Erik Fløan
Journalist
I «Kongespeilet», et storverk fra norsk høymiddelalder, vises det til Guds skapelse av mennesket og pakten med Adam og Eva for å la dem leve i Edens hage. Når Adam og Eva har brutt pakten, og Gud skal dømme dem, får han hjelp av sine fire «døtre» – Sannhet, Fredsommelighet, Rettferdighet og Miskunn. Guds fire døtre skal komme med sine vitnesbyrd foran Guds dommerstol. Først når de fire stemmer overens er det avsagt en rettvis dom. I et bibelord heter det at «miskunn og sannhet skal møte hverandre, rettferd og fred skal kysse hverandre» (Salmenes bok 85:11).
Det var i 1947 at Sigrid Undset skrev sitt essay om denne allegorien, «dette fantasispillet», som fantes i hele den jødisk-kristne kulturkretsen i middelalderen, en tid der en «gjerne ville konkretisere ideene og fortolke materielle erfaringer gjennom abstraksjoner». «Døtrene» er konkretiseringen av dydene «som det ligger i menneskenaturen å elske og søke rettferdiggjort, fordi menneskene trass i syndefallet likevel hadde den dunkle bevissthet om, i hvis billede vi engang var blitt skapt».
«Kongespeilet» bruker allegorien om Guds fire døtre for å fortelle kongen hvordan han skal dømme i Guds sted. Den riktige dommen er streng og mild på samme tid, som Gud selv. Herfra fant den veien inn i kong Magnus Lagabøtes landslov av 1274. Guds fire døtre har altså vært med på å forme nordmenns rettsoppfatning. Professor i rettshistorie Jørn Øyrehagen Sunde mener at Undset sannsynligvis fikk forklaringen på allegorien i Laurence M. Larsons kommenterte oversettelse av «Kongespeilet» mens hun levde i eksil i USA under krigen.
Sigrid Undset huskes helst for sine middelalderromaner om Kristin Lavransdatter, som hun også ble tildelt Nobelprisen i litteratur for. Mens hun levde, var hun også en slagferdig debattant i aktuelle spørsmål om moral, kultur, religion og politikk. Som alle geniale mennesker er hun vanskelig å plassere i en bestemt kategori, men hun tok stilling som kulturkonservativ i de intellektuelle debattene mot de kulturradikale i mellomkrigstiden. Det var også hennes venn og allierte fra kulturkampen, litteraturhistorikeren A.H. Winsnes, som gjenutgav Undsets essayistikk fra den siste delen av hennes liv, deriblant «Guds skjønne døtre».
Den nære fortroligheten med middelalderens idéverden er noe som preger de fleste sider av Undsets forfatterskap. Det må nok forstås ut ifra denne familiariteten at Undset vendte seg til moderkirken og konverterte til katolisismen. Også i «Guds skjønne døtre» kaller hun på «middelaldermenneskenes helhetssyn på verden». Hun skuer ut over «vår forvirrede, plagede og sundsprengte verden» og spør hva det ville bety å finne tilbake til dydene. Hun var dypt mistroisk til tanken om historiens lineære gang mot «fremskrittet»; i andre polemikker kalte hun det for «det halvdannede borgerskaps vulgærdarwinisme» (sitert i Liv Bliksruds biografi, 1997, s. 42).
Jeg ønsker ikke å etterlate et inntrykk av selv å ha inngående kjennskap til Undset. Det jeg har lest, har jeg imidlertid funnet uhyre fengslende. Dette lille skriftstykket er ment som en interessevekker. Kanskje kan vår tids renessanse for konservativ tenkning inspirere flere til å lese og fortolke Sigrid Undset som en av våre viktigste kulturkonservative.
