Lars Singsdal
Formann – FAKS Trondheim
Verden er i sjokk. Attentatet mot tidligere president Donald Trump har kapret avisforsider verden over. I et øyeblikk var Trumps liv centimeter fra å ta slutt og litt etter forenes demokrater og republikanere i en sjelden fordømmelse av politisk vold og drap. Det har vært en anerkjennelse av at retorikken som mediene, politikere og individer har brukt om Trump har bidratt til å skape klimaet som ledet til attentatet, ved å sammenligne ham med alskens forbryterske diktatorer og spre frykt rundt følgene av en Trump-seier. Dette er sammenligninger som har bidratt til at enkeltindivider har følt seg berettiget til å ønske Trumps død, i et tilfelle muligens nok til å planlegge og gjennomføre et omfattende attentat.
USA er et land som lenge har vært på kokepunktet, særlig etter at Trump entret den politiske arenaen. I 2016 var reaksjonene blant mange at USA nettopp hadde valgt «Orange Hitler», men hvor rettferdig er egentlig sammenligningen? Trump har ikke brukt Presidentembetet til å bringe kongressen og høyesterett under seg, drive klappjakt på en etnisk gruppe eller slippe løs politiske voldsbølger. Derimot har han fått massiv kritikk når han har handlet for å stoppe voldsbølger sommeren 2020. Distansen er stor, og mange frykter for det amerikanske demokratiet, og at USA skal gi makten til en diktator. La oss derfor gå tilbake i tid og se hva som skjedde da det ikke bare var raringer på internett som påstod at Hitler hadde kommet til makten, men resten av verden også. Da demokratiet faktisk ble styrtet, og gatevold ble brukt som skrekkmiddel. Dette er historien om hvordan Weimarrepublikken feilet.
Den ellevte time, den ellevte dag i den ellevte måneden i det Herrens år 1918, stilnet kanonene. Verdenskrigen var over, og de beseirede sentralmaktene var underlagt seierherrenes nåde. Det Osmanske riket ble skåret opp basert på Sykes-Picot-avtalen. Trianon-traktaten delte opp Ungarn. Saint Germain-traktaten vingeklippet Østerrike og ga landet dagens grenser. Mest kjent er nok Tysklands fredsbetingelser, som blant annet fratok landet koloniene, opprettet demokrati, avskar store landområder og påla enorme krigsskadeerstatninger. Versailles-avtalen definerte også Tysklands grense til Polen, som hadde blitt opprettet av sentralmaktene i 1916 fra utelukkende russiske territorier. Dette ga den polske statslederen, marskalk Pilsudski, ryggen fri til å vende blikket østover, hvor Russland stadig var i borgerkrig mellom Lenins røde og Alexander Kolchaks hvite. Etter en tidlig suksess ble polakkene presset tilbake, og klarte så vidt å redde Warszawa fra sovjetisk erobring i 1920 under Miraklet ved Vistula. Deretter ble Europas nye grenser stabilisert, og freden senket seg over kontinentet.
Første verdenskrig og den russiske borgerkrigen hadde etterlatt Tyskland og Sovjet-Russland som Europas to utstøtte mørkemenn. Offisielt var Tyskland et demokrati, men misnøyen med den demokratiske grunnloven var stor, og flere etablerte partier snakket åpenlyst om å kvitte seg med den. Det var også utbredt misnøye med Versailles-avtalen og den påfølgende betalingen av krigsskadeerstatninger. Attpåtil var Tyskland selvsagt også den store stygge ulven som hadde «startet» krigen, angrepet uskyldige land, senket sivile skip og brukt ukonvensjonelle våpen. Sovjet-Russland var på sin side landet som hadde myrdet sin egen kongefamilie, foretatt en klappjakt etter enhver sympatisør av det forrige regimet, prøvd å underlegge seg store deler av Europa i 1920 og innført et system som var ideologisk fiendtlig mot vestlige land, særlig USA og Storbritannia.
Tyskland og Russland hadde begge blitt ekskludert fra det internasjonale samfunnet og det nyopprettede Folkeforbundet. Dermed ga det stadig mer mening for de to landene å samarbeide, Tyskland hadde tross alt gått til krig mot Tsar-Russland, ikke Sovjet-Russland. Mot slutten av krigen var det Lenins regjering som hadde signert Brest-Litovsk-avtalen med sentralmaktene, etter at de tidligere forhandlingene brøt ned og Tyskland gjenåpnet krigshandlingene i februar 1918. Russerne var på dette stadiet i fullstendig kaos, og hadde ikke annet valg enn å signere de harde Tyske kravene. De to landenes diplomatiske forbindelser ble imidlertid gjenåpnet ved Rapalloavtalen i 1922, hvor Tyskland også frasa seg alle territorielle krav på Sovjet-Russland som de hadde fått tildelt ved Brest-Litovsk. Uten at det var inkludert i avtalen, startet de to landene også med hemmelig militært samarbeid, i strid med Versaillesfreden. Dette ledet blant annet til trening av tyske piloter ved den Russiske byen Lipetsk.
I 1923 invaderte Frankrike Ruhr-distriktet, etter at Tyskland ikke hadde klart å overholde forpliktelsene til å betale krigsskadeerstatninger. Okkupasjonen akselererte den allerede voksende frustrasjonen mot vestmaktene og demokratiet. De første årene av Weimarrepublikken var preget av sterk uro, hyperinflasjon, og forsøk på voldelige maktovertakelser fra krefter fra begge de politiske ytterfløyene. Disse kuppforsøkene ble kraftig slått ned av president Ebert. Presidenten hadde en sterk og stabil tilstedeværelse i et land hvor rikskanslerne hele tiden kunne komme og gå. Det samme hadde utenriksminister Gustav Stresemann, som jobbet iherdig med å hjelpe Tyskland holde ut fredsbetingelsene og komme seg inn i varmen i det internasjonale samfunnet.
Deres innsats ga resultater, og da Ebert døde i 1925 var det en isolert trist hendelse i en ellers optimistisk tid. Økonomien bedret seg, og for stadig flere så det ut som om demokratiet faktisk virket likevel. Men det er nå vi kommer til den første store sprekken i det demokratiske fundamentet, som ledet til at Weimarrepublikken feilet. Landet var på mange måter mer demokratisk enn de fleste vesteuropeiske land i dag. Borgerne fikk til og med velge sitt eget statsoverhode! Presidenten hadde vetorett på nye lover, var ansvarlig for å sende inn militæret for å slå ned sivil urolighet, utnevne rikskansleren og oppløse riksdagen. Han hadde med andre ord mer makt enn Gud. Og for et land som nettopp hadde gått fra å være et semiautoritært keiserrike til demokrati, hvem kunne de tenke seg som president? Jo, valget falt på Feltmarskalk Paul von Hindenburg. Mannen som hadde smadret russerne ved Tannenberg og ledet Tyskland i et de facto militærdiktatur fra 1916, sammen med sin kompanjong Erich Ludendorff. En krigshelt, med svært få forutsetninger for å skulle ønske demokratiets overlevelse.
Til tross for valget så ting ut til å fortsatt gå framover i årene som fulgte. Økonomien fortsatte å bli bedre, og samtidig forhandlet Stresemann fram Locarnotraktaten i 1925, som la grunnlaget for Tysklands inntreden i Folkeforbundet og erklærte Vest-Europas grenser som bestemte, på bekostning av Øst-Europas. Det militære samarbeidet mellom Tyskland og landet som nå het Sovjetunionen, fortsatte i all hemmelighet. Frankrike trakk seg også ut av Ruhr-distriktet, som de hadde okkupert siden 1923. Det var de glade 20-årene i Tyskland, og befolkningen hadde liten appetitt for ekstreme partier. Dette ble reflektert av resultatet av riksdagsvalget i 1928, hvor KPD fikk 10.6%, og NSDAP fikk 2.6% av stemmene. Vinnerne ble Hindenburgs gamle motstandere: Sosialdemokratene. Siden Hindenburg hadde makten til å utnevne og fjerne rikskansleren som han ville det, krevde det litt overtalelse til før presidenten utnevnte SPDs Hermann Muller til rollen. Hindenburgs indre sirkel hadde håpt at de ved å gi Sosialdemokratene makten, ville sikre at partiet mistet støtte til fordel for høyresiden. Satsingen skulle snart vise seg å være både lønnsom og kostbar. I oktober 1929 døde Stresemann etter en langvarig sykdom, og bare uker senere krasjet børsen på Wall Street. Krisen spredde seg raskt til Tyskland, hvor millioner ble kastet ut i arbeidsledighet. Krakket i 1929 skulle vise seg å være begynnelsen på slutten for Weimarrepublikken.
Da Muller ikke klarte å holde koalisjonen sin sammen, kollapset den i mars 1930, og Hindenburg kunne utnevne en kansler han hadde mer tillit til, Heinrich Brüning fra Zentrum. Heller ikke han kunne arbeide med den daværende riksdagen, og etter Brünings ønske skrev Hindenburg ut nyvalg i september 1930. Nå var både kommunistene og nazistene blitt så store at Brüning ikke kunne gjøre annet enn å fortsette med en minoritetsregjering. Dette var mulig takket være Hindenburgs mandat til å iverksette lover på nød-dekret, og presidentens vetorett. At Brüning ikke kunne danne en flertallsregjering skyldes imidlertid ikke bare at ytterfløyene styrket seg. I Tyskland var det, slik som det i dag er i Nederland, ingen sperregrense. Dette gjorde at rikskansleren oftest var avhengig av svært mange partier for å danne regjering. Med disse omgivelsene var det nærmest umulig å få noe som helst gjort uten president Hindenburgs innblanding. Slik situasjonen utviklet seg, var det derfor kanskje ikke rart at flere og flere tyskere vendte seg vekk fra de demokratiske partiene.
I Sovjetunionen var situasjonen en ganske annen. Landet hadde ikke blitt særlig påvirket av krakket i 29, og fokuserte i stedet på Stalins raske industrialisering, underordnet den første femårsplanen. Det hemmelige samarbeidet med Tyskland fortsatte med entusiasme fra begge sider. Bak fasaden av disiplin, industri og storhet som de tyske offiserene og diplomatene ble presentert med, skjulte det seg en mørk virkelighet. Stalin hadde rensket ut sine politiske motstandere og underlagt seg statsapparatet, mens kommunismens terrormaskin forberedte seg på sitt første store folkemord: Holodomor.
Våren 1932 skaffet Brüning seg stadig flere fiender, mest markant var de prøyssiske junkerne. På tross av assistansen president Hindenburg hadde fått av Brüning i gjenvalget tidligere på året, hvor han hadde beseiret Adolf Hitler 53% til 37%, nektet Presidenten å spille på lag, og Brüning-regjeringen gikk av. Inn steg Franz von Papen, som var svært nær Hindenburg, men manglet støtte i Riksdagen. Forsøket på å vinne over NSDAP feilet, og nyvalg ble skrevet ut samme sommer. Etter valget i juli 1932 var både kommunistene og nazistene så store at en regjering som ikke inkluderte minst én av dem, ville bli umulig. På dette tidspunktet er det trygt å si at Weimarrepublikken var så god som død. Papen kunne ikke gjøre annet enn å be Hindenburg fortsette å iverksette lover med nød-dekret, og enda et nyvalg ble skrevet ut. Valget i november 1932 var som en isbit sluppet ned i den varme suppen som utgjorde Adolf Hitlers selvtillit. For første gang på mange år mistet NSDAP støtte, og det var nå klart at forhandlinger var nødvendig – også for nazistene.
I kjølvannet av valget mistet Papen Hindenburgs tillit, og han ble erstattet av general Kurt von Schleicher. Planen hans var å passere Hitler og heller forhandle med hans underordnede Gregor Strasser, noe som ville svekke både NSDAP og Hitler, etter Schleichers plan. Hitler hadde allerede svært liten tillit til Strasser, og fjernet ham fra sine poster i partiet. Deretter vendte han seg til nylig avgåtte rikskansler von Papen. Sammen klekket de ut planen som skulle legge grunnlaget for en ny regjering, med dem selv i spissen. Hitler ville sikre seg posten som rikskansler, noe som lenge hadde vært hans mål, med Papen som visekansler. Hindenburg gikk med på kompromisset, og utnevnte Hitler til rikskansler, til enorm entusiasme fra partiet hans. Det er likevel noe misvisende ved å si at nazistene tok makten den 30. januar 1933. Kun tre ministre, Hitler, Göring og Frick, var nazister. Resten var enten uavhengige, eller tilhørte et av de andre konservative og nasjonalistiske partiene. Planen til Hindenburg og Papen gikk akkurat ut på at nazistene skulle få følelsen av makt, mens mesteparten av regjeringen forble i deres hender. Samtidig ville gatekampene mellom SA og kommunistene stoppe, ettersom det ville være viktig å gi inntrykk av stabilitet mens Hitler satt ved makten. Dersom de ikke gjorde det, ville folket skylde på Hitler. I virkeligheten hadde Føreren svært liten kontroll over SA, som hovedsakelig gjorde som de selv, eller Ernst Rohm, ville.
Etter å ha inntatt rikskanslerkontoret var noe av det første Hitler gjorde å kalle inn til nyvalg. Strategien var risikabel, og krevde at folket så på ham som løsningen på terrorbølgen som nå veltet gjennom Tysklands gater. Han avsluttet også samarbeidet med Sovjetunionen, som ble ansett som for ideologisk forskjellig fra nazismen, og satset heller på en allianse med Polen. Resten av tiåret skulle de to landene ha et iskaldt forhold, inntil signeringen av Molotov-Ribbentrop-avtalen i august 1939. Det er flere grunner til at de gode relasjonene tok slutt, særlig viktig er Hitlers ambisjoner om å annektere store deler av Sovjet som nevnt i Mein Kampf, samt forfølgelsen av kommunister som startet umiddelbart etter maktovertakelsen.
For å legge til rette for en brakseier og skape frykt hos partiets motstandere, iverksatte nazistene en bølge av politisk vold, rettet mot å skape frykt og tvil. Så kom hendelsen som endret alt: Riksdagsbrannen den 28. februar 1933. Kommunistene fikk raskt skylden, og det ble farligere enn noen gang tidligere å være blant nazistenes fiender. Hvorvidt det faktisk var Marinus van der Lubbe som stod bak ilden er omstridt, en annen teori peker på et SA-lag ledet av Karl Ernst.
Etter uker med politisk terrorisering, gatekamper, utpressing og trusler, var det tid for å igjen gå til urnene. Ved valget 5. mars fikk nazistene 44% av stemmene, i det som var alt annet enn en demokratisk og rettslig prosess. Nå kunne den nye rikskansleren gjennomføre reformene som ville gi ham total kontroll over Tyskland, uten at Presidentens involvering ville være nødvendig. Fullmaktsloven den 23. mars ble den endelige spikeren i kista til Weimarrepublikken. Nye lover trengte ikke lenger godkjennelse av riksdagen, eller President Hindenburg. Fra nå av var Tyskland en politistat, med Hitler som øverste leder. Av flere grunner gjorde ikke Hindenburg noe for å stoppe Fullmaktsloven. For det første anså han i stadig større grad Hitler som personen som kunne føre Tyskland ut av krisen. For det andre var mange av Hindenburg og Papens allierte i regjeringen, noe som gjorde Presidenten mer komfortabel med å gi den mer makt. Mange av regjeringens ikke-nazistiske medlemmer skulle også bli værende ved sine poster i lang tid framover, deriblant utenriksminister Konstantin von Neurath (1932-1938), justisminister Franz Gurtner (1932-1941) og finansminister Lutz Graf Schwerin von Krosigk, som skulle forbli i regjeringen selv etter Hitlers død. Dermed var det ikke en sjokkovergang for den prøyssiske eliten Hindenburg representerte, men heller en gradvis transformasjon. Her kommer vi til enda en svært viktig grunn til at Weimarrepublikken feilet: Viljen var ikke der til å beholde den, i hvert fall ikke blant nok offiserer, sentrale politikere og embetsmenn. De få gjenværende begrensningene på Førerens makt forsvant året etter. Under De lange knivers natt ryddet SS unna sine politiske fiender både inne i, og utenfor partiet. Med president Hindenburgs død en måned senere var transformasjonen til diktatur komplett.
