Øyvind Eikrem
NTNU
For litt over ett år siden, 12. januar 2020, døde sir Roger Scruton. Ved sin død var det klart at han innehadde posisjonen som en av Storbritannias mest fremtredende filosofer og ble gjenstand for omfattende hyllest fra både landets ledende konservative politikere og store deler av det britiske kommentariat.
Som en av samtidens fremste offentlige intellektuelle var han kjent langt ut over de engere kretser av akademikere, og hadde forfattet en rekke bøker som hadde nådd fram til et større publikum. Selv i lille Norge kom til og med flere nekrologer på trykk, deriblant en skrevet av meg selv.
Sir Roger hadde sannelig satt dype spor. «Den mest innflytelsesrike konservative tenker siden Edmund Bruke», erklærte Washington Times. Utvilsomt store ord. Men hva var egentlig hans tenkning, og hvordan er den relevant for vår samtids utfordringer og vårt politiske landskap? La oss dvele litt ved det.
Den leser som vil orientere seg i Roger Scrutons forfatterskap, merker umiddelbart hvor omfattende og mangespektret det er. Han forfattet i overkant av 50 bøker innenfor ulike felter som etikk, politikk, kulturkritikk og estetikk. Flere av bøkene hans nådde fram til et bredt publikum. Blant de mer kjente titlene er The Meaning of Conservatism, The Aesthetics of Architecture og England: An Elegy. Hans bok Fools, Frauds and Firebrands. Thinkers of the New Left foreligger også i norsk oversettelse fra 2017. Nylig har jeg blitt oppmerksom på sir Rogers A Short History of Modern Philosophy: From Descartes to Wittgenstein (opprinnelig utgitt i 1981) som sentral for å forstå hans tenkning. For sir Roger er all tenkning uløselig forbundet med historien, og filosofien er intet unntak.
Men Roger Scruton var dyktig til å anvende andre medier for å nå ut til et bredt publikum med sitt budskap, blant annet ved å lage dokumentarprogrammer, slik som Why Beauty Matters (2009) med BBC. Han var en mester i å kombinere innsiktsfulle observasjoner, presis logisk argumentasjon og det særegne engelske vidd, noe som medførte at han for mange ble en yndling med omfattende tilstedeværende i massemediene.
Enkelt sagt kan sir Roger Scruton ses som representant for et filosofisk standpunkt typisk benevnt som tradisjonalistisk konservatisme. Det bærende prinsippet i forståelsen av virkeligheten er eksistensen av en transcendent normativ-moralsk orden som manifesterer seg på ulike vis. Den som er aktpågivende mot virkeligheten vil komme til denne forståelsen. Denne orden kommer eksempelvis til uttrykk i naturretten. Sir Roger hadde selv studert engelsk common law, og brukte gjerne eksempler her i fra for å vise hva han mente med eksistensen av normative strukturer med lange tradisjoner. Samfunnsordningen burde følgelig innrettes for å speile denne tilstand. Tradisjonalistisk konservatisme vektlegger de sosiale båndene og sosiale institusjoner sterkt vis-à-vis det som anses som overdreven individuell frihet. Videre anses forestillinger om ledelse, autoritet og hierarki som naturlige produkter som utgår fra den moralske orden som verden allerede innehar. Revolusjonens forestillinger om et null-punkt, hvor alt skal finnes opp på nytt og det gamle vaskes bort, anses av sir Roger en helt grunnleggende misforståelse som typisk har katastrofale konsekvenser for menneskene som lever i slike samfunn. Det er viktig å understreke at samlet sett adskiller den tradisjonalistiske konservatisme seg på en rekke vesentlige punkter fra den mer liberalt innrettede konservatismen.
Denne motsetningen mellom ulike former for tenkning og ideologi som benytter seg av betegnelsen konservatisme, danner også grunnlaget for Rogers Scrutons kritiske skrifter om politiske tendenser i samtiden. Sir Roger var en sterk kritiker av mye av tankegodset som dominerer The Conservative Party i Storbritannia. Roger Scruton ble også først avskjediget og deretter gjeninnsatt i 2019 i sin stilling som rådgiver for den konservative regjeringen. Han var gjenstand for en absurd medial heksejakt. Formålet tillot for enkelte alle midler. Selv skrev han i The Spectator at «we in Britain are entering a dangerous social condition in which the direct expression of opinions that conflict – or merely seem to conflict – with a narrow set of orthodoxies is instantly punished by a band of self-appointed vigilantes». Aktuelle ord for flere anledninger, det.
Det tradisjonalistisk konservative standpunktet gjør Roger Scruton til en tenker i klar utakt med den tankemessige hovedstrømmen i vår egen tid. En kan gå lengre og si at sentrale deler av forståelsen er utviklet i direkte opposisjon til den lære som har fått grep om sinnene i Vesten. Illustrerende er sir Rogers beretning til The Guardian om hvordan han ble konservativ som en direkte følge av sine observasjoner under studentopptøyene i Paris i 1968:
«What I saw was an unruly mob of self-indulgent middle-class hooligans. When I asked my friends what they wanted, what were they trying to achieve, all I got back was this ludicrous Marxist gobbledegook. I was disgusted by it, and thought there must be a way back to the defence of western civilisation against these things. That’s when I became a conservative. I knew I wanted to conserve things rather than pull them down.»
I hans avvisning av rimeligheten av den politiske radikalismen som vokste etter studentopprørene, leverer Scruton en velbegrunnet og mangefasettert kritikk av den dominerende politiske ideologi hvor Vesten anses som opphavet til verdens elendighet og menneskets undertrykkelse. Han går også kritisk inn på spørsmålet om en omveltning av de vestlige tradisjonene ville medføre bedring av tingenes tilstand eller det motsatte. For Roger Scruton er ikke politisk tenkning et autonomt område adskilt fra dypere betraktninger om menneskets grunnleggende frihet og dets iboende kapasiteter til å erfare sannhet, godhet og skjønnhet. Det er ut fra slike fundamentale betraktninger at Roger Scruton søker å avlede sine politiske synspunkter for hvordan det verdifulle i menneskelivet best mulig lar seg realisere.
Sir Roger Scruton baserer ikke sin tenkning på noen ubetinget optimisme eller framskrittstro. Han understreker sterkt menneskets skapende potensial for etisk og estetisk verdi, men disse realiseres ikke av seg selv. Leseren blir slått av alvoret som preger sir Rogers tenkning. Hans formål er mye dypere enn å underholde eller inspirere, for det alvoret er en uomgjengelig del av selve menneskets liv. Uten adekvate rammer vil ikke de etiske og estetiske verdier kunne blomstre og utvikle seg, og ut fra bl.a. sine kunsthistoriske studier argumenterte han sterkt for hvordan forfall og stagnasjon også karakteriserer menneskets historie.
Ifølge Roger Scruton har vi i vår tid begått grunnleggende feil og står i fare for å begå enda større mistak. Dette handler om at mennesket er forledet bort fra den tradisjonelle aktelse for det som overskrider enkeltindividet, fra sitt etablerte levevis og fra den erkjennelse som det tidligere har hatt. Moderniteten med sin besettelse av likhet er et grunnleggende problem. Grenser har blitt overskredet og organiske hierarkier er snudd opp-ned. Roger Scrutons filosofiske utlegninger preges av en sterk historisk bevissthet, hvor han setter samtidige fenomener inn i en bred historisk ramme og framviser deres relative fortrinn til hverandre, gjerne med utfall i samtidens disfavør. Sir Rogers kritikk av hvordan den moderne kunst innebærer et enormt forfall ved avvisningen av selve ideen om det skjønne til fordel for en bisarr kultus rundt det stygge, er verd å dvele ved.
Det forsvaret som sir Roger presenterer av nasjonalstaten bør også ses i lys av de nevnte grunnleggende innsiktene i hans tenkning. Nasjonalstaten blir en motvekt til det allmenne forfallet av tradisjonene i Vesten og mot den tilhørende løsrivelsen av sosiale identiteter. Tapet av forestillinger om identitet begrenses ved at nasjonalstaten fastholdes som den grunnleggende politiske enheten. Videre hviler forsvaret av nasjonen og dens tradisjoner på en forståelse av hvilke lange og smertefulle historiske prosesser som ligger bak den vestlige samfunnsorden. Roger Scruton anser de realistiske alternativene til den vestlige styreform som meget mindre fordelaktige enn det som revolusjonens ulike profeter framholder.
Ett år etter hans død bør sir Roger Scruton huskes av flere grunner: Han var en mann med stort mot for å innta upopulære synspunkter, og hans evne til å formulere sine tanker gjorde at hans budskap nådde fram til mange. I fjor uttalte Peter Hitchens de treffende ordene at Roger Scruton var «a man of immense courage, intellect and fortitude, whose loss we can ill afford in these narrow, conformist times». Sir Rogers bøker leses fortsatt, og ettersom de er så tidløse vil de antagelig stå seg godt etter forfatterens død. Ett år er selvsagt ingen tid som tillater at filosofihistoriens endelige dom kan felles. Hvor meget av sir Roger Scrutons tanker som vil fortjene å nevnes sub specie aeternitatis, vil framtiden vise. Thukydid omtale egen historieskrivning ubeskjedent nok «som en varig skatt, ikke som et deklamasjonsnummer for en stakket stund». Ambisjonen i utsagnet ville nok sir Roger Scruton ha vært sympatisk innstilt til. Det er sett under en slik større synsvinkel at de viktige sidene ved tilværelsen framstår i sitt rette mål.
