Christian Hallvard Dahl-Nielsen
Studerer kunsthistorie ved NTNU
Leder av FAKS Trondheim
Helt siden menneskene ble forvist fra Edens hage har vi dekket våre kropper med tekstiler. Opprinnelig gjorde vi det for å skjule vår nakenhet, og siden har klærne beskyttet oss fra vær og vind. Med tiden har vi også tillagt tekstilene en ekspressiv funksjon. Klær ble tidlig et uttrykk for gruppetilhørighet (som en markør av f.eks. stamme, rang og yrke), og med samtidens materielle overflod har det blitt mulig å uttrykke både verdenssyn og individuell personlighet gjennom antrekket.
Siden den industrielle revolusjon har man utallige eksempler på hvordan klesplagg (eller fraværet av dem) ble assosiert med politiske bevegelser. Frankrikes revolusjonære ble kalt sans-culotter, siden de ikke ville gå med aristokratiets knebukser. Og fra nyere tid kan man nevne Palestina-bevegelsens ikoniske skjerf, Trump-bevegelsens caps og internett-ateistenes fedora. I denne teksten skal jeg snoke i den konservative garderobe, på søken etter morgendagens antrekk.
Den umiddelbare utfordringen med denne klesjakten er individualismen som kjennetegner etterkrigstidens konservatisme. Vi er ikke lenger flokkdyr, og med det tyvende århundret som bakteppe har vi utviklet en sunn skepsis til uniformer. Det kan dermed bli vanskelig å finne et plagg som er «one-size fits all», og det er heller ikke hensikten med denne teksten. I beste fall vil disse refleksjonene fungere som et utgangspunkt for en bredere diskusjon rundt politikkens estetikk.
Stilmessig er Asle Toje og Torbjørn Røe Isaksen landets fremste representanter for det man kan kalle tweed-konservatismen. Denne stilen har sin opprinnelse fra de britiske øyer, og har et uttrykk som er både klassisk og elegant. Men selv om tweed-jakken er behagelig å hvile øynene på, representerer den samtidig den etablerte konservatismen – den som ikke evnet å stå imot kulturradikalerne og gav storkapitalen fritt spillerom.
Tweed-konservatismens ettermæle er den liberale globalismen, et politisk konkursbo som hjemsøkes av sofister og andre profitører. Den liberale globalismen kommer til syne gjennom masseproduserte løsninger, der det viktigste prinsippet er at alt gjøres raskt, praktisk og billig. Dette forsterkes av en stadig mer digital tidsalder som gjør både fritid og håndverkskunnskaper til en mangelvare. Tidsåndens visuelle uttrykk blir dermed IKEA-kunst, t-skjorter og ferdighus – ting som hører hjemme overalt og ingensteds på en og samme tid.
Vår forvirrede samtid har med andre ord et skrikende behov for både politisk og estetisk nybrottsarbeid. Hva blir så det tekstile motstykket til den liberale globalismen? Et tydelig tegn på at det stedbundne og formsydde er i vinden, er folkedraktenes økende popularitet. Men med en prislapp som begynner på en gjennomsnittlig månedslønn, vil bunaden forbli et festplagg forbeholdt flagg- og helligdager. Den moderne, konservative bevegelsen trenger et hverdagsplagg som egner seg like godt ute på småbruket som i gangene på Stortinget.
Kanskje blir den gode, gamle ullgenseren et alternativ? I en verden der brorparten av klesplaggene produseres utenlands og som regel ved hjelp av en maskin, uttrykker den håndlagde strikkegenseren at bæreren er rotfestet, kvalitetsbevisst og selvforsynt. Det vanker ekstra autentisitetspoeng dersom den er strikket av noen man kjenner personlig eller har mønster fra hjemtraktene.
Antrekket er nesten komplett dersom man slenger ullgenseren over den nerdrumske linkjortelen. Da mangler man bare en selvsikker ereksjon, før man er klar til å gjenreise samfunnet fra asken.
