Mikael Bruun
Cand. theol., UiO
Da jeg og konen min giftet oss i sommer, hadde vi bryllupshelgen vår på Losby gods i Lørenskog, utenfor Oslo. Et fantastisk hotell fra midten av 1800-tallet. Nå har ikke jeg et velutviklet arkitektonisk begrepsapparat, men at stilen var klassisk, det må man kunne si. Vakkert var det også. Det henger gjerne sammen, de to tingene. Klassisk og vakkert. Jeg er klar over at klassisk er et begrep som kanskje favner i overkant bredt, men jeg har tiltro til at leseren forstår hva jeg tenker på. Kontrasten til dette klassiske hotellet vi bodde på, ble derfor ekstra stor da vi måtte kjøre gjennom et tettsted for å komme dit. Et av disse tettstedene i Akershus, som ligger i underkant av en halv time fra hovedstaden. Det fungerer derfor også primært som brakkelandsby for osloarbeidere. Det vi så, som var nybygd, var rett og slett trist. Grå, mørke farger. Rette linjer. Kaldt og upersonlig. Dette er dessverre ikke uvanlig. Det virker som om hver gang noe nytt skal bygges, så er det et poeng å gjøre det så grått og kvadratisk som mulig.
Men denne artikkelen handler hverken om estetikk eller arkitektur. Jeg valgte denne inngangsvinkelen fordi jeg tror at hvordan vi bygger husene våre, kan peke på strømninger som ligger dypere i samfunnet. Det handler om en oppløsning av det klassiske, det sanne, og det gode. Vi ser det i estetikken, absolutt. I musikken, kunsten og arkitekturen. Men vi ser det også i samfunnet forøvrig. Vi ser det i politikken, i kirken, og til sist i familien.
Et samfunn tuftet på felles verdier
Tidsånden er en fryktelig grunnmur å bygge en sivilisasjon på, men det er det man nå forsøker. Det slår meg at vest-europeere har et nesten hatsk forhold til sin egen kultur og sin egen historie. Det er som om vi skammer oss over det som har vært den absolutt mest bærekraftige kulturen i verdenshistorien. En kultur som har evnet å ha noen grunnverdier som er selvsagte for alle, både bonde og keiser. Samtidig har man ikke latt dette hindre fremskrittet, selv om dagens lærebøker gjerne vil ha oss til å tro at middelalderen var et fryktelig mørke.
Dette vil vi altså rive ned, fordi tidsånden, den har kommet og revet oss med på en reise vi egentlig ikke helt ser hvor går. Hadde vi sett hvor dette ender, ville vi nok stoppet for lenge siden. Vi river ned vår egen grunnmur av klassisk vestlig kultur, og bygger heller på tidsåndens vaklende sandgrunn. Det er dømt til å ende ille, og stabilitet er nøkkelordet.
Ikke bare overleve, men overlevere
Dersom en sivilisasjon skal overleve, må den være bygget på noe stabilt. En grunnmur, som sagt over, som tåler tidens tann. For å illustrere hvor ustabil tidsånden er, vil jeg bruke min egen opplevelse som såkalt kvinneprestmotstander. I løpet av min tjeneste som prest, og særlig i det siste, har jeg møtt betydelig motbør for å holde fast at kristen prestetjeneste er forbeholdt menn. Jeg går ikke inn på det her, men slår ganske enkelt fast at dette er en lære som har vært holdt av den kristne kirke helt siden begynnelsen. Folk blir rasende når de finner ut at det fremdeles er noen som mener dette. Det avfeies som hatefullt, og særlig middelaldersk. Men hva er det folk glemmer? De glemmer at dette er en innovasjon i ordets rette betydning, og at deres egne besteforeldre mest sannsynlig holdt seg til den samme teologien. I alle fall gjorde oldeforeldrene deres det. Så ustabil er altså tidsånden, at man er rede til å avfeie noe som var normalt for ens egne besteforeldre, som det verste det går an å mene i det året man selv lever i.
Det er overleveringen av tradisjonen som har feilet. Nå vil kanskje noen heve et øyenbryn ved å lese en luthersk prests forsvar av tradisjonen, men jeg vil holde fast ved at uten lojalitet til kulturens tradisjon, så vil den heller ikke overleve. Et slagord for konservative kretser i Den norske kirke har blitt: «Ikke bare overleve, men overlevere.» Det er herfra ordet tradisjon kommer. Tradisjon kommer fra det latinske tradere, som ganske enkelt betyr å overlevere eller overføre. Dersom en sivilisasjon skal overleve med det som er godt, er den også nødt til å overlevere sine grunnleggende verdier. Dette er arbeid som aldri må sviktes. Storfamilien har i så måte alltid vært viktig. Alle levende generasjoner, og særlig de eldste, har bidratt til at de gamle verdier blir overført til de yngre medlemmene av familien. Dersom en generasjon svikter overleveringen, vil alt ramle sammen. At familien heller ikke lenger anses som viktig, vil også påvirke dette negativt. Det er det vi nå er vitne til. Vi er vitne til at ikke bare en, men flere generasjoner, nå forlater overleveringen av den gamle, kristne kultur.
Hva gjorde den europeiske kultur suveren?
Er alle kulturer like gode? Er det mulig å si at det er irrelevant hva man bygger samfunnet på, så lenge det er noe som ikke endres for radikalt? Dersom man forstår kultur som de felles rammer et lands eller et kontinents innbyggere har for sine liv, er det ikke irrelevant hvilke rammer det er snakk om. Jeg tror man må kunne snakke om at noen kulturer er bedre enn andre. Kulturer som drev med menneskeofring, av barn og krigsfanger, slik som i Mellom-Amerika, er faktisk ikke like bra som en kristen kultur. Det hedenske samfunnet fortoner seg også som brutalt, med utsetting av barn i skogen og den sterkestes rett. Nå var det jo ikke bare fred og fordragelighet i det kristne Europa heller, men det er likevel en viss forskjell.
I boken Det kristne Europas fødsel skriver Brian Patrick McGuire: «Den kristne tro har været udgangspunktet for en høj vurdering af individets verdi og for beskyttelsen af menneskets og samfunnets velfærd. Europa er i dette lys mere end en geografisk betegnelse. Det er en mental og sjælelig tilstand, i hvilket individet finder sig omsluttet af fællesskaber, der tager vare på det enkelte.»
Det var altså den kristne tro som gjorde den europeiske kultur suveren. Det kunne nok vært spennende å gå mer i dybden på akkurat hvordan dette gikk til, men det får bli i en annen artikkel. Dersom vi skal ha noe som helst form for håp om å redde vår sivilisasjon, blir jeg mer og mer overbevist om at en tilbakevending til sann, klassisk kristendom er veien å gå.
Sann kristendom
Men hva er egentlig sann kristendom? For 500 år siden var det greit å svare på. 500 år før det var det enda enklere. Og 500 år før det igjen, mye lettere. Nå fortoner det seg litt mer komplisert, med alle de hundrevis av retninger som har oppstått innenfor kristenheten de siste 200 årene. For å få et bilde av hva som er sann og klassisk kristendom, er det nærliggende å gå til det man kan kalle de historiske kirker. Begrepet kan diskuteres, men når jeg bruker det tenker jeg på de ortodokse, katolske og evangelisk-lutherske kirker. Det er mulig at også de anglikanske kirker kan inkluderes her. Selv om disse kirkene har åpenbare forskjeller, står de alle på et læregrunnlag som går tilbake til apostlene selv. De er tuftet på kirkefedrenes lære og de oldkirkelige bekjennelser, selv om flere naturligvis har forlatt sitt læregrunnlag de siste 100 årene. Dette gjelder spesielt flere av de lutherske kirker i vesten. Læregrunnlaget forblir likevel det samme.
Sann kristendom er altså apostlenes kristendom. Den kirke Jesus grunnla selv, og som han lovte at dødsrikets porter aldri skulle overvinne. Dette er en kristen tro som er bærekraftig, fordi den er evig. Den holder seg til Bibelen som Guds ufeilbarlige ord, samtidig som den veier sin bibelforståelse opp mot gamle skrifter, særlig kirkefedre, som et vern mot vrang lære. Langt på vei er også dette en kristendomsforståelse som er preget av syntesen mellom kristen tro og gresk filosofi. Flere av kirkefedrene benyttet seg av en gresk tankeverden, uten at det forkludret Evangeliets innhold.
En vei fremover
Dersom vår europeiske kultur skal overleve, er de som ser på denne kulturen som verdt å redde, nødt til å ta noen grep. Det var den sanne kristendommen som bygde vår kultur, og vårt eneste håp er derfor som folk å vende tilbake til dette. Hvordan dette kan gå til er jeg ikke like sikker på. Men det bør tenkes strategisk og evangelisk. Vi kan i alle fall ikke bare la det progressive godstoget rase videre uten å trekke i bremsen. Men vi kan heller ikke tro at bare vi går 500 år tilbake, så vil alt løse seg.
Nøkkelen vil være å se på den kulturen vi i dag er en del av, og derfra se på hvordan en fornyelse av en kristen kultur kan redde det som er igjen, samt bygge opp noe nytt. Historien har vist oss at en kristen kultur er uovertruffen når det gjelder å bygge fellesskap. Den har ikke sin like hva angår vern om menneskeverdet fra livets begynnelse til dets slutt, som man ba i den gamle kirkebønnen. Vi trenger fellesskap, vi trenger å verne om menneskeverdet. Vi trenger alt den kristne kulturen bringer med seg, av tanken på naturen som noe som er verdt å verne om, til ikke minst storfamiliens viktighet. Alt dette, fra moral til estetikk, har preget Europa i hundrevis av år.
En sivilisasjon som skal overleve må også være samlet. For at den skal overleve, må den også overlevere sine sentrale verdier. En oppsplittet kultur som det vi har i dag kan nok ikke vare lenge. Kanskje det er vår mulighet? Vår mulighet til å fremme de gode verdier som bygget Europa, til å snakke om at et Europa og Norge bygget på kristne kjerneverdier vil tåle tidens tann og stå stødig i hundrevis av år til.
