Rune Eidsaa
Master i filosofi, UiO
Leder av FAKS Kristiansand
Nasjonalkonservatisme er både kontroversielt og i vinden: Et tydelig tegn på dagsaktuelle brytningspunkt. Men hva er egentlig nasjonalkonservatisme, og hvordan forholder denne idéretningen seg til en rekke brennbare spørsmål om samfunnsutviklingen? Målet mitt ved å svare på disse to spørsmålene, er å vise at nasjonalkonservatismen både er dristig og «snill» samtidig.
En ufravikelig del av konservatismen
Nasjonalkonservatisme er en helt naturlig del av den konservative holdningen til politikken – en holdning som motiverer ethvert konservativt ideologisk program, snarere enn omvendt. Konservatisme er i sin ytterste konsekvens rett og slett en konkret og naturlig holdning som springer ut av det å tilhøre et samfunn av rasjonelle vesener – i vårt tilfelle mennesker. (Lucifer er ikke en konservativ engel, mens R2-D2 er en konservativ robot.) Den nylig avdøde britiske konservative filosofen, Sir Roger Scruton, setter ord på hvorfor det nasjonale perspektiv i våre typer samfunn utgjør en ufravikelig del av den konservative livsholdningen, som et slags instinkt:
«Conservatism is more of an instinct than an idea. But it’s the instinct that I think we all ultimately share – at least if we are happy in this world. It’s the instinct to hold on to what we love, to protect it from degradation and violence, and to build our lives around it. What that thing is, is very varied. But for us, in this country, it is at least the heritage of political order, and our way of doing things, the natural way of being in this country, where we belong, and defending it as our country. That is the ultimate root of the conservative position.»
Konservatismen er altså opptatt av å ta vare på det konkrete verdifulle som eksisterer innad i samfunnet, mellom og på tvers av de ulike individene som deltar i det. Konservatismen fokuserer på det som binder sammen, og bare på det som skiller der hvor den ser konkrete behov. Konservatismen er levende opptatt av å bevare grunnlaget for gode samfunn, ved å legge til rette for det som gjør dem gode. Det nasjonale eller etniske perspektiv utgjør en viktig forutsetning for den helhet og orden, som i sin tur fordrer menneskelig forpliktelse og en god form for gjensidig avhengighet, som bygger på en solid felles overbevisning om gjensidig tilhørighet innen samfunnet. Per dags dato finnes ingen bedre modell for dette innen de størst tenkelige, fungerende menneskelige samfunn enn nasjonalstaten.
Klassisk nasjonalisme i en ny tid
En nasjonalkonservativ forståelse av nasjonalisme er alt annet enn aggressiv mot de som ikke tilhører nasjonen kulturelt sett. Fokuset er snarere å beskytte nasjonale felleskulturer mot fremmed imperialistisk makt. Tanken å skulle fremme sin egen nasjonale kultur som et slags imperium, er derfor fjern, selv om nasjoner som er sentrum for imperiebygging i ulike forståelser av det ordet, også helt naturlig eksporterer sin kultur til andre.
Den klassiske nasjonalismen, positivt forstått, utgjør et forsvar og et fremme for levende og virkekraftige samfunn, bestående av ulike etniske kulturer med en helt naturlig avgrensning, forskjellige steder på kloden. Dette gjelder vel så mye i vestlige samfunn som i ikke-vestlige, da vestlige kulturer på ingen måte kan reduseres til en påstått allmenn, global kultur. Noe verdifullt vil nemlig gå tapt dersom den norske eller den britiske felleskulturen viskes ut til å bli en meningsløs størrelse. Historisk sett er nemlig det å være norsk eller britisk noe høyst konkret, noe som bare kan tas vare på og eksistere henholdsvis i Norge eller i Storbritannia. Nasjonalkonservative er opptatt av å ta slike kulturelle særegenheter med seg inn i en ny tid. Dette kan bare gjøres gjennom lokalt engasjement, som man politisk kan velge å legge til rette for eller motarbeide.
Hvert folk har sine særtrekk, og utgjør sin unike sammensetning av lokal og nasjonal kultur, hvor både etnisitet, religion og språk utgjør viktige bestanddeler. Likevel er nasjonalkonservative som regel åpne for at et mindre antall fremmedkulturelle innenfor nasjonens grenser, kan assimileres inn i folkegruppen på et vis som tilsvarer adopsjon av et fremmedkulturelt barn inn i en kjernefamilie. For fremdeles er det slik at Europas ulike folk bor på sine naturlig avgrensede kulturelle territorier, som i stor grad sammenfaller med de politiske grensene. Europas ulike folk bor altså, som resultat av en lang historisk utvikling, i nasjonalstater. Nasjonalkonservative er positive til dette, og er overbevist om at det skapes harmoniske samfunn med stor indre sammenhengskraft der etniske, kulturelle og politiske grenser sammenfaller.
Kristendom som kulturell fellesnevner i Europa
Europa har historisk blitt klart definert ved at vi alle er kristne, både ved personlig tilslutning og kulturelt. Selv om dette bildet har blitt utfordret av muslimske innvandrere og sekulær naturalisme, er det fremdeles slik at den dype felleskulturen er kristen. Det inkluderer både en økende andel kulturkristne, samt humanetikernes fremhevelse av menneskeverdet som en umistelig del av vår felles kulturelle arv. Verdibevisste konservative filosofer som Henrik Syse, mener at det er avgjørende for vårt samfunns kulturelle bærekraft at menneskets likeverd og umistelige verdi, som vi har i fra kristendommen, oppfattes som selvsagt og etablert av det store flertallet av borgerne.
Liberale friheter i spenning med kulturen
Nasjonalkonservative flest mener at kulturkristendommen i Norge og Vesten kan forenes med at innbyggerne nyter godt av de liberale individuelle frihetene som Grunnloven sikrer. Blant dem har vi frihet til å bytte religion og livssyn, men også til å kritisere dem. Helt fra middelalderen av har vi en arv om at statsmaktens dommere skal være upartiske og rettsindige. Nasjonalkonservative er opptatt av hva slags institusjonelle og kulturelle skikker, «tykk kultur», som gjør samfunnet godt og trivelig å leve i. Den veletablerte tilliten norske borgere i mellom, er et dypt kulturelt produkt med visse historiske forutsetninger, og en for liberal politikk med for stort kulturelt mangfold uten fellesnevnere, kan gå på tilliten løs. Liberale friheter står derfor hele tiden i spenning med samfunnets sammenhengskraft.
Multikultur versus lokal og nasjonal tilhørighet
Nasjonalkonservative er imot multikultur som et eksplisitt mål for samfunnet. Vi tror ikke at samfunnet kan fungere godt uten høyst levende og konkrete kulturelle fellesnevnere i folks bevissthet. Heller ikke tror vi at samfunnet kan fungere godt uten sterke, verdibevisste og livskraftige lokalsamfunn. Nasjonalkonservative ønsker ikke en utvikling der samfunnsveven reduseres til en vitenskapspositivistisk sosialdemokratisk og liberal maskin, hvor staten og markedet alene delegerer goder, rettigheter og plikter. Sivilsamfunnet er noe organisk, noe naturlig og godt, som vi ønsker å pleie og legge til rette for. Målet er derfor mest mulig integrasjon av innbyggerne inn i lokal og nasjonal tilhørighet. Man kan altså velge sine subkulturer og foreninger, samtidig som man ikke stiller spørsmålstegn ved om man tilhører den lokale og nasjonale kulturen.
Nasjonalkonservatisme og praktisk politikk
I Norge finner du klare nasjonalkonservative strømninger i nær sagt alle partier, selv om det er svært ulikt hvordan de ulike partiene velger å profilere seg. Her gjelder det å veie retorikk og politikk opp mot hverandre, samt tenke på hva den faktisk utførte politikken på sikt vil føre til. Rent ideologisk har de politiske hovedretningene rød og blå, grønn og gul hver sine problemer å stri med:
Rød: De sosialistiske partiene har en materiell tradisjon og en kulturell tradisjon. Mens den materielle tradisjonen ikke anerkjenner viktigheten av de kulturelle spørsmålene, men fokuserer på rettferdig fordeling, rettigheter og infrastruktur, ser den postmoderne tradisjonen, såkalt «kritisk teori», på vestlige og nasjonale kulturer som dominante og herskende, og derfor som undertrykkende, og et slags problem som må ryddes av veien, for at det gode samfunnet skal kunne komme. Men den destruktive maktsyklusen utryddes ikke fra verden der de som river ned vestlig og norsk kultur utroper seg selv til herskere. En hvit kristen nordmann er slett ikke å anse som undertrykker i kraft av hva han er, for han kan være et godt menneske som tar vare på andre rundt seg. En slik positiv forståelse av den nasjonale, kristne kulturens medmenneskelige og sosialt progressive krefter, er det den materielle og kulturelle venstresiden i dag trenger.
Blå: De blå konservative og liberale partiene tenderer å fokusere på individets og markedets iboende utfoldelsesmuligheter i slik en grad at det kommer på bekostning av naturgitte fellesskap. Likevel har høyresiden i dette forstått viktigheten av eiendomsretten, som i sin tur fordrer personlig ansvarlighet for forvaltningen av eiendommen, med tilhørende rettigheter og plikter. For likesom et fellesskap har politisk råderett over sitt eget territorium, har også en familie politisk råderett over en eiendom som er gått i arv. Høyresiden trenger likevel å lære at likesom staten ikke bør (eller kan) gå inn og detaljstyre lokale eiendomsforhold tilhørende bedriftseiere og privatpersoner, så bør heller ikke staten gå inn og detaljstyre viktige hensyn som heller burde havne inn under lokalsamfunnenes forvaltning. Tilsvarende bør overnasjonale samarbeid som EU ikke overkjøre det som naturlig bør falle innenfor nasjonalstatenes råderett. Man bør se like positivt på lokalsamfunn og nasjonalstater som på kjernefamilien: Den utgjør samfunnets grunnstein, og det gjør også de andre typer organisk-strukturerte fellesskap, hver på sine nivåer. Vi trenger ikke bare den øverste makt, Hobbes’ «Suverenen», og privatpersoner: Vi trenger også de ulike nivåene av lokal tilhørighet derimellom, de som til sammen utgjør samfunnet. Her kan også det europeiske fellesskap ses på som et naturlig organisk fellesskap hvor nasjonene kan ta del, så sant de respekteres innenfor sitt eget naturlig-delegerte nivå av myndighet og autoritet.
Grønn: Den grønne bevegelsen er opptatt av naturbevaring med sunne økosystemer og et stabilt klima. Nasjonalkonservative tar de store klimaspørsmålene på alvor, men stiller seg like fullt kritisk til en del av symbolpolitikken som angivelig skal føre oss nærmere de store målene. Er midlene berettiget i forhold til den innsats som kreves, og den effekt de gir? Ett eksempel som har opprørt flere, er at det kan virke usosialt å kutte avgifter og gi egne kjørefelt til elbiler, når det bare er de med moderat eller god økonomi som har råd til å kjøpe elbil. Den som ikke har råd til å kjøpe annet enn en brukt bensin- eller diesel-bil, føler at han blir ytterligere straffet økonomisk og tidsmessig av politikere som ikke evner å sette seg inn i hans situasjon, og fordele fellesgodene og de felles byrdene tilsvarende. Noe lignende ser vi når byråkrater i storbyene vedtar omfattende inngrep i lokal natur, slik som vindmølleutbygging, uten å ha satt seg tilstrekkelig inn i lokalbefolkningens perspektiver – de som faktisk lever i området, og ferdes aktivt i naturen der.
Fra et nasjonalkonservativt perspektiv er det viktigere å hindre forgiftning i den lokale lakseelva, enn å bidra til at kommunen gjør sitt for å få ned klodens totale CO2-utslipp. Lokale problemer løses best med lokalt engasjement, siden miljøengasjerte andre steder ikke har samme kjennskap til den konkrete lakseelva. De internasjonale miljøproblemene, som CO2-utslipp, kan bare løses på en effektiv måte gjennom storstilt samarbeid landene imellom som har størst utslipp. Norge med sine 5 millioner innbyggere kan gjerne være et foregangsland som andre kan følge. Men det fordrer at også de større nasjonene har vett til å følge opp. Å bare bry seg om internasjonale miljøspørsmål, blir som å putte noen kroner nedi julegryta til Frelsesarméen for å lette litt på samvittigheten, eller i koppen til rumeneren du går forbi som maser så. Mens du ikke tenker på, eller ignorerer uteliggeren som sover under hekken nær huset ditt.
Gul: Gul politikk er først og fremst medmenneskelig fokusert, og handler om å ta vare på sårbare familier og individer som har det vanskelig. Den har ofte sitt motivasjonsgrunnlag i et kristent menneskesyn, og er derfor noe nasjonalkonservative i Europa bør stille seg sympatisk til. I forbindelse med flyktningkrisen i 2015 kom det likevel til skarpe gnisninger og alvorlig uenighet med tanke på prioritering. Nasjonalkonservative mener at hode og hjerte må virke sammen når man ønsker å hjelpe folk. Ved å ønske svært mange fremmedkulturelle mennesker velkomne til europeiske nasjonale fellesskap og velferdsstater, risikerer vi en rekke problemer som man kan spørre seg om det er verdt å ta innover oss.
Den kristne dyden i å bære seg selv fram som et offer for Gud (slik Kristus selv gjorde), gir ingen tillatelse til å «ofre» de nasjonale fellesskapene som en selv er en del av. Nasjonalkonservative ser på etniske eller nasjonale fellesskap som en naturlig orden innenfor skaperverket, tilsvarende slik også statsmakten er en Guds ordning som naturlig vokser frem, om enn det kommer av at verden ligger i det onde. Et slikt syn på de etniske fellesskapenes iboende verdi finner vi klart uttrykt i bibelen, som er de kristnes hellige skrift og avgjørende autoritet. Selv om nasjonene skal stå sammen i den himmelske virkelighet og lovprise Gud, er det også mulig å se at de kommer fra forskjellige steder: De har altså ikke smeltet sammen. Vi ser av hele skaperverket, og av menneskenes personlighet forøvrig, at Gud elsker variasjon. Så lenge variasjonen ivaretas og anses som noe godt, kan sann enhet skapes.
Av disse fire punktene med politikkens farger, ser vi at en nasjonalkonservativ holdning til livet i samfunnet både er prinsipielt forankret og tverrpolitisk i sin natur. Nasjonalistiske følelser bør ikke misbrukes som motivasjonsgrunnlag for billig populisme, som kun er politisk opportun i øyeblikket for å sanke stemmer. Nasjonalkonservativt orienterte velgere fortjener bedre enn som så. Derfor behøver det nasjonalkonservative idégrunnlaget en grundig intellektuell og prinsipiell oppgradering på alle nivåer. Som et ledd i dette, må nasjonalkonservative ta skarp avstand fra enhver postmoderne bruk av følelsesbasert, ikke-etterrettelig, subjektiv «sannhet». Likeledes kan vi ikke gi akademisk kritisk teori rett i at vi bare er ute etter å skyve andre individer og perspektiver bort, innenfor et perspektiv hvor handlinger og innflytelse reduseres til ren makt. Vårt «program» er derfor prinsippbasert og universelt, og fra dette kan det helt naturlig strømme ulik praktisk politikk fra forskjellige politiske partier på forskjellige steder: Innen ulike lokalsamfunn vel så mye som innen ulike nasjoner.
