnte artiklene i Morgenbladet, og studiefelt ved OsloMet, på Kunsthøgskolen og i SAIH. Dette gir disse ideene legitimitet, som igjen bidrar til å forme premissene for den offentlige samtalen. Disse ideene er selvsagt mest populære på venstresiden, men det er overraskende mange også til høyre som aksepterer mye av dette tankegodset, vist blant annet av Minervas egen kulturredaktør.^[67]Larsen, Ingebjørg Sofie.«Fem ting å tenke over for deg som er livredd for avkolonisering, woke og cancel culture,» Minerva, sist oppdatert 31. desember 2021. Jeg tror dette ofte skjer i kontekster hvor mennesker ikke i tilstrekkelig grad forstår konsekvensene av dette tankegodset om det settes fullt ut i samfunnet, eller feilaktig tilskriver konsekvensene til andre fenomener. Dette siste er bevegelsen selv veldig flink til. Om de møter motstand, er forklaringen alltid rasisme eller uvitenhet.^[68]Pedersen, Vebjørn. «Ikke la dette skje uten offentlig debatt.» Subjekt, publisert 28. april, 2021.

Jeg mener dette er noe som må tas alvorlig, og at konservative som aksepterer premissene for dette vil ende opp med å tape de kampene som vi ser på som viktigst. Selv om langt fra alle på venstresiden er begeistret for dette nye tankegodset, har de som er skeptiske stort sett vist seg å være for isolerte, for svake, eller for moralsk usikre til å ta et reelt oppgjør med de nye ideene. Videre har disse bevegelsenes komparative milde søkelys på økonomi gjort at mange nær sentrum, både på høyre- og venstresiden, har tolket dem som mindre radikale enn de faktisk er. Når man essensialiserer historiske urettferdigheter til «hvithet» som sådan, blir konklusjonen ofte banal. Dette tas fra et høyt abstraksjonsnivå i akademia og ned på bakken av aktivister, der det raskt leder til hat mot den hvite majoritetsbefolkningen, og noen ganger mot suksessfulle minoriteter, som jøder og asiater. I situasjoner hvor hvite er i mindretall, som i Sør-Afrika, kan slikt gå veldig galt av sted. De fleste folkemord har foregått i situasjoner der en side føler de har «noe å hevne».^[69]Baumeister, Roy F. Evil: Inside Human Violence and Cruelty. W.H. Freeman, 1997.

Spørsmålet som blir stående igjen er vel hvorfor dette ser ut til å ha en slik enorm slagkraft. Vi har allerede vært inne på Caldwells tanke om hvor nyttig «offerperspektivet» var for forskjellige aktivistgrupper som en tolkningsbasis for uklare borgerretter. Både Caldwell^[70]Caldwell, The Age of Entitlement. og Tvedt^[71]Tvedt, Det Internasjonale Gjennombruddet. er, som nevnt over, inne på tanken om at det amerikanske imperiet bruker disse ideene som en måte å «håndtere» alle de forskjellige folkeslagene underlagt «Pax Americana». En må også huske på at akademikere og eksperter er interessegrupper i samfunnet. Deres innflytelse hviler på ideen om at de er nøytrale, men akademikeren innenfor den kritiske tradisjonen vil åpent proklamere at dette ikke er mulig eller ønskelig. Disse gruppene har ofte en interesse av å øke sin innflytelse. Dette gjøres ofte på basisen av at samfunnet må fikses, og at de er de eneste som kan utføre dette. Alternative forklaringer på ting som rasisme setter gjerne problemet utenfor eksperters rekkevidde og er derfor mindre interessante for ekspertene selv.

Innfallsvinklene for å forstå dette er nødvendigvis spekulative. Det er likevel pussig hvordan maktapparatet institusjonaliserer radikale bevegelser som gjør det klart at de ikke er nøytrale. Disse radikalerne er åpne fiender av de samfunn som maktapparatene på papiret eksisterer for å forsvare. Den mest banale (og etter mitt syn den beste) forklaringen på dette, er at de gamle strukturene og normene begrenser de eksisterende makthavernes handlingsfrihet, og det er derfor ønskelig for de å rive ned disse strukturene. Ved bruk av de radikale ideologiene, skaper de en veldig god rettferdiggjøring for slik destruktiv maktanvendelse. Hva konservative bør gjøre under disse omstendighetene, er kanskje det viktigste spørsmålet i vår tid.