Øyvind J.V. Evenstad
Filosof og fhv. leder av FAKS Oslo
Konservative blir beskyldt for å være nostalgiske, men nostalgi i sin opprinnelige betydning er ikke et ønske om å stille klokken tilbake. Det er en lengsel etter å høre hjemme i verden. Ordet stammer fra Odysseen, det homeriske eposet som handler om helten Odyssevs’ lange hjemreise (nostos) til Hellas. Odyssevs følte på nostalgi (fra nostos og algos, som betyr smerte) eller hjemlengsel. I denne artikkelen vil jeg gå tilbake til vår sivilisasjons fødested for å si noe om hva ordet hjem (oikos) betyr i gresk-romersk tenkning som representert av Platon, Aristoteles og Cicero. Disse var konservative og har mye å si til oss i dag, selv om man ikke trenger å være enig i alt.
Innledning
Den romerske statsmannen Cicero kan sies å ha syntetisert, og til en viss grad popularisert, noe av det beste i gresk filosofi. Han skriver at «mine filosofiske skrifter … har atskillig likhet med peripatetikernes, da jo jeg, som de, regner meg for elev av Sokrates og Platon.»
Peripatetikerne var et kallenavn på aristotelikerne, som peripaterte (gikk rundt) i søylegangene på Lykeion – Aristoteles’ filosofiskole i Athen. Cicero skriver også at han holder seg til «stoikernes prinsipper». Ett av prinsippene han følger er at vi «vil … ta best hensyn til samfunnets interesser og båndene menneskene imellom» hvis vi «avpasser våre velgjerninger i forhold til mottagerens nærmere eller fjernere forhold til oss».
Med dette mente Cicero at det er noen ting som er felles for hele menneskearten, ikke minst fornuften som skiller oss fra dyrene, men at vi bør ta vare på de som står oss nær i større grad enn fremmede. Da Espen Teigen, tidligere politisk rådgiver for Sylvi Listhaug, forklarte at han ser på verden som delt inn i konsentriske sirkler (fra de nære og kjente til de fjerne og ukjente), ble han møtt med kritikk fra venstresiden. Ville Cicero ha fått lignende reaksjoner? (Han ble forresten halshugget på ordre fra Marcus Antonius, en radikal politiker som ikke likte ytringene hans.) Han skriver om forskjellige «trinn» i fellesskapet mellom mennesker:
Når vi tar det rent generelle fellesskap som utgangspunkt, så følger et intimere fellesskap som består i at man tilhører samme folk og nasjon og har det samme sprog; enda intimere blir fellesskapet mellom borgere av samme by som har så meget felles: torv, templer, søyleganger, gater, lover, borgerrettigheter, stemmerett, og i tillegg til dette blir det vennskaper, kontakter, kompaniskaper og felles tiltak av mange slag. Men enda fastere er familiebåndet; for i familien er det generelle fellesskap som gjaldt alle mennesker blitt konsentrert og fortettet til noen få. Da alle levende vesener av naturen har det fellestrekk at de har trang til å formere seg, blir grunnlaget for familien de bånd ekteskapet knytter; her har vi den første begynnelse til en stat og det som den likesom er spiret frem av.
Cicero ser på familien, og spesielt kjernefamilien, som «det første samfunnet». Den oppstår ved at mann og kvinne får barn i ekteskap, og danner grunnlaget for staten. I dagligtalen bruker vi ordet hjem om oppholdsstedet til en familie eller et hushold, og det gjorde også de gamle filosofene. Men de var enige om at familien kunne gi opphav til stadig mer omfattende og inkluderende fellesskap, som staten (polis) eller fedrelandet (patria). Det er blant annet derfor vi også kan snakke om disse som «hjem» i en utvidet forstand. I det som følger vil jeg si noe om både familien og staten som hjem, før jeg ser på det generelle fellesskapet mellom alle mennesker.
Familien – det første samfunnet
Aristoteles skriver at familien oppstår når «det dannes par av slike som ikke kan klare seg uten hverandre, for eksempel kvinne og mann for forplantningens skyld.»
Det er spesifikt for forplantningens skyld at mann og kvinne kommer sammen, ikke fordi de ikke kunne ha levd uten hverandre i absolutt forstand. Til forskjell fra planter som har både mannlige og kvinnelige kjønnsorganer, kan ikke mennesker befrukte seg selv. Sånn sett er de ufullstendige, og har behov for en annen av motsatt kjønn for å utføre denne oppgaven. Da er det som om paret blir til én organisme, som om de var en slags plante. De to kjønnene er med andre ord komplementære, de utfyller hverandre.
Ifølge Aristoteles har mennesket «en naturlig higen etter å etterlate seg noe som ligner en selv». Både menn og kvinner har en drift til å få barn. Platon skriver at det er den erotiske kjærligheten som bidrar til å forene de to delene av menneskenaturen, den mannlige og den kvinnelige, og «gjør to til én». En naturlig konsekvens av kjønnslig omgang mellom to mennesker er da også at det oppstår en tredjepart, et nytt individ. Det kommer kanskje som en overraskelse for noen at Platon sto for en svært så «konservativ» seksualetikk, i hvert fall på sine eldre dager. I Lovene, som var hans siste verk, skriver han at
seksuell omgang skal skje med tanke på å avle barn, slik naturen har bestemt. Menn skal man holde seg borte fra slik at man ikke med forsett gjør ende på menneskeslekten, og man skal ikke så sin sæd på klipper eller stener hvor den aldri kan slå rot og videreføre sin natur. Videre skal man unngå å så i en kvinnelig mark hvor man ikke skulle ønske at sæden spirte.
Med andre ord, kjønnslig omgang som utelukker forplantning er galt eller umoralsk fordi det er «i strid med naturen» (kata physin). Dette inkluderer omgang med seg selv. Dessuten skal man ikke ha slik omgang med mindre man ønsker å ta imot de barn som naturligvis kan følge av det. Siden menneskebarn krever mye omsorg, betyr det at foreldre bør holde sammen over lang tid. Dermed har vi resonnert oss frem til ekteskapet, en form for vennskap mellom mann og kvinne. Og «der er intet som gir en større og rikere lykke, enn når en hustru og mann som er ett i sinn og i tanker dveler i fred i sitt hjem.»
I antikken var familien et hierarki. Platon skriver at mannens dyd (areté) eller utmerkethet består i å styre staten, mens hustruens dyd går ut på å ha ansvar i hjemmet og være underordnet mannen sin. Aristoteles er like politisk ukorrekt når han skriver at det er til beste for alle at mannen er husholdstyrer, men han skal ikke styre over alle på samme måte: «hustruen skal han bestemme over som en statsleder over sine borgere, og over barna som en konge over sitt folk.» Hustruen har ferdigutviklet fornuft og får dermed en rett til medbestemmelse som ligner på den som borgerne i staten har, mens barna skal adlyde sin far i alt.
For Aristoteles er familien viktig for barns oppdragelse, ikke minst når det gjelder god moral – det vi kan kalle «familieverdier». Cicero skriver at «alt som er moralsk riktig» stammer fra de fire såkalte kardinaldydene: klokskap, rettferdighet, mot og måtehold. Disse bør erverves gjennom vaner fra en tidlig alder, for det er ikke lett å forandre karakter når den først har dannet seg. Aristoteles skriver at en fars eksempel og ord til barna i hjemmet kan være det aller viktigste, men «det er vanskelig fra ungdommen av å få en rett oppdragelse til dyd hvis man ikke har vokst opp med rette lover.» Derfor må man også bry seg om politikk.
Staten – mer enn garantist for rettigheter
Platon, i likhet med flere gamle filosofer, anerkjenner at «ingen av oss er seg selv nok». Familien er heller ikke selvtilstrekkelig, men har behov for å slutte lag med andre familier i lokalsamfunnet. Aristoteles skriver at staten oppstår fra slike «små fellesskap», og den har «fullkommen selvtilstrekkelighet. Den kommer i stand for å gi menneskene liv, og eksisterer så for å gi dem det gode liv. Derfor er hver stat naturskapt, da de første fellesskapene jo var det.» Cicero påpeker at «den første årsak til denne sammenslutning er ikke så meget en følelse av svakhet som en viss naturlig trang til fellesskap.» Politiske samfunn er naturlig fordi mennesket er et samfunnsvesen (zoon politikon) av natur.
Dette synet på staten skiller seg fra synet til de liberale kontraktteoretikerne i moderne tid, som ser på den som en kunstig og menneskeskapt ordning for å beskytte oss mot hverandre. Noen tror at dette også er det konservative synet på staten, men de største konservative tenkerne vil være uenige i det. Aristoteles skriver at «skal en stat virkelig være en stat, og ikke bare i navnet, er det nødvendig å sørge for den rette borgerdyd, ellers blir jo fellesskapet bare en allianse.» For at staten skal gi tilhørighet, må den «gjøre borgerne til gode og rettskafne mennesker» og ikke bare være en «garantist for gjensidige rettigheter» – slik en av sofistene uttrykte det.
De såkalte sofistene var intellektuelle motstandere av Sokrates, og har blitt sammenlignet med dagens venstreliberale akademikere. De var kjent som relativister («mennesket er alle tings målestokk») og var villige til å argumentere for hva som helst for å få betalt. I Lovene skriver Platon om en gruppe som mener at «politikken har svært lite til felles med naturen».
Om rettferdighet sier de at «det er noe som menneskene stadig strides om og forandrer på, og når noe blir forandret, har det gyldighet der og da, for dette er noe som mennesker har tenkt ut og blitt enige om, det har ingenting med natur å gjøre.» Denne relativistiske gruppen har blitt identifisert som sofister.
Aristoteles var sterk motstander av slik rettspositivisme. Hvis staten skal gjøre borgerne til gode mennesker, må den gjøre det gjennom lover som «påbyr oss å leve i overensstemmelse med hver enkelt dyd og unngå hver enkelt last». Men da må lovene være basert på noe mer enn vedtak som man har blitt enige om. De må være basert på naturen. Fordi han mente dette, har Aristoteles blitt omtalt som «naturrettens far». Han skriver at naturretten er «den som har den samme gyldighet overalt og som ikke avhenger av hva folk mener.» Hvis statens lover er i tråd med naturen, er de gode. Hvis de strider mot den, er de dårlige.
Aristoteles kritiserte også den utopiske idealstaten som Platon beskriver i Staten – ikke minst fordi den innebærer at eiendom skal være felles: «Jo flere det er som har noe felles, desto mindre bryr de seg om det.» Resultatet er at eiendommen blir forsømt. Staten springer ut av familien, men det betyr ikke at den er én stor familie. Aristoteles argumenterer videre mot kommunisme og konkluderer med at «privat eiendom, men til felles bruk, er det beste». Cicero skriver på lignende vis om personer som «røver fra én for å berike en annen». Dette er ikke riktig. Likevel anbefaler han et ordtak om å dele med hverandre: «Blant venner er alle ting felles.»
Menneskeheten – lite lavere enn Gud
En slik velgjørenhet kan ikke være et resultat av statlig tvang. Den begrunnes i det naturlige fellesskapet som mennesker har med hverandre. Det sies ofte at stoikerne var «kosmopolitter» eller verdensborgere, og siden Cicero var preget av stoikerne har det samme blitt sagt om ham. Hvis kosmopolitisme innebærer at man ikke gjør noen forskjell på sine egne landsmenn og mennesker i andre deler av verden, er det vanskelig å si at det er forenlig med konservatismen. Cicero skriver at «de som mener at man … bør ta hensyn til sine medborgere, men kan gi en god dag i utlendinger, gjør ende på det fellesskap som forbinder hele menneskeslekten.» Men han skriver også at:
En utlending, enten han nå er på besøk eller har fått fast oppholdstillatelse, har den plikt ikke å drive på med noe annet enn sin handel eller håndverk, ikke å stikke sin nese i andres affærer og fremfor alt å holde seg helt borte fra politisk virksomhet.
Dette er i tråd med den strenge innvandringspolitikken som Aristoteles viser til når han skriver at en borger er «en som er født av foreldre som begge er borgere, ikke bare den ene». Kun borgere hadde stemmerett, for eksempel. Alle mennesker er bundet av naturretten og har visse rettigheter som en følge av dette, men det betyr ikke at alle har krav på de samme godene. Aristoteles skriver i rettferdighetens navn at «vi må være klar over hvilke personer det er som har krav på lik behandling, og hvilke som skal behandles ulikt.» Selv om vi bør behandle alle mennesker likt på noen områder, kan vi ikke gjøre det på alle områder.
Cicero skriver at patriotisme, kjærlighet til fedrelandet, bør overgå det meste: «Foreldrene er oss naturligvis kjære, likeså barna, slektningene, vennene. Men vår kjærlighet til de enkelte går opp i vår fedrelandskjærlighet, og enhver hedersmann vil uten betenkning dø for sitt fedreland om det kreves.» Men han skriver også at «det finnes handlinger som dels er så frastøtende, dels så forbryterske at en vis mann ikke ville foreta dem selv for å berge sitt fedreland.» Et eksempel er grusomhet mot fiender, som naturretten forbyr. Aristoteles skiller mellom krig som er i tråd med naturen og krig som ikke er det, og legger med dette grunnlaget for teorien om rettferdig krig.
Oppsummerende kan vi si at vår tilhørighet til en bestemt stat ikke utelukker at vi også tilhører menneskeheten som helhet, akkurat som vår tilhørighet til en bestemt familie ikke utelukker at vi også tilhører samfunnet som helhet. Som mennesker hører vi alle til i denne verden – den er vårt felles hjem. Her passer vi inn i et hierarki. I likhet med plantene har vi et liv med ernæring og vekst, og i likhet med dyrene har vi et liv som sansende vesener. Men vi står over disse, fordi vi kan bruke vår fornuftsevne til å forstå dem og oss. Derfor skriver Aristoteles at «dyr er til for menneskenes skyld».
Mennesket har imidlertid alltid hatt en følelse av at hierarkiet ikke slutter med oss, men at det finnes vesener som står over oss. Cicero skriver at «når det gjelder våre plikter … kan de tydelig graderes slik: først kommer våre forpliktelser overfor de udødelige guder, så overfor fedrelandet, så overfor våre foreldre, så overfor de andre.» For ham var fromhet (pietas) eller religionsdyd viktig, en måte å yte rettferdighet mot gudene som skjenker oss så mange gaver. Samtidig mente han at «den fornuft som åpenbarer seg i naturen … er den høyeste lov både for guder og mennesker.» Hvem er det som har gitt oss denne loven? Cicero gir et svar som reiser nye spørsmål:
Den sanne lov er den lytefrie fornuft i samklang med naturen; den er kjent av alle, uforanderlig og uforgjengelig; den kaller til plikttroskap ved sine befalinger og skremmer oss fra å gjøre noe galt ved sine forbud. … Og det vil ikke være forskjellige lover i Roma og Athen, eller forskjellige lover nå og senere, men en evig og uforanderlig lov som vil gjelde for alle folk og til alle tider, og en herre og hersker over og felles for oss alle: Gud. For han er denne lovs opphavsmann, dens voldgiftsmann og den som har foreslått den.
Her synes det som om Cicero anerkjenner at det finnes en ukjent Gud med stor G som står over alle de gamle gudene. Men i likhet med Aristoteles, som skriver om «den ubevegede beveger» som årsak til alt i universet, kommer han ikke med noen oppfordring om å tilbe denne guden. Den evige lovens opphav var tilsynelatende ikke på jorden, så hvordan skulle man kunne dyrke ham? Gud bor jo i himmelen, som Platon også beskriver som et hjem – sjelens hjem. Det er godt for oss å høre hjemme i denne verden på ulike måter, ikke minst gjennom tilhørighet til familien og staten. Men det utelukker ikke at det også finnes noe mer.
Konklusjon
I denne artikkelen har jeg gått tilbake til vår sivilisasjons fødested for å si noe om hva ordet hjem betyr i gresk-romersk tenkning. Vi har sett at Platon, Aristoteles og Cicero var konservative på mange områder, fra seksualetikk og «familieverdier» til privat eiendom og naturrett. De så på mennesket som knyttet til ulike fellesskap, fra familien og staten til menneskeheten som helhet. Alle disse kan omtales som «hjem» i den forstand at de gir oss en form for tilhørighet. Jeg avslutter med et åpent spørsmål om hvorvidt vi kan finne et endelig hjem i denne verden. Er det mulig å tilfredsstille lengselen etter et sted å høre hjemme, eller er vi dømt til evig nostalgi?
Litteratur
Aristoteles. Etikk [Den nikomakiske etikk]. Oversatt av Anfinn Stigen. 2. utg. Oslo: Gyldendal, 1996.
———. Politikk. Oversatt av Tormod Eide. Oslo: Vidarforlaget, 2007.
Cicero. Om pliktene. Oversatt av Henning Mørland. Oslo: Aschehoug, 1971.
———. Om staten. Oversatt av Oskar Fjeld. Oslo: Aschehoug, 1990.
Homer. Odysseen. Gjendiktet av P. Østbye. 7. utg. Oslo: Gyldendal, 2000.
Platon. Faidros. Oversatt av Egil A. Wyller. I Samlede verker, bd. 4. Oslo: Vidarforlaget, 2001.
———. Lovene. Oversatt av Tormod Eide. I Samlede verker, bd. 8. Oslo: Vidarforlaget, 2002.
———. Menon. Oversatt av Håvard Løkke. I Samlede verker, bd. 3. Oslo: Vidarforlaget, 2006.
———. Staten. Oversatt av Henning Mørland. I Samlede verker, bd. 5. Oso: Vidarforlaget, 2001.
———. Symposion. Oversatt av Egil A. Wyller. I Samlede verker, bd. 4. Oslo: Vidarforlaget, 2001.
